Tenk å være en 37 år gammel kar som har kost seg med spill siden det var OL på Lillehammer og jobbet som spilljournalist i godt over ti år uten å ha rørt et av de mest elskede og innflytelsesrike spillene gjennom tidene. En skam for de andre i Spill.no-gjengen, men samtidig betydde det at jeg kunne gå inn i remaken med helt blanke ark uten å la nostalgien overdøve eventuelle skavanker. Hadde dette faktisk noen betydning for mine følelser? Ja og nei.
For å spille denne nyoppussede utgaven av The Legend of Zelda: Ocarina of Time har vært en veldig fascinerende opplevelse. Blant annet siden undertegnede ikke har brukt en Nintendo-konsoll siden Luigi’s Mansion 3 kom i 2019. Derfor er jeg meget positivt overrasket over presentasjonen. Som om det ikke var koselig nok å våkne opp i frodige Kokiri Forest med en nydelig melodi i bakgrunnen, ble både forventningene og gåsehuden enda høyere da Link tok sine første steg ut av hjemplassen sin og ble møtt av synet avbildet øverst. Disse japanske spillskaperne vet akkurat hvilke farger som skal kombineres med fantastisk lys i sjarmerende omgivelser for å slite ut skjermbildeknappen på kontrolleren min, mens figurene vekker barnet i meg med minneverdige design og personligheter.
Nå skal det sies at minneverdig ikke nødvendigvis er positivt for alle, for jeg har fortsatt et komplisert forhold til denne blandingen av realisme og animasjon/dukketeater. Spesielt unge Link og Zelda passer liksom ikke helt inn i denne verdenen med ansikter og kroppsfasonger som prøver å blande de to stilene. Intet stort problem, spesielt når de eldre utgavene fungerer mye bedre, men likevel et lite skår i det som ellers er en veldig imponerende presentasjon.
Presentasjonen er tross alt det utviklerne har fremhevet mest med remaken, så det skulle egentlig bare mangle at jeg ville falle for den nyinnspilte musikken og slående grafikken. Noe som derimot har vist seg å være vanskelig å treffe både gamle og nye spillere med i slike oppussinger er gameplayet, og dette er intet unntak.
Jo da, forbedrede kontroller, forenklede menyer og det som visstnok er litt mer behjelpelige gåter får nok de yngre til å føle at dette er et nytt spill, men for en som har spilt moderne slagere som har bygget videre på og forbedret det originalen gjorde i 1998 er det ingen tvil om at grunnlaget her er 28 år gammelt.
De fleste av disse ikoniskene «Dungeons»-stedene inneholder litt for «barnevennlige» eller åpenbare gåter, kampene er ekstremt ensformige når det du gjør den første timen i stor grad er nøkkelen etter den tyvende også, samt at den «store» sletta du skal løpe eller ri over flere ganger er ganske øde. Nå skal det sies at jeg ikke er like negativ til disse svakhetene som det sikkert høres ut som, for fy søren hvor sjarmert jeg har vært gjennom disse rundt 25 timene det tok meg å gjøre tilsynelatende alt i spillet. Å gå rett fra anmeldelsen av Phantom Blade Zero til dette har fått meg til å bli helt Leonardo DiCaprio fra Once Upon a Time in Hollywood-memen ved å nærmest peke på skjermen utallige ganger når jeg ser og gjør ting andre har kopiert eller tatt inspirasjon fra gjennom årene.
Samtidig gjør denne enkelheten, akkurat som originalen, The Legend of Zelda: Ocarina of Time til et førsteklasses spill for personer som ikke har like mye erfaring med dette enestående mediet. Her får man kjenne mestringen av å bevege en figur og et kamera samtidig, bekjempe store boss-fiender ved å huske det repeterende angrepsmønsteret deres i tre – fire runder, ha litt grunnleggende hjernetrim ved å bruke forskjellige gjenstander man finner (med god hjelp fra forskjellige skilt og skapninger om det trengs) og generelt merke hvor deilig det er å kunne forsvinne inn i disse magiske verdenene fylt med morsomme og minneverdige skapninger spill kan by på.
The Legend of Zelda: Ocarina of Time-remaken er derfor et fantastisk spill for millioner av store og små der ute. De yngre og mer uprøvde kan glede seg til et fantastisk spill som bringer dem til en utrolig vakker verden fylt med interessante og morsomme figurer som tar en med på et sjarmerende eventyr hvor nygjerrigheten blir pirret gjennom utforskning. I tillegg vekkes actionhelten gjennom kamper med sverd, piler, skjold og bomber, mens hjernen testes med jevne mellomrom. Det største trekkplasteret for de eldre, mer erfarne, er nostalgien eller et ønske om å endelig få spille gjennom et av de viktigste og beste spillene gjennom tidene i ny, mer brukervennlig drakt. Jeg faller inn under sistnevnte, og mener dette er noe enhver som passer inn under en av disse målgruppene bør kjøpe. Om du derimot er ute etter den variasjonen, dybden og detaljerikdommen vi forventer av dagens spill bør det friste mer med The Legend of Zelda: Breath of the Wild eller noe slikt.
