Det vil komme en dag hvor vi slutter å bli imponert av at spill fra forrige konsollgenerasjon som blir portet til Nintendo Switch 2 kjører bra. Det er imidlertid ikke i dag, for Switch 2-porten av Devil May Cry V imponerte meg fra begynnelse til slutt.
Spørsmål til leserne våre: Har vi nevnt at Capcom er i slaget om dagen? Vi har det ja. Stemmer. Vi tar likevel en kjapp gjennomgang av merittene deres, og for å holde det kort skal vi holde oss innenfor inneværende år.
På starten av året blåste de hengslene av dørene til 2026 med det raskest selgende Resident Evil-spillet noensinne, Resident Evil Requiem. De fulgte så opp med kritiker-yndlingen Monster Hunter Stories 3, for så å levere et skikkelig friskt pust i «happy-dad-simulatoren» Pragmata. Litt senere i sommer kommer den klassiske serien Onimusha tilbake, og så til høsten får vi en utvidelse til Dragon’s Dogma 2 samtidig som spillet lanseres på Switch 2. Selskapet meldte også at dette foregående året har vært deres mest innbringende år gjennom tidene, og at de har solgt mer spill enn noen sinne.
Innimellom alt dette har Capcom altså også funnet tid til å både annonsere og så fjorten dager senere lansere en Switch 2-port av det som kanskje er det beste karakter-action spillet noensinne laget: Devil May Cry V.
Som jeg skriver innledningsvis burde det ikke være en så stor overraskelse at Devil May Cry V: Devil Hunter Edition kjører bra på Switch 2. Spillet ble opprinnelig lansert på Xbox One og PlayStation 4 helt på tampen av forrige konsollgenerasjon og det var, og fortsatt er, en av de desidert peneste spillene jeg har sett, spesielt når det kommer til karaktermodellene.
Fra før av har jeg spilt spillet både på Xbox One, PS4, Xbox Series X/S, PS5, PC og Steam Deck, så her tør jeg påstå at jeg har rimelig grei koll på hvordan dette spillet både skal og burde yte. Og med tanke på hvor godt spillet allerede kjører på Steam Deck, så var jeg egentlig aldri i tvil om at det kom til å kjøre bra på Switch 2. Men det er likevel en forskjell mellom disse to håndholdte systemene som er vært å peke seg ut.
I Docked mode så kjører spillet akkurat som jeg forventet, et sted mellom Xbox Series S og X. Jeg har ikke kjørt bildet gjennom noe verktøy som kan fortelle meg nøyaktig hvor mange piksler det er vi ser på skjermen, men spillet ser fortsatt uforskammet bra ut, og omtrent i tråd med hvordan jeg mener det ser ut på de kraftigste konsollene vi har.
Flyten i Docked Mode er også jevnt over god. Spillet holder det som føles som en veldig solid 60 bilder i sekundet bildefrekvens. med unntak av litt «hikking» når man utforsker verdenen. Det er heldigvis ikke den delen av spillet vi lener oss mest på stabil bildefrekvens, og i kamp opplevde jeg aldri et problem med bildefrekvensen verken med Switch 2 plassert i docken eller mens jeg spilte håndholdt, noe jeg tror kan forklares av veldig effektiv bruk av dynamisk oppløsningsskalering, hvis jeg skal kaste ut en teori.
Bildekvaliteten er derimot det som tar støyten når du spiller håndholdt. Da kan du begynne å se tegn på dårlig anti-aliasing, det vil si når du ser pikselerte kanter på ting som skal være rette og fine, men også en del “ghosting”, hvor deler av de bildene som allerede har blitt vist henger igjen på skjermen en liten stund etter at de har blitt tegnet.
Det bør nevnes at dette ikke er veldig plagsomt eller ødeleggende for opplevelsen for min del, og spillet låner seg godt til både håndholdt og docked spilling slik som det er. Men på Steam Deck, og jeg vil tro andre håndholdte maskiner som MSI Claw, ASUS ROG XBOX Ally X, eller maskiner med tilsvarende sinnssyke navn, så har du som regel muligheten til å finjustere ting som du selv vil for å få den opplevelsen du selv ønsker. Og det får du ikke på Switch 2.
«What you see is what you get.»
Både håndholdt og i docken har du kun de forhåndsbestemte innstillingene å lene deg på, og opplevelsen du får er opplevelsen du får. Nå er jo litt av sjarmen med å spille på konsoll for mange at de slipper å dille og dalle med innstillinger for å få spillet til å kjøre bra, men når den håndholdte opplevelsen på Nintendo Switch 2 varierer såpass fra det å spille på skjerm, så hadde jeg helst sett at det var litt muligheter for spilleren å justere etter sitt eget behag.
På innholdssiden så er det ikke så veldig mye mer her enn vi fikk i Devil May Cry V: Special Edition. Spillere får fortsatt muligheten til å spille som Vergil i en litt “amputert men veldig i tråd med Capcom på midten av 2000-tallet”-måte. Det er også ekstra kostymer til alle karakterene i spillet, og muligheten til å bytte ut kampmusikken i spillet med spor fra de tidligere Devil May Cry-spillene.
Med alt dette sagt så er det fortsatt Devil May Cry V vi snakker om her. Ett av, om ikke det aller beste, hack-n-slash, holde-fienden-i-lufta-mens-du-knuser-knapper-på-kontrolleren-for-å-gjøre-mest-skade-spillene som er å finne under sola. Hvis du er bare har et snev av svakhet for spill som Bayonetta, Hi-Fi Rush eller spill av den sjangeren så skylder du deg selv å spille dette spillet, hvor enn du velger å spille det. Switch 2-versjonen kan jeg varmt anbefale.
