Etter tre Splatoon-spill med fokus på flerspillermoro er tiden kommer for å gi solospilleren litt ekstra kjærlighet.
Det er en dårlig skjult hemmelighet at en av Nintendos største suksesser de siste ti årene er Splatoon-serien. Selv om det kan virke som at spillene ikke høster mest oppmerksomhet her til lands, har de tre første titlene blitt enormt populære i hjemlandet. E-sport, manga og holografiske konserter er bare noe av det vi har fått servert i kjølvannet av det første Splatoon til Wii U i 2015, og med totale salgstall på rundt 30 millioner er det ingen tvil om at folk elsker å kaste maling på hverandre for å vinne terreng i intense flerspillerkamper.
Et annet underkommunisert faktum er hvor artige enspillerdelene i Splatoon er. Dette begynte for alvor å gjøre seg gjeldende med Splatoon 2-utvidelsen Octo Expansion, men det var med Splatoon 3 at det virkelig tok av, hvor siste bane fortsatt kan få flere av oss i redaksjonen til å glise. Dermed er det moro å se at når Splatoon-serien nå gjør sin Switch 2-debut er det ikke i form av den tradisjonelle flerspillerfokuserte stilen, men med den historiefokuserte oppdagelsesreisen Splatoon Raiders.
Splatoon Raiders tar oss med til en ny øygruppe som har poppet opp etter et tektonisk skifte, hvor de tre programlederne i gruppa Deep Cut fra Splatoon 3 flyr inn i håp om eventyr og skatter. Et mystisk værfenomen får helikopteret til å havarere, og det blir opp til deg som pilot og mekaniker å hjelpe Frye, Shiver og Big Man med å samle delene som trengs for å overleve på den nye øygruppa og finne ut av dens mystiske historie.
Ett av de store salgsargumentene til Splatoon Raiders er at dette er en enspillerfokusert spillopplevelse. Dermed er det også litt skuffende at historien og verdensbyggingen ikke er dypere enn det den er. Du får riktignok bedre kjennskap til de tre medlemmene i Deep Cut og hvordan de representerer hver sin klan som har vært med på å forme Inkling-samfunnet, men det blir aldri særlig dypt eller overraskende. Sammenlignet med den positive overraskelsen som var Splatoon 3 kommer Splatoon Raiders dessverre aldri opp til de samme høydene.
Om du derimot gir blaffen i historie og bare vil splatte ting med maling, har du kommet til riktig sted. Her vil du gradvis utforske mer av øygruppa for å jakte på skatter, men dere er ikke alene. Øyene er allerede fulle av lakseskapningene Salmonids i ulike størrelser, og det er slettes ingen glad laks som kommer mot deg dersom du får blikkontakt. Målet er å bruke maling for å skyte og sikre områdene rundt store krystaller som en i Deep Cut driller i stykker med en slags robot-kapsel dere finner i starten av historien.
I ekte Splatoon-stil er det ikke bare snakk om tanketom (dog fargerik) skyting her, for hvert skudd etterlater seg maling på bakken som du også kan svømme i. Dette brukes både for å ta deg frem i ulent terreng og fylle på blekk i malingstanken din. Etter hvert utvides arsenalet ditt fra et enkelt gevær til malerkost, rull, mitraljøse og mye mer. Parallelt med større arsenal øker også mangfoldet av fiender, og ettersom disse kommer med ulike styrker og svakheter må du ofte ta raske og strategiske avgjørelser i hvem du skal skyte først, og hvor du skal skyte dem. Det kan være lurt å ta den store laksen som kaster malingsbomber først, men spørsmålet er om det er så lett å nå frem når femti rabiate smålaks omringer deg.
Splatoon Raiders byr også på muligheten til å velge mellom en av tre tanker på ryggen som gir tilgang på ulike redskaper. Disse er kategorisert etter fart, styrke og taktikk, og å veksle mellom disse kan derfor være lurt dersom du står fast på et brett. Både våpen og gjenstander kan oppgraderes, noe som gjør ressurssankingen desto mer attraktiv.
De ulike brettene kommer i primært fire ulike kategorier. Du har brett hvor du utforsker deler av øygruppa og går fra start til slutt, pluss noen lignende brett hvor en stor krystall står på midten av brettet og først kan utvinnes når du har samlet nok Power Eggs (eller Salmonid-kaviar, om du vil). Deretter har du skattekamre der du driller deg ned i bakken og må samle nok Power Eggs før tiden er utløpt. Noen av disse kamrene har tre forskjellige skatter som du først kan få når du har riktig tank på ryggen, noe som gir en viss grad av gjenspillbarhet. Den siste kategorien er brett som er skjult og som må finnes ved hjelp av kompass du finner på utforskingsbrettene, der du får et forhåndsbestemt våpenarsenal og skal ta deg frem gjennom ulike hinderløyper. Et par bosskamper finner vi også i løpet av spillet, noe som i praksis blir en femte kategori, men disse er det ikke så mange av.
Hvert brett varer ikke så lenge, noe som gjør at du får en loop der du reiser fra basen til et brett, gjennomfører det på noen minutter, kommer tilbake med skatter, våpen og ressurser, bruker disse i basen din og gjentar prosessen. Det er en ganske tilfredsstillende tralt som er veldig lett å synke inn i, både i sofaen og på farten, og det Splatoon Raiders mangler på historie tar det mer enn nok igjen i tilfredsstillende spillmekanikker. Det er bare synd at variasjonen ikke er større, og de fleste banene blir såpass like at du ikke makter å skille dem fra hverandre når du tenker etter. Det hadde også gjort seg med enda flere hinderløype-brett hvor fokuset er på gåteløsning fremfor vill skyting. Heldigvis har basen din en arkademaskin der du kan låse opp flere retrospill underveis. Disse er varmt anbefalt for retro-huer, da de lett kunne vært en del av Nintendos bibliotek fra NES-dagene.
Jeg nevnte tidligere at Splatoon Raiders er en enspilleropplevelse uten behov for å vente på andre spillere. Det stemmer ikke helt, ettersom det er mulig å be om hjelp og hjelpe andre spillere med enkeltbaner, både lokalt og over nett. Denne funksjonen er naturligvis helt frivillig å bruke, men den kommer til nytte når du møter på enkelte utfordringer som gjør at du står fast. At nettspillingsdelen ikke er større enn dette gjør også at Splatoon Raiders fint kan leve videre den dagen Nintendo eventuelt måtte bestemme seg for å stenge serverne (slik de har gjort med det første Splatoon på Wii U).
Fra et teknisk perspektiv imponerer Splatoon Raiders med sin plettfrie ytelse. En dynamisk oppløsning sørger for at spillet kjører jevnt i 60 bilder per sekund (med unntak av filmsekvensene) uansett hvor mye som måtte skje på brettet samtidig – og med tanke på hvor kaotisk spillet blir mot slutten er det en ganske heftig bragd. Noen triks som redusert oppdateringshastighet på fiender i det fjerne er riktignok brukt, men for den helhetlige opplevelsen er det ingenting å klage på her. Musikken er derimot i det svakeste laget, særlig med tanke på hvor god denne har vært i de foregående spillene. Den passer ofte til konteksten, og de nærmest vuvuzela-aktige lydene som dukker opp når du kjemper mot Salmonids føles riktig med tanke på det rabiate kaoset som ofte oppstår, men samlet sett føles likevel musikk i Splatoon Raiders som det svakeste i serien.
Splatoon Raiders ønsker å vise at Splatoon-serien har mer å by på, og det klarer det absolutt. Etter Splatoon 3 var det åpenbart at Nintendo måtte tenke litt nytt – ikke fordi spillet var dårlig, tvert imot, men fordi det tross alt var tredje runde med i praksis samme formel. Enspiller-opplevelsen vi får her viser at dette er fullt mulig, og å ha et spill sentrert rundt raid og enkelte innslag av gåteløsning er noe de fint kan eksperimentere med videre. Mangelen på variasjon i lengden og en noe skuffende svak historiefortelling trekker opplevelsen ned, men om du først og fremst bare er interessert i å fargelegge skjermen med maling og lage gravlaks av fiendene dine er dette helt klart noe du kan kose deg med i mange timer.
