Jeg skal være ærlig. Jeg spilte aldri Journey da det først kom ut for mange år siden. Det fikk en femmer her på spill.no dengang og fikk flere game of the year priser verden over. Folk lovpriste det innovative og det vakre med spillet.

Nå har har det fått en overhaling og er klar for utgivelse på Playstation 4. Det er bare å gratulere ThatGameCompany med å gjøre et nydelig spill enda vakrere.

Emosjonelt vanskelig

Rent teknisk er Journey et enkelt spill. Det er kun et to timers historie med rundt syv “baner” hvor du skal løse vanskeligere og vanskeligere oppgaver. Selv om vanskelig er et relativt ord. I det ene brettet hvor jeg satt fast var jeg heldig nok til at en annen person løste oppgaven for meg. Resten var enkelt å gjøre. Såpass enkelt at jeg følte noen ganger at jeg gikk glipp av noe hvis jeg bare brydde meg om å komme meg videre. I de nydelige grafiske omgivelsene så jeg alltid noe blinkende oppe på en fjellhylle eller gjemt i snøen, sjelden tok jeg meg tid til å finne kilden til dette, og spillet nevnte det aldri. Likevel var det noe som gnagde i meg, noe som fortalte at jeg var så opptatt av komme frem at jeg ikke så at opplevelsen lå i reisen. Dette klarte spillet å fortelle meg uten et eneste ord ble nevnt eller skrevet.

Det er blitt nok skrevet tallrike artikler og historier som skal forklare bakgrunnen til Journey og hva det egentlig handler om. Jeg hadde det i bakhodet mens jeg spilte meg gjennom dette eventyret, men da rulleteksten kom frem skjønte jeg at det fantes ikke et fasitsvar og kanskje løsningen lå i det å ikke tenke på det. I de sekvensene hvor jeg sklir jeg gjennom sandynene med flyvende tepper sirklende rundt meg skjønner jeg at det handler om her og nå.

Grafikk på toppnivå

Nå husker jeg ikke hvordan grafikken var på PS3 da jeg spilte det for 3 år siden, men da jeg satte i gang her ble jeg bergtatt. Journey viser at man trenger ikke realisme for å vise frem hva man kan gjøre for å skape en sterk visuell identitet for et spill. Noen av scene er så vakre at man gjerne tror at man innsatt et malt bilde gjort av Claude Monet og modifisert det til et ørkenlandskap. Det er få spill som klarer å gjøre det visuelle til en sentral del av spillet. Journey beviser det, fra de monotome ørkendynene, til de djevelske fjellene som vil stoppe deg til å nå ditt hvite fjell.

Du trenger heller ikke å være alene på denne turen. Når rulleteksten kom fram hadde jeg møtt 11 personer gjennom min reise. Noen få av dem så jeg kun i noen sekunder, men en person ble en del av min personlige reise. Det var en person som jeg krysset fjellene med, som jeg kjempet sammen med mot den barske vinden, og som faktisk ofret seg mot de flyvende monstrene slik at jeg kunne krysse porten. Uten et eneste ord ble denne personen en del av mitt oppdrag. Uten et ord begynte vi å samarbeide, selv om det ikke var nødvendig. I likhet med livet kan denne reisen gjøres alene, men det føltes som opplevelsen ikke var fullverdig uten en person ved din side. (Dette var helt sikkert helt tilfeldig fra utviklerene 😉

Det eneste negative jeg kan faktisk påpeke at bruken av musikken, selv om den er vannvitig vakker, klarer den ikke utnytte det hele potensialet det har får påvirke den generelle opplevelsen. Når jeg seiler nedover sandynene er musikken i bakgrunnen, og ikke som en del av den helhetlige opplevelsen. Uten at dette ødelegger noe som helst.

Journey er fremdeles et mesterverk og vel undt et nytt besøk snart.