Da Dragon Quest Builders kom ut for litt over et år siden, lot jeg meg fengsle av mulighetene spillet gir deg til å bygge en landsby, innenfor rammer som kultiverer kreativitet. Nå er spillet ute på Switch, og denne byggeklossen kler det nye formatet ypperlig.

Sammenlignet med PS4-versjonen, er Switch-utgaven kanskje noe mer plaget av dropp i bildeoppdateringsfrekvensen og litt lavere oppløsning. Dette er likevel noe jeg ikke la veldig mye merke til da jeg spilte den nye porteringen, og spillet er for det aller meste mer enn hundre prosent fornøyelig. Dessuten er det et perfekt spill å kunne dra med seg i veska, når TV-skjermen ikke er portabel nok.

For de uinvidde, er det første en må vite om Dragon Quest Builders at det definitivt ikke er Minecraft. Jeg vet det kan se sånn ut, men tro meg; dette er en ganske annerledes virtuell LEGO-opplevelse. Hvor sistnevnte gir deg stor kreativ frihet, og muligheter til å gjøre så og si hva du vil, gir Builders deg langt flere krav og restriksjoner, men det er på grunn av – ikke til tross for – disse restriksjonene at Builders ender opp som et langt bedre klossbyggespill.

Gi meg et blankt A4-ark og et akvarellskrin, og jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Dersom jeg derimot får en og annen pekepinn, så vel som en aldri så liten instruksjon om hvilke motiv jeg skal tegne, er jeg plutselig på god vei til å bli den neste Miro. På samme måte som en god tegnelærer instruerer og inspirerer sine elever, gir Dragon Quest Builders deg hele tiden nye mål å gå etter. Du har ansvar for å bygge opp en by helt fra grunnen av, og de etter hvert mangfoldige landsbyboerne gir deg hele tiden oppgaver og oppdrag å gjøre. Dette inkluderer både å bygge nye typer rom, og å utforske den sjarmerende, herlige verdenen spillet byr på.

Denne verdenen er ikke tilfeldig generert, men heller nøye konstruert av kloke hoder hos Square Enix. Spillet forteller historien om en verden hvor folk har glemt hvordan de bygger ting, og hvor kun én ung hukommelsestapplidende eventyrer får til å lage noe med de flittige hendene sine. I første dialog blir det presisert at du ikke er en helt. Du er en bygger, og slik rettferdiggjøres det at du i kontrast til alle andre Dragon Quest-spill ikke går opp i level ved samle erfaringspoeng, men at det heller er utstyret du har laget med dine egne stødige hender som bestemmer hvor sterk du er i kamp mot det varierte utvalget monster du må slåss mot mens du utforsker verden.

Til stadighet dukker det opp nye typer skapninger i landskapet, og det er både utfordrende og givende å lære seg angrepsmønstrene deres. Selv om det på ingen måte er et veldig komplekst kampsystem å dykke ned i, er det akkurat nok dybde til at kampene ikke føles for repetitive, og man blir ikke lei av møtene med fiender, slik jeg av erfaring har blitt i hovedspillene i Dragon Quest-serien.Både sambygdingene og monstrene i spillet er designet av den legendariske mangategneren Akira Toriyama, kjent for å ha skapt blant annet Dragon Ball, og stilen hans sørger for at spillets lekne natur også gjenspeiles i karakterdesignet. Spillet kan for så vidt sies å være noe av et beist i seg selv; bare historien i seg selv tar like lang tid å komme seg gjennom som et vanlig Dragon Quest-spill, og etter historiens slutt kan du fremdeles utforske hele den store verdenen og fortsette å bygge byen (eller imperiet) ditt.

Når spillet krever såpass mye tid fra deg, er det betryggende å vite at ørene dine er i gode hender. Spillet har nemlig fullstendig orkestrerte versjoner av Koichi Sugiyamas komposisjoner fra tidligere Dragon Quest spill, en komponist som oftest stilles opp på samme pidestøl som komponister som Koji Kondo og Yasunori Mitsuda. Lydsporet er variert, og veksler fra lystig og eventyrlystent til melankolsk og introspekivt, og er aldri for påtrengende til at det blir slitsomt å høre på over lengre tid. Akkurat dette er viktig, med tanke på hvor mye tid du faktisk kommer til å tilbringe med denne musikken strømmende gjennom høyttalerne.

Likevel er det noen ting å utsette på spillopplevelsen. I motsetning til inspirasjonskilden Minecraft, benytter Builders seg eksklusivt av et tredjepersonskamera, som for det aller meste fungerer greit, men som særlig i trange gruvesjakter blir litt kronglete og forvirrende. Kameraet zoomer nemlig helt inn i førstepersonsperspektiv når det blir for trangt, men man må fortsatt holde styr på hvilken vei karakteren vender seg, ettersom man ikke sikter med kameraet. Også oppdragsmarkørene er noe upresise, og de holder seg til startpunktet i oppdraget, selv når du er underveis i det, og egentlig skal videre til et annet sted. Dette føles noe forvirrende, særlig fordi man ikke har noen logg over de ulike oppgavene man skal utføre, og det er derfor vanskelig å komme tilbake til noe etter en pause. Disse aspektene føles noe uelegante, men problemene de medfører dukker opp kun med såpass store mellomrom at det ikke er ulidelig frustrerende.

For meg er det med andre ord ingen tvil – Dragon Quest Builders har tatt Minecrafts vellykkede formel, og gjort de nødvendige endringene for å skape et rett og slett bedre spill. Begrensninger kan noen ganger være en hjelper for spilleren, så man vet hvor man kan starte og så man alltid kan få noen tips om hvor det trengs progresjon. Dette er i mine øyne det hittil beste spillet i en fremdeles svært ung sjanger, og selv om det også her er noe rom for forbedring, er det utvilsomt et godt virtuelt alternativ til både LEGO-kassa og Minecraft.