Et spill satt i middelaldersetting hvor du får spille som vampyr, utviklet av folk som har jobbet med The Witcher-serien. Hva er det å ikke like her?
Rebel Wolves som er dannet av flere tidligere utviklere fra CD Projekt Red står bak The Blood of Dawnwalker hvor du inntar rollen som Coen. Spillet begynner med at vi får se Knyaz Brencis (slavisk tittel for leder/hersker) og hans vampyrfølgere, også kjent som Vrakhiri, hjelper Coen og hans syke søster, Lunka, som er smittet med byllepest fra en sikker død etter at regjerende makter jakter dem ned til en forlatt kirke.
Her går det veldig fort for seg hvor en etter en av soldatene blir brutalt myrdet og vi ser Brencis ta Lunka med seg til alteret og fórer henne med sitt eget blod, som naturligvis fører til rask helbredelse og Brencis uttale at det er slutt på tiden med pest og fordømmelse. Nå er en ny æra på vei hvor han er enehersker over Vale Sangora og folk må tilbe ham med månedlig blodofring, som igjen blir belønnet med en dråpe av hans blod for å holde folket fri for sykdom og lidelse. Spillets handling foregår på 1300-tallet mens svartedauden herjet, noe som gjorde Brencis sitt inntog til makten ganske lett.
Ikke lang tid etter innledningen skjer det hendelser som fører til at Coen selv blir smittet og blir en vampyr om natten, og et menneske om dagen, en såkalt “Dawnwalker”. Etter et mislykket forsøk fra Coen og landsbyen for å jakte ned Brencis for å få en slutt på hans styre, blir Coens familie kidnappet av Brencis og spillets premisser kommer til syne. Her får du tretti dager på deg til å samle opp allierte, finne utstyr og hjelp til å beseire Brencis før hans kroning og den sikre død for Coens familie.
The Blood of Dawnwalker er som nevnt innledningsvis utviklet av dyktige folk som har jobbet på blant annet The Witcher 3. Selv om dette er en ny IP og de har skapt noe flott og eget, er det uunngåelig å se spor fra nettopp The Witcher 3 her også, spesielt om du sammenligner meny-designet. Jeg ble ferdig med min første gjennomspilling av sistnevnte kun noen uker før jeg satte meg ned med dette spillet, så det var litt interessant å se ting som minte om The Witcher 3 her også uten at det føltes som en billig kopi.
I samme ånd som de aller fleste spill med en stor og spennende åpen verden, er det lett å drukne i sideoppdrag når du utforsker Vale Sangora. Det står øverst i journalen med alle mine aktive oppdrag at jeg skal redde familien min, men jeg skal bare lete etter denne smeden oppi det dalstrøket der, og ta unna noen banditter langs veien som plager vanlige folk før jeg tar på meg andre oppdrag i søken etter allierte som kan hjelpe meg på oppdraget mitt når jeg først kommer tilbake til det.
Som du skjønner er det lett å gape over det som kommer opp av forskjellige oppdrag her, og jeg er en som synes det er vanskelig å la være å ta på meg ditt og datt fordi man kan jo få gode belønninger som igjen fører til oppgraderingspoeng jeg kan bruke på ferdighetstreet i spillet. Det er nettopp her The Blood of Dawnwalker skiller seg ut fra mengden. Du har rett og slett ikke tid til å ta alle oppdrag du kommer over, du må prioritere hva du vil få ut av reisen din fordi samtlige oppdrag og valg du gjør underveis i dialoger fører til tid som blir brukt. Tiden går ikke i sanntid som andre spill, men går fremover kun når du utfører spesifikke valg og gjøremål.
Spillet er delt opp i 30 dager før Brencis dreper Coens familie. Hver dag er delt opp i en dag- og natt-syklus hvorav hver av de to er delt opp i 8 segmenter. Det betyr at du har totalt 16 tidssegmenter per døgn før spillets 30 dager er over.
For min del følte jeg mer på at “tiden gikk fra meg” jo lengre ut i spillet jeg kom, og jeg hadde flere oppgaver liggende i kø hvor flere av dem stod med alt fra 1-4 tidssegmenter for å gjennomføre.
Et eksempel på dette er inne på et slags sykehjem i byen Svartrau hvor jeg snakket med en som var sengeliggende. Han fryktet for at såret på foten var så ille at den måtte amputeres. Målet mitt var å innhente informasjon rundt en forsvunnet vaktmester, og denne pasienten kunne kanskje vite noe. Så jeg valgte å sette meg ned og stelle med såret , uten å vite hva som ville skje, annet enn at det ville ta tre segmenter av tiden min den dagen. Det at jeg valgte det i stedet for å gå videre førte til at han ga meg informasjon jeg trengte og han fikk ro i sjelen over at foten ikke var så ille som han hadde trodd. Slike små stunder setter jeg veldig pris på slike små interaksjoner i en stor verden som faktisk betyr noe.
Jeg legger ikke skjul på at open world-sjangeren er en sjanger jeg har et ambivalent forhold til. Det er deilig å synke ned i et spillunivers og utforske nye verdener, samtidig som jeg ikke liker spill som mangler respekt på min tid som spiller. Et eksempel på sistnevnte er Assassin’s Creed: Valhalla, et spill jeg likte meget godt da jeg spilte det, men da jeg nådde rulletekst etter drøyt 150 timer klarte jeg ikke å komme tilbake til det når det fikk nytt innhold (som jeg hadde sett frem mot). Det ble til at jeg startet opp spillet, så meg litt rundt i landsbyen min før jeg kjente på en følelse av tretthet og at spillet bare var et ork.
På den andre siden har jeg spilt The Witcher 3 i sommer, klokket inn litt over 50 timer uten at jeg følte på utmattelse eller kjedsomhet i det hele tatt. Det har altså alt å gjøre med hvordan spillene er lagt opp i forhold til å respektere min tid som spiller. Her kommer 30 dagers-syklusen til The Blood of Dawnwalker inn i bildet. Spillet er designet slik at du er nødt til å prioritere hva du ønsker å bruke tid og oppgraderingsmulighetene dine på.
Dette gjenspeiler seg også i ferdighetsetreet som du ikke har nubbesjans til å maksimere på én gjennomspilling. Det er det langt fra nok tid til, samt det er delt opp i tre like store grener: Heksekrefter, sverdfekting og vampyrkrefter.
Heksekrefter kan kun brukes på dagtid og gir deg muligheter som kommunikasjon med lik for å innhente informasjon fra rett før de døde. Sverdfektingsdelen gir deg forskjellige egenskaper og fordeler når det gjelder økt skade og bonuser i form av økt utholdenhet når du parerer innkommende angrep. Vampyrkreftene er kanskje den greinen jeg brukte mest poeng i under min gjennomspilling. Her kan du påvirke hvor mye skade du påfører med klørne, hvor mye helse du får når du suger blod fra folk og fe (eller rotter om du vil) og muligheten til rask kryssing av dalen i form av en ulv. Sistnevnte får du et alternativ til på dagtid også, men da ved å sakke ned tiden rundt deg og løpe ekstra raskt.
Vale Sangora er en fiktiv og nydelig realisert dal som ligger i Karpatene. Du finner alt fra frodige sumpområder til hvite fjellkledde strøk her. I tillegg klarer de å gjøre at det føles ganske levende med variert befolkning som har sine egne tanker og meninger. Det er ikke mulig å snakke med hver eneste person du møter, men det skal ikke mye dialog til før du merker hvor folk står når det gjelder deres tanker rundt Brencis som leder. Du har de som synes alt er greit og ser bort når det gjelder ting de ikke liker, og du kommer over folk som du merker er veldig i mot styret slik det er nå. Jeg skulle ønske at hovedhistorien bød på enda flere sekvenser hvor Brencis kunne blitt bygget opp som antagonist, fordi dette er en skurk som føles ond, men som ikke får nok tid i rampelyset til å spre frykt og vise hvordan ting skal være. Han er dessverre litt for lite med synes jeg.
Det er ikke å overdrive når jeg sier at jeg sikkert brukte store deler av mine første timer her bare ved å løpe rundt og utforske denne verdenen. Det hjelper veldig at lydsporet også er nydelig komponert under ledelse av Nikola Kołodziejczyk som sjefskomponist. Vi må også snakke om lydsporet. Det er 1300-talls folkemusikk med toner som er gjenkjennelig for alle som har spilt The Witcher 3. Likevel er det noe sårt og jordnært i lydsporet her som gjenspeiler reisen til Coen.
Kampsystemet er også noe som løfter spillet flere hakk. Se for deg den dansende slåssingen fra Assassin’s Creed II blandet med slåssingen fra Batman Arkham-spillene og tilføyd retningsbestemt kamp fra spill som Kingdom Come: Deliverance II. Der har du kampsystemet i The Blood of Dawnwalker. Både du og fiender kan angripe i alle retninger, enten det er høyre og venstre, eller oven- og nedenfra. Det samme gjelder når du skal parere fiendenes innkommende slag. Det er fint mulig å trykke inn knappen for å parere uten at du beveger venstre stikke i retning du ønsker å blokkere, men da går det på bekostning av utholdenheten til Coen.
Det høres kanskje kronglete ut på papiret, men dette er noe av det mest krevende, men også morsomste kampsystemene jeg har vært borti på flere år. Hver eneste kamp mot flere enn to fiender ble en runddans hvor jeg ble nødt til å holde meg skjerpet og spotte innkommende angrep fra alle retninger. En perfekt parering lamslår fienden din slik at du får hugd et par gode slag i dem, samtidig som det fyller opp et meter som utløser aktive egenskaper du kan låse opp i ferdighetstreet. Ingen kamp har vært kjedelig i mine nærmere 22 timer med spillet. Hver kamp holdt meg fokusert, og selv om jeg kjente at tommelen kunne bli litt sliten til tider, var det verdt det. Det ekstra laget med taktisk tenking på hvor du angriper og parerer er så gøy, og som vampyr med noen sabla skarpe klør, føltes det til tider ut som om jeg spilte en form for middelalder-Wolverine. Og det er ment som et stort kompliment fra min side, som en stor fan av Wolverine som karakter.
The Blood of Dawnwalker er et veldig bra spill som byr på veldig gode rollefigurer, en nydelig verden (som nærmest krever en photo mode) og et kampsystem som er skikkelig gøy å sette seg inn i. Det at du kan bestemme hvor lenge du ønsker at opplevelsen skal vare, ser jeg også på som et pluss. Vil du bruke opp så mye tid som mulig for å bygge opp Coen og en hær med allierte, så kan du det. Eller du kan velge å bane vei inn i Brencis’ slott på egen hånd etter bare 15 dager om du heller ønsker det. Det er ingen tvil om at dette har vokst veldig på meg mens jeg har spilt, og nyheten om at det vil få en New Game Plus etter hvert i tillegg til at de allerede har sikret seg økonomisk til å begynne jobben med en oppfølger er som musikk i mine ører. The Blood of Dawnwalker er et fantastisk RPG for deg som liker mørk fantasy og spill som The Witcher 3 som det naturligvis slekter en del på.
