Hevnlysten oppstandelse

Romeventyret «Mass Effect 2» starter der forgjengeren slapp. Vi er kommandørkaptein Shepard. Galaksen og menneskehetens frelser, som etter hendelsene i «Mass Effect», fortsetter jakten på den syntetiske rasen «Geth», og spor etter deres menneskehatende overherrer, «The Reapers». Lite vet Shepard at en ny fiende truer, og før hun/han rekker betrakte sin rolle som frelser, sprenger den fryktede rasen «The Collectors» romskip og Shepard i fillebiter.

BioWare sparer ikke på kruttet når det gjelder å bygge opp en episk saga. I løpet av de første 5 minuttene vitner vi en dødsdømt Shepards sine siste heltemodige stunder før han så to år senere gjenoppstår. Takket være den mystiske sjefen for det uglesette paramilitære selskapet Cerberus, kun kjent som «The Illusive Man», kan Shepard igjen vandre blant de levende. Og det med et løfte om å finne det beste laget til det som mest sannsynlig vil bli et selvmordsoppdrag for å redde menneskeheten fra det som later til å være en sammensvergelse mellom «The Collectors» og «The Reapers».

Introduksjonen lykkes raskt å gripe kjenninger av serien, men gir også intetanende nykommere muligheten til å la seg rive med, uten behovet for full innsikt i de tidligere hendelser. Videre er det nå du som vil forfatte historien.

Konstruktive restriksjoner

For utenom enkelte krav spillet setter til progresjon i historien, kan vi igjen utforske verdensrommet og begi oss ut på sideoppdrag, som siden sist har fått vesentlig endring. De lange kjøreturene i ødemarka med skranglekjerra «Mako» er har blitt droppet til fordel for å nå kunne lande direkte på steder av interesse. Resultater er flere solsystemer, men færre planeter å besøke. Riktignok byr de aktuelle på vesentlig rikere omgivelser i en konstruktiv setting. I likhet med spillets hovedoppdrag, vil også sideoppdragene du her støter på ofte ha en direkte konsekvensene for spillets historiske retning.

Fra start til slutt er historien i «Mass Effect 2» en personlig og episk reise du sent vil glemme. Og skulle du fortsatt være sulten på et nytt eventyr, gir spillets mange scenario en mulighet til å oppleve noe nytt, gang på gang.

Ordets makt

Det er vel så mye utforsking av karakterer som der er av planeter og romstasjonen i «Mass Effect 2». Takket vare BioWares velkjente dialogsystem vil vi kunne engasjere oss i samtaler som ofte kaster nytt lys over situasjoner og personer vi møter på ferden. Under enkelte samtaler får vi muligheten til å aktivere en emosjonell respons i Shepard. Disse vil variere fra barmhjertige til særdeles brutale handlinger. Fulle av underholdene uforutsigbarhet ga disse meg et gledelig innblikk i Shepard som et enkeltindivid, og ikke bare en hul rollefigur skapt etter spillerens preferanse.

«Mass Effect 2» har uten tvil det meste interessante dialogsystemet jeg har sett til nå, men i likhet med andre rollespill belønnes vi kun når vi strekker oss til de ekstremt snille eller særdeles brutale handlingene. For hver gode eller onde handling, belønnes spilleren med såkalte «Paragon» eller «Renegade»-poeng, som ved nok oppsamlede gir muligheten til å vise nye sider ved Shepards personlighet. Da min utgave verken var noen djevel eller engel ble han til slutt såpass balansert at jeg irriterende nok ble snytt for mulighetene til å kunne bruke disse til å løse verbale konflikter. Spørsmålet jeg her vil la ligge åpent er om det er riktig av utviklere å gi færre valgmuligheter til spillere som trår i gråsonen av rett og galt.

Cyberpunk med en dash av Hollywood

Universet har aldri vært så vakkert presentert som i «Mass Effect 2». Den fantastiske bruken av farger tett opp i mot skygge gir en stemning som tydelig viser til røtter i den artistiske formen «Cyperpunk». På ferden mellom stjerner og planeter møter vi fantastiske skapninger, som takket være en dyktig gjeng utviklere virkelig kommer til live med sitt brede følelsesspekter og detaljerte fjes. Bak de forskjellige skapningene finner vi stemmeskuespillere som kan å levere i sine respektive roller. Skuespillere vi vil kjenner igjen har blant annet gjort seg bemerket i serier og filmer som «Apocalypse Now», «Robot Chicken», «Matrix» og «Battlestar Galactica».

Intense kampscener

For actionelskere har rollespill en tendens til å bli kjedelig i kampsituasjoner, men med «Mass Effect 2» har BioWare virkelig skrudd intensiteten opp. Der forgjengeren helt klart var inne på noe, har oppfølgeren så og si perfeksjonert kampsystemet til et spill som i kampens hete virkelig er et godt tredjepersons skytespill. De totalt seks forskjellige klassene som mer eller mindre fokuserer seg innenfor våpen, teknologi og bioteknologi, gir rom for personlige preferanser. Våpen og oppgraderinger kan både kjøpes og forskes på. Ved å hente mineraler og andre ressurser fra planeter kan disse gjenvinnes ombord den splitter ny utgave av ditt gamle skip, Normandy til utvikle nye typer ammunisjon, våpen og skold. Ellers er det alltid butikker å finne i de byer og stasjoner du besøker.

Sluttkommentar

I det rulleteksten signaliserte slutten på det godt over 20 timer lange eventyret satt jeg vemodig igjen med en følelse av en rik spillopplevelse jeg sjelden ser maken til. Skulle jeg velge å pirke på noe spesifikt, kunne BioWare spart oss for de lange lastetidene og den ergerlige byttingen av dvd-er på Xbox 360 utgaven. Men utenom dette er «Mass Effect 2» et spill du ikke burde gå foruten.