Etter 12 år i dvale er Konami endelig tilbake med et nytt spill i Castlevania-serien. Men i løpet av årene som har gått har mange tronarvingskandidater dukket opp. Etter suksessen med Brotato-spillene, Castlevania-innholdet til Dead Cells og nyligst The Rogue Prince of Persia er det den franske utvikleren Evil Empire som har fått det ærefulle oppdraget om å bringe Castlevania tilbake. Spørsmålet som gjenstår er, har Konami valgt de riktige folkene til å bære arven videre?
Castlevania: Belmont’s Curse kunne nesten ikke kommet på et bedre tidspunkt. Etter de to fantastiske Netflix-seriene, Castlevania og Castlevania: Nocturne, sitter nok merkevaren litt lengre fremme i pannelappen hos de fleste enn den har gjort på veldig mange år. Samtidig går det som det suser i søk-action-plattformer-sjangeren som Castlevania: Symphony of the Night var med på å etablere sammen med Nintendos Super Metroid.
Spill som Hollow Knight, Silksong, Prince of Persia: The Lost Crown, Ori-serien og Blasphemous-spillene har alle i løpet av de siste årene gjort sitt for å holde liv i det vi har kommet til å kalle for metroidvania-sjangeren.
Den samlede suksessen har ført til at sjangeren har gått fra å være nesten et fjernt minne til å bli noe vi ser komme ut med langt større hyppighet.
Bare i løpet av tiden min i Spill.no har Nintendo gitt ut to Metroid-spill fra MercurySteam, mens et tredje planlegges lansert over nyåret. Bloodstained, en åndelig oppfølger til Castlevania-serien, gikk fra å være den tidligere Castlevania-produsenten Koji Igarashi sitt siste forsøk på å få laget den typen spill han ikke trodde Konami kom til å røre igjen, til å bli en serie i sin egen rett med tre spill allerede lansert og et fjerde planlagt for lansering i 2027.
Så for oss som liker Castlevania har det ikke vært manko på spill vi kunne snu oss til de siste årene. Men det er også noe eget med Castlevania-serien som verken åndelige oppfølgere, hyllester eller konkurrenter har klart å gjenskape. Det lille.. je ne sais quoi, som bare Castlevania-serien klarer å vekke i oss. Historien om Belmont-klanens kamp mot Dracula og hans gjeng med fanatiske undersåtter. Musikken. Stemningen. Det er noe helt eget med Castlevania, og jeg var veldig spent på om Evil Empire klarte å løfte det frem.
Vi spiller som Rose Belmont, datteren av Trevor Belmont og Sypha Belnades som var to av tre hovedrolleinnehavere i den første Castlevania-serien fra Netflix, og to av fire spillbare karakterer i Nintendo Entertainment System-spillet Castlevania III: Dracula’s Curse. Belmont’s Curse er satt i Paris i året 1499, 23 år etter at Trevor, Sypha og Draculas sønn Alucard beseiret Dracula forrige gang.
Trevor Belmont har blitt spurt av biskopen i Paris om å etterforske hvorfor så mange monstre plutselig har dukket opp i byen. Det tar selvfølgelig ikke lang tid før de snubler over og blir en intetanende del av et plott om å bringe Dracula tilbake, hvorfra Rose ender opp med ansvaret for å prøve å stoppe dette fra å skje.
Castlevania-serien er en av få tilfeller i spillindustrien hvor utviklerne i stor grad har klart å holde tunga rett i munnen uten å snuble over sine egne bein når de forteller historien. Det er ikke dermed sagt at det ikke forekommer elementer i historiene fra spill til spill som motstrider hverandre, men det skjer langt sjeldnere i Castlevania enn man skulle tro. Som en ganske lærd Castlevania-fan så oppdaget jeg ett og annet tilfelle av at dette skjedde, men det var på ingen måte ødeleggende for spillopplevelsen min.
Tvert imot syntes jeg historien står seg spesielt godt som en slags oppfølger til den første Netflix-serien, selv om det selvfølgelig også er elementer som ble etablert der som ikke tas med i Belmont’s Curse. Det var spesielt hyggelig å høre Alejandra Reynaldo og Graham McTavish gjenopptre som henholdsvis Sypha Belnades og Dracula. Kronen på verket hadde vært om de fikk Richard Armitage til å dukke opp som Trevor, men JB Blanc, kjent blant annet som Vander fra Arcane, gjør en solid jobb i Armitage sitt fravær. Liam O’Brien, som hadde stemmen til Isaac i PlayStation 2-spillet Castlevania: Curse of Darkness, gjenopptar også rollen.
Presentasjonsmessig er spillet i mine øyne helt fenomentalt. Paris sine gater, kirkegårder, katakomber og Draculas slott, med alle sine fløyer, er så utrolig godt fremstilt i en slags håndtegnet stil. Det er detaljer i bakgrunnen jeg gjerne ikke la merke til før jeg hadde gått gjennom området ti ganger. Jeg elsker karakterdesignet på Rose Belmont, hvor Evil Empire virkelig har latt seg inspirere av Sypha sitt design i Netflix-serien. De andre figurene i rollegalleriet og fiendene man sloss mot i spillet er også godt fremstilt, med en gjennomgående tråd som viser at Evil Empire har studert hele seriens historie og har plukket fra det de ville, og i noen tilfeller bragt sammen design fra flere steder for å gjøre spillets visuelle stil til sin egen.
Det hjelper jo også da at nivådesignet er så godt satt sammen som det er. I god Castlevania-ånd kan det tidvis bli veldig langt mellom hvert sted hvor spillet lagrer fremgangen din, og det er kanskje mest prekært i den bakre halvdelen av spillet, men det føles svær tro til Castlevania-oppskriften fra spillene som kom ut både før og etter Symphony of the Night. Selv etter nesten tyve timer i spillet ble jeg aldri lei av å ta meg rundt i spillet. Det var noen plattformingssegmenter hvor jeg følte spillet ba litt for mye av meg i forhold til hvor presis jeg måtte være, men etter mangfoldige forsøk så var det ingenting spillet kastet foran meg som jeg ikke klarte å overvinne.
Strukturen på spillet avviker litt fra hvordan Castlevania-spill har vært tidligere, noe som jeg tror kan være til både glede og forargelse etter hvilken side av saken du står på. Evil Empire har, i likhet med mange andre som lager spill i samme sjanger, latt seg inspirere av Dark Souls, ved at man har et begrenset antall magiske drikker som gir påfyll av helse.
Disse drikkene fornyes hver gang man finner et hvilerom i løpet av spillets gang, men da vender også alle fiendene man har drept tilbake. Denne soulslike-tilnærmingen er noe som faller i smak hos meg, men jeg skjønner at det gjerne ikke er det alle ønsker fra et Castlevania-spill. Heldigvis har Dracula og hans undersåtter plassert ut nok kalkuner og kyllinglår i veggene til at man ikke utelukkende er avhengig av denne mekanikken.
Det er også gjort andre tilpasninger på Symphony of the Night-oppskriften når det kommer til magi, våpen og utsmykningen man kan utstyre Rose med, hvor ting er langt mer strømlinjeformet. Her finnes det syv typer våpen som finnes i spillet, hvor hvert våpen har fire sjeldenhetsgradet. Mens den første pisken man finner bare er en vanlig pisk uten noen spesielle egenskaper, legges det på egenskaper helt opp til den legendariske varianten, som i dette spillet er den sagnomsuste Vampire Killer-pisken til Trevor.
Magien Rose bruker kommer fra tarotkortene hun har arvet fra Sypha, og for hver boss man beseirer får man en ny type magi man kan bytte mellom selv i kampens hete. Det blir litt mye inn og ut av menyer av slikt. Jeg skulle gjerne sett muligheten til å velge en tre-fire magier man kunne veksle mellom uten å måtte gå inn i menyene fullt så mye.
Utsmykningen er hvor spilleren får muligheten til å tilpasse Rose etter eget ønske. Disse må i likhet med våpnene letes litt etter i alle kriker og kroker av spillverdenen. Heldigvis belønner spillet deg stort for din nysgjerrighet, enten det er våpen, utsmykninger eller bøker som gir deg forhøyet angreps- eller forsvarstall. Hvis den forannevnte mekanikken med de magiske drikkene som gir deg liv ikke er helt din måte å spille Castlevania på, finnes det flere gjenstander som gjør opplevelsen mer klassisk for deg. Jeg skulle bare ønske man kunne ta disse med inn i en New Game+ modus. Kanskje det kommer med tiden.
Andre tilpasningsmuligheter er det også. Faktisk kan du gjennom spillets tilgjengelighetsalternativer nesten skreddersy spillet til ditt eget ferdighets- eller førlighetsnivå. Castlevania: Belmont’s Curse er for alle, uten at det går på bekostning for de som vil ha den fulle opplevelsen.
Musikken har alltid vært en sentral del av Castlevania-opplevelsen, og her er Belmont’s Curse ingen unntak. Lydsporet er gjerne ikke like ikonisk som serien er på sitt beste, men jeg tok meg selv i å nynne på flere av sporene når jeg vandret gjennom områder på nytt, og det var ingen lydspor som skilte seg ut som dårlige. En sammenblanding av kammermusikk, kirkeorgel og heftige trommer går igjen, og jeg må si meg godt fornøyd med resultatet, som jeg ellers også er med resten av spillet.
Castlevania: Belmonts Curse finner ikke opp hjulet på nytt for serien, men det moderniserer den en hel del. Spillet leverer det beste kampsystemet serien har sett og står som en verdig oppfølger til spill som Aria of Sorrow, Order of Ecclesia og ikke minst Symphony of the Night. Det er utfordrende, men hele tiden rettferdig mot deg som spiller. Utfordringene det legger for deg vil sette både plattformer- og actionspill-ferdighetene dine på prøve, men det vil også belønne innsatsen din hele veien gjennom. Castlevania: Belmont’s Curse er helt på høyde med det beste serien har levert, og et spill jeg tror vi vil se tilbake på som en av de beste tilskuddene til metroidvania-sjangeren noensinne.
