Clive Barkers verker har alltid vært grenseoverskridende. Hellraiser: Revival er intet unntak.
Det hele startet med Clive Barkers novelle The Hellbound Heart i 1986. Året etter ble novella filmatisert, av Barker selv, med navnet Hellraiser. Og resten er, som de sier, historie.
Det har kommet en rekke filmer siden, ofte med synkende kvalitet, helt fram til remaken i 2022 hvor Barker igjen var involvert. I mellomtiden har det i tillegg kommet ut en rekke tegneserier og en oppfølgerbok.
Fram til i år har vi imidlertid hatt til gode å få det i spillform. Det har blitt gjort flere forsøk, men de har blitt kansellert av ulike grunner. Det nærmeste vi har kommet er noe nedlastbart innhold til Dead By Daylight, som nå er fjernet igjen.
Og det er ikke vanskelig å se for seg hvorfor Hellraiser har vært vanskelig å få til i spillformat. I tillegg til å ta opp svært voksne temaer, så har franchisen et visuelt uttrykk som kan være utfordrende for mange, for å si det forsiktig. Derfor var jeg spent på hvor langt Revival kom til å strekke kjøttet.
Og jeg kan med glede (?) informere om at de strekker kjøttet til det sprekker.
Revival starter med en sexscene hvor hovedpersonen Aidan Lynch og kjæresten Sunny stikker og skjærer hverandre under akten. En av gjenstandene de bruker er en pusleboks som påkaller vesener fra en annen dimensjon: Cenobites. De er opptatt av kombinasjonen smerte og nytelse. De setter krokene i Sunny og drar henne med seg til deres dimensjon. Aidan vil nå gjøre alt i sin makt for å redde Sunny.
For å gjøre dette må han bekjempe den sadomasochistiske kulten Scarlet Church. De ser på cenobitene som guder og påkaller dem med jevne mellomrom gjennom tortur og sex.
Det Hellraiser: Revival virkelig treffer med er stil og tone. Allerede i første scene møter vi de fire cenobitene fra den første filmen. Og Doug Bradley er på plass med sin fantastiske stemme i rollen som Pinhead.
Hellraiser har aldri handlet om jump scares, men om ubehag. Både det ubehaget å se body horror og ubehaget ved å reflektere over egne lyster. Den tomheten man har innvendig og som man prøver å fylle med… noe. Det er tydelig at Clive Barker har vært mer involvert enn å bare klistre navnet sitt på tittelen. Han har vært medvirkende både i ide- og historiefasen innledningsvis, og i utviklingen av spillet har han hatt en rådgiverrolle.
Historien er en videreføring av det vi har sett tidligere og en utvikling av mytologien. Istedenfor å bruke pusleboksen fra filmene, the Lament Configuration, bruker Revival sin egen boks, the Genesis Configuration. Det gir dem muligheten til å leke seg litt og samtidig gi deg et kraftig våpen.
Kombinert med stil og tone er det visuelle uttrykket utrolig viktig for å få den riktige følelsen. Og det har man klart i stor grad. Som jeg har vært inne på tidligere drar man det visuelle langt med noen virkelig urovekkende bilder. Det er mye blod, gørr, sex og generell fordervelse her. Så det er definitivt ikke for alle. Problemet er at man fort blir litt avstumpa når man finner et berg av kroppsdeler, torsoer og lemlesta kropper rundt hvert hjørne. Noe av sjokkeffekten blir borte.
Det er en ting, men de har også klart å gjøre cenobitenes labyrint-dimensjon til et surrealistisk mareritt. Og det er positivt ment. I motsetninger til film må arkitekturen i spill til en viss grad gi mening og være navigerbar for spilleren. Revival balanserer hårfint på denne linja.
Spillet er i bunnen et førstepersons action survival horror-spill. Hoveddelen av spillet foregår i vår verden i kultens sexklubb/torturkjeller. Her slåss du mot mennesker og noen zombielignende skapninger. Til hjelp har du helt vanlige skytevåpen og et lite utvalg slag- og stikkvåpen. I tillegg har du pusleboksen som gir deg noen ekstra egenskaper som telekinese, skyte ild og rive i stykker fiendene dine.
Og du trenger de hjelpemidlene du kan få, for i ekte survival horror-stil er ressursene svært begrensede. Særlig etter bosskampene er du heldig hvis du har noen kuler igjen. Bæreevnen din er heller ikke all verden, så du må ta gode valg på hva du ønsker å drasse rundt på.
Du har også muligheten til å snike deg inn på fiender og drepe dem på den måten, og spillet oppfordrer ofte til det. Men mekanikkene her er såpass mangelfulle at du ender opp med å slåss mot en hel skokk uansett.
Skytingen og kampene er egentlig ikke noe mer enn helt ok. Det funker, men det er veldig lite i dette som du ikke har sett gjort bedre i andre spill. Oppgaveløsningen i vår verden er som oftest ikke noe mer enn å finne riktig sak til riktig hull og kanskje vri på noen knapper. Eventuelt finne en kode for å få litt ekstra godsaker.
Sånn sett er oppgaveløsningen i labyrint-dimensjonen langt mer givende og original. Blant annet er det en sekvens hvor du må vri deler av landskapet for å komme deg videre. Her har du også sekvenser hvor du rett og slett navigerer gjennom mareritt og minner.
I labyrinten hender det også at du blir jaktet på og selv om disse sekvensene er spennende i starten, blir det mer og mer slitsomme etter hvert. Og dette er et generelt problem med gameplay-loopen. Den er utmattende og repeterende. Det var et slit å komme seg gjennom, men heldigvis er omgivelsene og historien såpass givende at det er verdt det.
Et annet irritasjonsmoment var en serie av bugs i spillet. Plutselig virket ikke menyer som de skulle, jeg fikk ikke plukket opp ting og det verste var at jeg måtte starte et par bosskamper på nytt fordi enten jeg eller bossen sitter fast i landskapet.
Clive Barker’s Hellraiser: Revival er definitivt et spill for menigheten. Du trenger ikke å ha noe kjennskap til Hellraiser fra før for å sette pris på spillet, men det vil gi deg en bedre opplevelse. Og det kan være greit å vite hva du går til av blod, gørr og tematikk her. For meg som fan så var dette en verdig forlengelse av mytologien. Jeg skulle bare ønske at det var like gøy å spille hele veien igjennom.
