Gammel elektronikk fortjener nytt liv, og det kan du bidra med i ReStory.
Jeg er en sinke på sosiale medier og kom egentlig aldri lenger enn Facebook og Instagram. Sistnevnte har åpenbart skjønt at jeg er et nostalgisk 80-tallsbarn, for utforsk-fanen der fylles stadig opp med bilder av gammel elektronikk fra 80-, 90- og 2000-tallet. Jeg har aldri gått så langt som å kjøpe en gammel Walkman på Finn.no som følger av dette, men fristelsen har vært der.
Tek-nostalgien som stadig angriper meg har gjort meg oppmerksom på to ting. Det første er at elektronikk var mye mer spennende før, der alle forsøkte desperat å gjøre produktene sine så iøynefallende og spennende som mulig – i skarp kontrast til dagens TV- og telefonmarked, hvor alle tilbyr de samme firkantede, svarte og sjarmløse klossene. Det andre er at jeg ikke eier evner til å fikse slike produkter, selv om jeg gjerne skulle lært meg det. ReStory: Chill Electronics Repair er derfor et spill som frir til nettopp sånne som meg.
ReStory tar deg med til en romantisert utgave av Akihabara i Tokyo på starten av 2000-tallet. Du spiller som en ny «mester» som overtar en lokal liten reparatørsjappe, hvor kundene kan komme med sine produkter for å gi dem nytt liv. I løpet av spillets gang blir du bedre kjent med lokalmiljøet og dets fargerike innbyggere, hva som foregår i det skjulte i bydelen og hvordan trusselen om et nytt stort kjøpesenter truer Akihabaras særegenhet og identitet.
En god historie som fortelles gjennom koselige og bedagelige simulatorspill er aldri feil, noe titler som VA-11 Hall-A, Coffee Talk og årets inKonbini: One Store. Many Stories. er gode eksempler på. ReStory prøver å føye seg inn i rekken av disse, men makter det ikke helt, selv om det finnes positive elementer her. Det er en viss sjarm med hikikomorien som bor over butikken og som bare kommuniserer med deg ved å sende produkter og beskjeder ned via en bøtte (derav får vedkommende også kallenavnet Baketsu etter det japanske ordet for bøtte), men det øvrige persongalleriet er vanskelig å få en ordentlig relasjon til. Til det blir dialogen for haltende og den overordnede historien for lite engasjerende. Det er synd, for utgangspunktet her er absolutt godt. Presentasjonen av Akihabara treffer heller ikke, da den fremstår som i overkant romantisert og nokså distansert fra virkeligheten. Det trenger ikke nødvendigvis være negativt, men sluttresultatet her bærer mer preg av orientalisme og eksotifisering fremfor en treffende kunstnerisk visjon.
Det tjener nok dessverre heller ikke til spillets fordel at flere av rollefigurene har et design som beveger seg farlig nært det vi ofte ser i dag i KI-genererte bilder. Utviklerne har selv bedyret at det ikke er brukt generativ KI i arbeidet, og jeg ønsker ikke å betvile dette, men det betyr likevel at stilarten på flere av rollefigurene bommer mer enn den treffer. Mer enn noe annet gjør den meg frustrert over at vi nå lever i en tid hvor jeg blir sittende med en gnagende tvil som på kynisk vis retter mistanker mot andres kreative arbeid på den måten.
Når det kommer til fremstillingen av produktene som skal repareres er spillet derimot i sitt ess. Til å begynne med har du bare tilgang på helt enkle produkter som en Nokia 3310, en Motorola-flipptelefon og en Atari 2600 med en CX40-joystick. Det vil si, med unntak av Atari-produktene er alt her gjengitt med fiksjonelle navn, og dermed får du festlige varianter som Pokia, Goman og Guitar Legend-produkter å fikse. Det er likevel aldri tvil om hva produktene egentlig er ment å være, og for de av oss som har vært i gamet en stund er det moro å se hvordan gamle konsoller som den første Xbox, PlayStation Portable og Nokia N-Gage er gjenskapt.
Produktene kan variere, men fremgangsmetoden er den samme. Du skrur dem opp og plukker dem fra hverandre i riktig rekkefølge, rengjør komponentene som trenger en finpuss og setter alt deretter sammen igjen, også dette i en bestemt rekkefølge. Til å begynne med har du bare et manuelt skrujern og en børste, men etter hvert som du tjener mer penger kan du oppgradere til raskere skrujern, luft på boks og enda bedre utstyr. Snart er du så drevet at du til og med kan begynne med lodding, omlakkering og programvare-oppdatering av produktene. Du vil også komme over stadig mer defekte deler, som da må byttes ut ved å bestille komponenter på nett.
På den trofaste datamaskinen din får du ikke bare bestilt erstatningsdeler, men også nye verktøy og pyntegjenstander til sjappa di. Her tikker også oppdragene inn fra kundene på e-post, og du kan også kjøpe gjenstander av variabel kvalitet på en Finn-lignende tjeneste og fikse disse. En liten ting jeg savner her er muligheten for å kjøpe en vare og sende den rett på lager for delenes skyld, for det er flere ganger det hadde vært nyttig å slippe handlingen av reservedeler på nett. Datamaskinen lar deg også kjøpe nye lisenser til å reparere stadig mer avanserte produkter, og når du føler deg klar for det kan du også delta i en reparasjonsturnering hvor det er om å gjøre å sette sammen igjen en gjenstand raskest mulig.
Det som gjør ReStory-opplevelsen så givende er at du raskt havner i en behagelig flyt. Spillet er kanskje ikke verdens beste på å fortelle deg hvordan alt fungerer (det tok for eksempel lang tid å finne den alternative fanen i nettbutikken som lot meg handle pynt til kontoret), og hintene til hva som er neste komponent du skal sette på plass kunne også vært litt bedre iblant. Likevel tar det ikke lang tid før du har de ulike leddene inne, og det er utrolig tilfredsstillende å merke hvordan det som først tok lang tid bare suser unna når du får dreisen på det. Da blir jaget etter enda flere produkter og oppdrag desto større.
Det er en åpenbar stemning ReStory forsøker å skape, og lo-fi-musikken på radioen bidrar også til dette. Dessverre blir denne delen av spillet fort både gjentakende og monoton, og her kommer spillet til kort sammenlignet med tidligere nevnte konkurrenter som Coffee Talk og inKonbini.
ReStory: Chill Electronics Repair leverer akkurat det tittelen beskriver: Du fikser gammel elektronikk, og det i en nokså chill atmosfære. Ikke alt som er rundt denne atmosfæren fungerer like godt, men selve kjerneopplevelsen med å reparere og rengjøre gjenstander slik at de får nytt liv er søt kløe for en tek-nostalgiker. Vi har alle godt av å tenke mer gjenbruk og reparasjon, og dersom spill som ReStory både kan lære oss å verdsette gammel teknologi i større grad og oppmuntre til mer sirkulærøkonomi er jeg helt for mer av dette.
