Rolig jazz-musikk smyger seg inn i ørene mine mens jeg vandrer rundt i en luguber 50-talls klubb, ute etter å ta en alvorsprat med klubbens minst like lugubre eier. Lukten av sigaretter og whiskey henger tungt i luften, og det er åpenbart at hver person i klubben skjuler en eller annen dyster hemmelighet. Skjermen foran meg er kanskje svart-hvit, men jeg lever meg mer inn i verdenen som presenteres enn visse andre fotorealistiske storspill kan drømme om. 1954: Alcatraz, tyske Daedalic Entertainments nyeste pek og klikk-eventyr, holder tidsperioden det forsøker å framstille høyt hevet, og nettopp det gjøres med glans.

1954: Alcatraz tar, slik tittelen hinter til, sted i San Francisco på 1954-tallet. Spillet sentrerer rundt et ektepar, Joe og Christine, som er atskilt av vannet og steinveggene rundt det berømte Alcatraz-fengslet. I ren Clint Eastwood-stil prøver Joe å rømme fra det harde miljøet i fengslet, mens Christine finner ut mer og mer om hennes ektemanns liv når hun forsøker å gjøre det hun kan for å legge til rette for flukten.

1954: Alcatraz klarer imidlertid aldri helt å levere den samme emosjonelle belønningen som The Walking Dead-serien gjør så mesterlig. Intrigene mellom Joe og Christine er i utgangspunktet spennende, og grunnlaget for en sterk, minneverdig historie er så absolutt der, men 1954: Alcatraz ender opp med å famle for mye i mørket til å levere en spillopplevelse som virkelig tar tak i deg og nekter å gi slipp.

Forventninger som aldri blir oppnådd er i grunn en beskrivelse som passer godt til 1954: Alcatraz. Spillets univers er unektelig sjarmerende. Elementer av film noir og såkalt beatnik-kultur preger spillets inviterende framstilling av 50-tallets San Francisco, og resultatet er en verden jeg gjerne vil fordype meg i og utforske videre. Dessverre får jeg aldri noe utbytte av det. Jeg er hele tiden på kanten av å virkelig elske karakterene og verden som presenteres, men jeg blir aldri dyttet over. For et spill som 1954: Alcatraz, som satser tungt på historiefortelling og setting, er det få skjebner som er verre enn å ikke gjøre noe som helst inntrykk i det hele tatt.

En stor del av spillets problem er at det rett og slett blir for generisk. Samspillet Joe og Christine må ha for å få Joe ut av fengslet legger til rette for et unikt pek og klikk-spill der man må utforske to svært ulike områder samtidig, men i 1954: Alcatraz gir bruken av to karakterer kun en følelse av at man spiller to middelmådige pek og klikk-eventyr på en gang. Tidvis er det gåter som må løses ved å både utnytte Christines mulighet for å utforske fastlandet og Joes posisjon på Alcatraz, men de to perspektivene er så separate at man sjeldent ofrer en tanke på at man faktisk kan kontrollere to karakterer, ikke bare en. Spillet er i hovedsak delt opp i usynlige kapitler der man må holde seg til en karakter for hvert kapittel, og det kjennes ut som en misset mulighet for kreative gameplay-mekanikker.

Det er imidlertid også svært tydelig at 1954: Alcatraz i all hovedsak er et historiedrevet spill. Gåtene er der for å drive historien fram, og når da verken historien eller oppgavene som må løses klarer å vinne meg over, er det lett å avskrive spillet som en intetsigende interaktiv historieforteller. At spillets animasjoner og stemmeskuespill i tillegg er av svært varierende kvalitet virker heller ikke i spillets favør.

Jeg har virkelig lyst til å like 1954: Alcatraz mer enn jeg gjør, for det har en hel del potensiale som jevnlig stikker fram under spillets gang. Idéene som ligger til grunne for Daedalics nyeste eventyr er absolutt gode, men utførelsen er haltende – kanskje til og med uinspirert. Jeg koste meg i spillets dystre, stemningsfulle portrett av San Francisco, men de som ikke bryr seg nevneverdig om atmosfære og stemning i spill, vil nok oppleve 1954: Alcatraz som en svært kjedelig affære.

1954: Alcatraz er utviklet av Daedalic Entertainment. Spillet er tilgjengelig til PC nå.