Pokémon-studioet ser til NieR: Automata i sitt nyeste spill, men sliter dessverre fortsatt med de tekniske sidene.
Mens mange spillere jakter på den neste gode FromSoftware-lignende opplevelsen i såkalte Soulslikes, er jeg en som gjerne tar en god NieR-like («nærleik,» om du vil). Dette er en av grunnene til at Stellar Blade var ett av mine spillhøydepunkt i fjor, og i den travel spillhøsten 2026 har Beast of Reincarnation utpekt seg av samme grunn. Ekstra spennende har det også vært at dette serveres av Game Freak, et studio først og fremst kjent for sitt arbeid med Pokémon-spillene. Samtidig hender det at selskapet kommer med andre titler også, ofte som følger av interne idémyldringer, og Beast of Reincarnation er et eksempel på dette.
I år 4026 er verden slik vi kjenner den borte. Menneskeheten er forvist til noen siste skanser av sårbare kolonier, flesteparten har for lengst overført bevissthetene sine til golem-maskiner, og ute i det fri rår en vill natur som infiserer levende skapninger med en form for plantepest som skaper blandinger av flora og fauna. I denne settingen spiller du som Emma, en ung kvinne med den unike evnen til å absorbere pesten. Dette gjør henne til en nødvendighet for at menneskeheten skal overleve, men også til en paria utstøtt fra fellesskapet. Når en marsjordre påkaller alle med denne unike evnen til hovedstaden for å bekjempe reinkarnasjonsbeistet (Beast of Reincarnation), legger Emma ut på reisen sammen med sin trofaste følgesvenn, den hvite hunden Koo.
Ettersom historien begynner in medias res tar det litt tid før du får hele verdensbyggingen og settingen under huden, men etter hvert som tiden går får du innblikk i det som til syvende og sist er et fascinerende fremtidsscenario. Dette til tross for at spillet ikke akkurat opererer med verdens beste narrative teknikk. Til det er dialogene ofte både langtekkelige og klønete skrevet, noe som ikke blir styrket av at de fleste hovedpersonene har et ekstremt begrenset følelsesregister. Noe av dette har historierelaterte forklaringer, men langt ifra alt, og dermed hjelper det dessverre ikke på helhetsinntrykket. Samtidig er det flere lysglimt å finne her, og selv om relasjonen mellom Emma og Koo ikke er den mest entusiastiske er den likevel både hjertevarm og god å observere. Det hviler også en melankoli over hele eventyret, som til tross for å mangle den filosofiske tyngden til NieR: Automata aldri slipper taket.
En verden som har gått under og blitt gjenerobret av naturen er ikke så uvanlig i science fiction-sammenheng, og i spillsammenheng har vi sett eksempler på dette i The Last of Us, Enslaved: Odyssey to the West og Horizon-spillene, for å nevne noen. Likevel er det noe med hvordan denne er realisert i Beast of Reincarnation som gjør dette til ett av spillets sterkeste kort. Her har naturen fått 2000 år på å styrke seg igjen, og ettersom planter og dyr langt på vei er sammenvokst er dette også med på å sette sitt preg på det visuelle designet. Måten planter vokster opp og umiddelbart dør igjen rundt føttene til Emma og Koo gir assosiasjoner til Studio Ghiblis klassiker Prinsesse Mononoke, som har et veldig sterkt naturmotiv, og det samme gjør også flere av monsterdesignene (en scene tidlig i spillet minner også om den første Ringenes herre-filmen, så filmreferansene i spillet er uten tvil bevisste).
Hånd i hånd med dette går også nivådesignet, som byr på store og åpne områder som Emma og Koo ikke bare utforsker horisontalt, men også vertikalt. Her er det mye mer fokus på å gå opp i høyden og utforske alternative veier enn det som ofte er vanlig i slike spill. Hovedårsaken er at Emma hele tiden kan gro lange greiner og kvister ut av håret sitt som hun bruker til å ta seg frem. Dette kan gjøres horisontalt for å lage naturlige broer og bærebjelker, vertikalt i form av lange greiner som vokser opp under henne som en erstatning for dobbelthopp, eller ved at hun tar tak i håndtak og gelendre lengre fremme og slenger seg frem mot dem. Hvert område er nøye utformet for å ta høyde for dette, og når dette kombineres med et visuelt design som blander natur, betong, robot-rester og gamle kunstverk blir Beast of Reincarnation en vakker verden å utforske.
Derfor er det også veldig synd at spillet ikke klarer å presentere verdenen i prakten den fortjener, ettersom Beast of Reincarnation har store tekniske svakheter. Oppløsningen på en vanlig PlayStation 5 er nokså dus, uavhengig av om du velger å fokusere på ytelse eller kvalitet. Her har også Game Freak foretatt et merkelig valg, ettersom kvalitetsmodusen ikke er låst til 30 bilder per sekund, men forsøker å nå opp til 60 samtidig som den har flere detaljer enn ytelsesmodusen. Ingen av dem makter imidlertid å gi et stabilt bilde, og dermed får du stort sett mellom 40 og 50 bilder per sekund med store svingninger både på bildehastighet og bildetid. I tillegg kommer andre problemer knyttet til skygger, lyssetting og spøkelsespartikler, hvor sistnevnte er spesielt merkbart i kvalitetsmodus. Interessant nok kan du sette en egen innstilling på filmsekvenser, men da velge mellom ytelse eller cinematisk presentasjon, hvor sistnevnte er på 24 bilder per sekund. Uansett hva du går for gir de vanlige konsollene en veldig ujevn opplevelse.
Musikalsk sett forsøker også spillet å sette den rette stemningen, og det er kanskje her parallellene til NieR: Automata blir ekstra tydelige – hvis ikke settingen, historiefortellingen og det at du spiller som en kvinnelig hovedperson med sverd løpende gjennom et postapokalyptisk landskap for å denge ting gjorde dette tydelig nok fra før. Det er ikke vanskelig å ta enkeltspor fra Beast of Reincarnation og sette det opp imot NieR-låter som Copied City, Voice of No Return eller Memories of Dust, spesielt fordi tekstene legger seg på en lignende linje som Chaos-språket i NieR: Automata. Det er ikke nødvendigvis ille i seg selv, for musikken i Beast of Reincarnation er vakker i seg selv, men sammenlignet med sin inspirasjonskilde kommer den dessverre til kort. Dessuten er utvalget ganske begrenset her, med altfor mange låter som går igjen litt for ofte til sitt eget beste.
Kampsystemet i Beast of Reincarnation er relativt lett å fatte og komme seg inn i, men også her snubler spillet litt i sine egne føtter (for ikke å si greiner). Emma angriper med vanlige sverdslag og parerer eller dukker unna fiendens slag, og når fienden er vippet nok av pinnen kan hun gjøre kort prosess med dem. Det som skiller seg ut her fra lignende actionspill er at Koo også er med i kamp, og ved et knappetrykk senker tempoet seg så betydelig at du kan velge mellom ulike kommandoer. Etter hvert som man bekjemper flere bosser låses det opp nye egenskaper i evnetreet, men dette er så stort og omfattende at det er lett å gå seg vill i det hele. Resultatet blir dermed fort at man holder seg til det vante og kjente, for det er lite i spillet som tvinger deg til å eksperimentere veldig mye. Spillet byr kanskje ikke på den samme graden av variasjon og utfordring som søsterspillene NieR: Automata eller Stellar Blade gjør, men til gjengjeld kan dette være en fin inngangsport til de som synes slike spill ser spennende ut, men blir for vanskelige.
Hvis ditt håp er at Beast of Reincarnation skal mette sulten din etter et godt NieR-like, vil du dessverre oppleve å bli litt skuffet. Til det er den tekniske ytelsen for dårlig, den narrative strukturen for svak og den musikalske identiteten for lite særpreget til at spillet klarer å hevde seg. Samtidig er det noe vakkert og engasjerende med spillet som fortsatt klarer å komme frem, slik som den visuelle stilen, nivådesignet og relasjonen mellom Emma og Koo. I en svært innholdsrik spillhøst er det vanskelig å argumentere for at du skal sette Beast of Reincarnation høyt på prioriteringslista, men om spillet i fremtiden får en teknisk oppgradering kan det være verdt et besøk for de som måtte like det de ser.
