Street Fighter er inne i en ny gullalder når det gjelder spill, men kan vi si det samme når serien nå vender tilbake til filmens verden?
2026 har vært et usedvanlig innholdsrikt år for filmer basert på spill. Kvaliteten har variert noe, hvor Super Mario Galaxy-filmen fremsto som en tam oppfølger, mens Zack Creggers vri på Resident Evil eller Karl Urbans mesterlige opptreden som Johnny Cage i Mortal Kombat II har vært oppriktig underholdende. At Mortal Kombat II ble utsatt til i år passer egentlig utmerket godt, for med lanseringen av Street Fighter betyr dette at vi nå har to filmer basert på to av de største slåssespillseriene lansert samme år. Så hvem stikker av med seieren i denne duellen?
Det er langt ifra første gang vi får en Street Fighter-film. Street Fighter: The Legend of Chun-Li fra 2009 er det best at vi bare glemmer, men så tidlig som i 1994 fikk vi to filmer basert på spillserien. Spillefilmen regissert av Steven E. de Souza med Jean-Claude van Damme, Raul Julia, Kylie Minogue og Ming-Na Wen i hovedrollene er nok den best kjente, men ble det også lansert en animefilm samme året med en langt bedre mottakelse.
Overraskende nok gir den nye Street Fighter-filmen (heretter Street Fighter (2026)) assosiasjoner til dem begge, da denne åpner med en animert prolog for å fortelle om den første verdensturneringen i 1987 (samme år som det første spillet ble lansert). Til slutt stikker Ryu (Andrew Koji) av med seieren, men ikke før han har vekket den mørke siden i seg som bringer den onde Akuma (Joe Anoa’i) tilbake til vår verden. Seks år senere har Ryu skilt lag med sin våpenbror Ken (Noah Centineo) og forlatt kampsportlivet, men fortiden banker på døren idet Chun-Li (Callina Liang) kommer med en invitasjon til en ny verdensturnering arrangert av M. Bison (David Dastmalchian), som ønsker å tappe verdens sterkeste krigere for livskraft slik at han kan fremme sine egne psykokinetiske krefter.
Flere ganger gjennom filmens gang får vi tilbakeblikk på Ryu og Kens fortid i animert form. Dette er ment å differensiere hva som foregår i fortid og nåtid, men først og fremst skaper den et ønske om å se en hel film animert i denne stilen. Denne følelsen blir forsterket jo mer av spillefilmdelen man ser, for jo mer man ser, jo mer havarerer prosjektet.
Det er ingen tvil om at noen bak prosjektet har hatt et ønske om å lage en Street Fighter-film som lever opp til seriens navn, for her er det flere detaljer som knytter filmen til spillene. At settingen er satt til henholdsvis 1987 og 1993 er et åpenbart nikk til de to første spillene, det samme er flere av kampområdene. Kostymedesignet er også mer i tråd med det vi kjenner fra filmene, inkludert de litt mer uvanlige som som Guile (Cody Rhodes) og Cammy (Mel Jarnson). Flere angrep er som hentet rett ut ifra spillene, og vi får til og med noen nikk til 1994-filmen. Og når alt dette klaffer og kombineres med de beste kampscenene i filmen er den faktisk skikkelig underholdende, både for serieveteraner, nybegynnere og de midt imellom. Her trekkes filmen opp av et par av skuespillervalgene, som Callina Liangs tolkning av Chun-Li (kudos til Liang for å ha trent opp noen massive lår for å ligne mest mulig på rollefiguren) og David Dastmalchians herlige vri som en lettere patetisk og samtidig urovekkende M. Bison.
Problemet er at alle disse kvalitetene drukner i alle manglene og de dårlige avgjørelsene som også er tatt med filmen. Det mest åpenbare problemet her er historiefortellingen, hvor det virker som at manusforfatterne har forsøkt å flette minst tre forskjellige konsepter inn i en og samme helhet. Dermed fremstår sluttresultatet som rotete og inkoherent med en rekke svake overganger. Det er fullt mulig å fortelle både en god og engasjerende fortelling i Street Fighter-universet, men denne filmen representerer ikke dette. Det verste her er å se karakterdrapene som blir begått mot Guile og særlig Ken, som spiller en sentral rolle i filmen. At Ken er mer uregjerlig og villfaren enn Ryu er veletablert gjennom serien, men i denne filmen fremstår han bare som en arrogant dust uten de positive kvalitetene som gjør rollefiguren elskverdig. Forsøkene på humor faller i hovedsak døde til jorden og blir bare dårlige forsøk på å stille Ken i et mest mulig dårlig lys, som han selvfølgelig skal komme seg opp ifra før filmen er ferdig. At et slikt karakterdrap er gjort for å bygge opp under et cinematisk narrativ er ikke en god nok unnskyldning.
Det er også merkelig å se hvordan filmen introduserer flere sentrale rollefigurer som Guile, Zangief og Cammy, men mer eller mindre skyver dem over til sidelinjen før vi virkelig får se dem i aksjon. Her gjør også filmen det merkelige grepet å ikke vise flere av kampene i selve verdensturneringen, hvor alt vi får er kommentator Don Sauvage (Eric André) som roper til publikum hvor god den kampen var. De vet det, de trenger ikke å bli minnet på det, så vis det heller til oss i stedet!
Musikken er også en merkelig blanding av avgjørelser som minner oss på hvorfor bruken av lisensiert musikk i slike produksjoner ofte er en dårlig idé. The Offspring og 4 Non Blondes er god nok musikk ved flere anledninger, men bruken her er ikke tilfredsstillende. Det er også flere tilfeller av original Street Fighter-musikk som kicker inn på helt feil tidspunkt, hvor det legendariske Guile’s Theme er det beste eksempelet. Men slik filmen fremstiller hele rollefiguren er det nesten bare passende at også temasangen hans blir misbrukt.
Effektmessig er det også mye rart å melde. Koreografien i de fleste kampscenene er for det meste gode, og i enkelte tilfeller utgjør de til og med den beste delen av filmen. Derimot er det mye mer variabel kvalitet på spesialeffektene, hvor særlig de åpenbart digitaliserte omgivelsene er av så laber kvalitet at det er grunn til å mistenke KI-bruk, siden de gir noe av den samme ugne følelsen.
Street Fighter (2026) stiller med flere gode kampscener, et par gode skuespillervalg og noen åpenbare forsøk på å prøve å yte kildematerialet rettferdighet. Nettopp derfor er det desto mer skuffende at mesteparten av filmen består av halvkokte ideer, rotete manus, platt humor og flere eksempler på dårlige spesialeffekter. Akkurat som i 1994 er det den animerte varianten av Street Fighter (2026) som fungerer best, men i en overraskende tvist vil jeg heller plukke opp igjen spillefilmen fra 1994 også fremfor å se denne nytolkningen igjen. Filmen med van Damme og Raul Julia hadde i det minste hjertet på rette sted, mens denne aldri klarer å bestemme seg for hva den vil være. I duellen mot Mortal Kombat II er det ingen tvil om hvilken av de to som stikker av med en «flawless victory.»
