Vinteren 2011. Jeg har nettopp flyttet til Danmark. Langt fra familie og venner opplever jeg den kommende vinteren alene i et land som ikke klarer å forstå en bergenser og hans nydelige dialekt.

På min tur rundt mitt nye nabolag finner jeg en nå nedlagt (snufs) Blockbuster som ikke mange uker senere tar imot mine penger i bytte for et spill kalt Skyrim.

Det er noe med Skyrim, det er det ultimate spillet for vinteren. De vakre landskapene, de episke lydene som kommer majestetisk fra TVen når vi utforsker den høyeste fjelltopp eller den dypeste grotten. Det spiller ingen rolle at ofte er det kun et oppusset Dungeon crawler i mange perioder av det evigvarende spillet, det er de mange enkelt øyeblikkene som gjør at Skyrim alltid blir en klassiker. Rundt 2012 engang pakket jeg ned den originale disken. Nå gir Bethesda meg en sjanse for å ta et velfortjent gjensyn med mine venner og fiender i Skyrim.

Et fullt spill
Denne nye utgaven av Skyrim inneholder de tre offisielle utvidelsespakkene og muligheten til å laste ned egne mods og de passer perfekt inn i spillet. Jeg føler aldri at de er en påklistret utvidelse men snarere et velsmakende supplement til en syv-retters middag. Den visuelle oppusningen er klart mest synlig på omgivelsene mer enn det er på menneskene og dyrene som lever i Skyrim. Hvor vann ser realistisk og forfriskende ut er figurene fremdeles litt platt og mangler noen polygoner for å måle seg med andre PS4 spill. Spørsmålet er da om det spiller noen rolle? Nei, det gjør det ikke. Fremdeles står Skyrim som det beste spillet noensinne når det gjelder en spesifikk visuell atmosfære. Nordlyset er like vakkert som det alltid har vært, kontrastene mellom områdene rundt er store. Riften føles nesten litt møkkete og vått mens Dawnstar og Windhelm er snødekket og klar for å sette opp sine julelys. Du vet alltid hvilken region i Skyrim du befinner deg i.

Oppusset GOTY

En av de største argumentene for en ny utgave av Skyrim var at det skulle bli grafisk pusset opp til å reflektere kraften PS4 hadde. Her må jeg innrømme at det var ikke det første jeg la merke til. Skyrim var en kraftdemonstrasjon som dro PS3 til den ytterste grense når det gjaldt teknologi, men til den neste generasjon virker det litt svakt. Ikke at det spiller noen rolle. På andre områder går det som en drøm. Jeg klarer knapt å lese informasjonen på lasteskjermen før det er ferdig lastet inn og jeg kan spille videre og spillet begynner sjeldent å hacke når det er mange personer som slåss på skjermen.

Mitt største problem, og som fremdeles jeg synes er irriterende er det konstante behovet for å dra oss nedover lange og ensformige huller, grotter og templer, uten noen mulighet for å rollespille oss ut av slike situasjoner. Det blir irriterende å vite at jeg må bruke de neste 30-40 minuttene på å løse ensformige og enkle gåter, gå meg vill, og komme tilbake til siste hovedrom for å finne Macguffin og et dragehyl. Noen kan være rykkende uenig med meg, og det er lov, men for meg så føles det kjedelig. Et rollespill skal nettopp være å ha ulike veier til å nå et mål.

Nordlys og episk opus

Min kritikk betyr ikke at dette spillet ikke er ekstremt vellykket, fordi det er det. Inspirasjonen fra nordisk kultur og visuell nasjonalromantikk er så grunnleggende i spillet at jeg nesten føler at jeg har et spesielt bånd til Skyrim. Jeg finner Torvald, Olaf, Olav og Sigrid gående rundt i spillet. Jeg ser Aurora Borealis i skyggen av de hvitdekkende fjellene, jeg hører skrikene fra en drage et eller annet sted i horisonten. For meg er Skyrim mer enn et spill, det er en nøkkel til minner fra en mer uskyldig tid da jeg var en nylandet student i utlandet klar til å starte min ferd mot det ukjente. For hvert skritt jeg tar så er det som å gå i en verden som har tatt vare på mine tanker, opplevelser og minner.

På et tidspunkt må jeg legge fra meg kontrolleren min. Jeg kommer ut fra en tidligere kongegrav etter å ha plyndret hans krone. jeg stopper opp, Det er klar natt i Skyrim og Nordlyset bretter seg ut i all sin majestetiske glans, det begynner å snø og lyden av harmonisk stillhet brer seg. Jeg har opplevd dette før. Jeg er fem år yngre igjen. Jeg skriver min leseranmeldelse av Skyrim igjen for Spill.no. Tiden mellom disse fem årene har ikke eksistert.

Det er noe med vinternatten og den nordiske natten som vi nordmenn er blitt velsignet med. Den mystikken som befinner seg blant dansende nordlys og det snødekte landskapet har gitt inspirasjon til vakre ord eviggjort av utallige kunstnere. Jeg siterer igjen den kanadiske poeten Robert W. Service (1874-1958).

There’s gold, and it’s haunting and haunting;

It’s luring me on as of old;

Yet it isn’t the gold that I’m wanting

so much as just finding the gold.

It’s the forests where silence has lease;

It’s the beauty that thrills me with wonder,

It’s the stillness that fills me with peace.

Skyrim handler ikke om å finne et bestemt objekt eller gå opp i nivå for å bli den perfekte tyv. Skyrim er en reise, det er en opplevelse og en minneboks for å skape opp under den herlige årstiden som vinteren er. Jeg misunner en ny generasjon av spillere som for første gang har muligheten til å lage sin egen historie og oppleve de mange innholdsrike stundene. På den andre siden vil de ikke forstå det spesielle med å få en deja-vu opplevelse på vei opp Throat of The World, mens snøen pisker meg i ansiktet, nordlyset viser vei og en yeti løpende etter meg. Et oppdrag jeg spilte mens jeg ventet på at karakterene mine skulle bli oppdatert på nett. Eller gå i Sovngarde en søvnløs natt rett før eksamen. Ingen penger eller DLC kan erstatte slike opplevelser.

Jeg ønsker velkommen min venn inn i stuen igjen, fordi han har med seg en mer uskyldig tid i gave. Igjen legger jeg fra meg regninger, stress og bekymringer, og åpner porten tilbake til en verden som aldri glemte meg. En verden som jeg har gjemt tusenvis av minner fra mitt forrige besøk. Jeg er ikke lenger et vanlig menneske i en vanlig by.

Jeg er Dovhakiin!

PS: Skyrim er spilt på Ps4 og refleksjoner i denne artikkelen er basert på opplevelser fra denne konsollen.