Joda, jeg vet at det er et tullespill. Jeg vet at historien ikke betyr noe. Og jeg vet at jeg bare skal ha det gøy mens jeg tuller rundt og gjør tullete ting i tullete kostymer med tullete våpen og tullete konsekvenser. Men jeg har det bare ikke gøy i Saint’s Row: The Third.

Overoverdrevet

Kanskje har jeg blitt en gammel gubbe som lar meg sjokkere på mine barns vegne av all den vulgære humoren og den blodige volden i Saint’s Row: The Third. Men det er ikke først og fremst sjokk jeg føler når jeg spiller dette spillet, snarere kjedsommelighet og tristhet. La meg forklare.

De to foregående Saint’s Row-spillene var en åpenbar kopi av Grand Theft Auto-serien. Til tider en ren blåkopi, men de var laget med glimt i øyet. Der Grand Theft Auto har tatt seg selv stadig mer seriøst som en slags samfunnssatiriker, omfavnet Saint’s Row-spillene kaos og lek på en helt annen måte. Historien om gategjengen The Saint’s utvikling var aldri ment å være noe annet enn en bakgrunn for kreativ galskap i byen Stilwater. Den mer vulgære og krasse fremtoningen kledde spillserien bra i de to første spillene.

Men i Saint’s Row: The Third har utviklerne sluppet alle hemninger, og i stedet for å utvikle et bunnsolid grunnsystem som spillerne kan leke seg i, har de forsøkt å begrave en uinteressant by og elendige skytespillkontrollere med dildoer, promp, blod og action. Alt er mer overdrevet. Mer støyende. Mer vulgært. Og som et resultat, mer krampaktig.

Det hele begynner med et tullete bankran, der haugevis av politifolk umotivert plaffes ned. Deretter bærer det av gårde til et fly der en europeisk kriminell vil kvitte seg med The Saints for å ta over imperiet. Den følgende actionsekvensen der man hopper med og uten fallskjerm inn og ut av fly er strålende, og trist nok klarer aldri spillet å toppe denne åpningen.

Vel nede på bakken handler alt om penger, biler, bitches og gunnere. Uten ironi eller glimt i øyet. Sammen med mine partnere i The Saints kjører vi rundt og selger narko, kjøper eiendommer og bekjemper Syndikat-gjengen. Etter en stund dukker flere gjenger opp, men handlingsforløpet blir stort sett rutine. Den platte dialogen mellom oppdragene får de fleste hovedpersonene til å fremstå som usmakelige idioter, og i motsetning til tidligere spill trives jeg aldri i selskap med The Saints i det tredje spillet.

Sidespor

Da er det desto mer moro å bevege seg vekk fra historien og gjengmedlemmene, og bare leke seg i Steelport. Sideoppdrag står i kø, og ja, det er moro å kjøre en brennende ATV som tenner fyr på fotgjengere eller en tanks som skal forårsake mest mulig skade. Det er moro å ta på seg noen absurde klær og løpe rundt å ta wrestlingsangrep på tilfeldige forbipasserende eller hoppe i fallskjerm, skyte mennesker med kanon, eller banke de opp med en diger dildo. Jeg er ingen surpomp, jeg har ledd mange ganger i Saint’s Row: The Third.

Det er bare det at latteren kommer fort og brått og forsvinner like raskt. Uansett hva jeg gjør i Saint’s Row: The Third føles det mer som tidsfordriv enn en givende fritidsaktivitet. Jeg føler jeg får lite igjen for leken min, da var forgjengeren en langt mer tilfredsstillende opplevelse.

I tillegg sliter spillet med et ubalansert kampsystem. Skytekampene er rett og slett lite raffinerte og til tider irriterende. Man løper rundt og skyter, som i et tredjepersons actionspill fra 90-tallet. Glem dekningssystemer eller taktikker, her er alt bare kaos. For å gjøre det enda mer kaotisk møter man jevnlig gigantiske mutanter som tåler flere magasiner med skudd, og som elsker å velte deg overende. Skytekampene, som burde vært et av høydepunktene i spillet, ender opp som et nødvendig onde for å komme seg videre i oppdrag.

Det ubalanserte kampsystemet har også spredd seg videre til andre aspekter av spillverdenen som har behov for mer utviklingstid. En rekke oppdrag lot seg ikke løse da figurene jeg skulle redde ikke kom seg inn i bilen min, satte seg fast i vegger, eller rett og slett oppførte seg som idioter. Fiender som står en halvmeter over meg på en avsats blir ikke truffet fordi kulene mine treffer en usynlig vegg. Og bilfysikken er til tider helt på jordet. Jeg aner et visst press fra THQ om å få spillet ut før jul, for med noen ekstra måneder med finpuss, bugfiksing og balansering kunne den åpne verdenen i Saint’s Row: The Third blitt mye mer moro å leke seg i.

Til syvende og sist ender Steelport opp som en uinspirert kopi av Stilwater fra de to foregående spillene. Utviklerne makter ikke å gi byen et særpreg eller en identitet, den er i stedet druknet i barnslige vitser og billboards. Radiokanalene har en overvekt av amerikansk hitlistemusikk og fjorårets kule band, og ligger milevis etter radiostasjonene i Grand Theft Auto-serien. Den håpløse tullestemmen til den kvinnelige nyhetsoppleseren legger liksom lista for humornivået i spillet: dette er russerevy-komedie, som en spillversjon av Date Movie, Epic Movie og alle de andre elendige parodi-filmene i Movie-serien.

Og dette krampaktige og overdrevne forsøket på å være mest mulig vulgært, kontroversielt og barnslig overskygger spillets kvaliteter. Hadde Volition brukt mindre tid på den elendige historien og mer tid på Steelport og spillmotoren, kunne faktisk Saint’s Row: The Third blitt et kjempemessig sandkassespill. I stedet har de levert en smakløs og lite raffinert actionopplevelse med en buggete spillmotor og en rekke underholdende sideoppdrag. Mindre promp og Pyton-humor, mer lek og moro neste gang, Volition!

Se flere bilder fra Saint’s Row: The Third på neste side!

Saint’s Row: The Third er utviklet av Volition og utgis av THQ. Spillet er lansert på Xbox 360, Playstation 3 og PC.