I forkant av det første nye Onimusha-spillet på 20 år har vi reist tilbake i tid for å utforske de to første spillene i Capcoms historiske serie.
Onimusha er en serie jeg alltid har visst finnes, men aldri stiftet bekjentskap med. Det er jeg nok ikke alene om. Nevner du spillserien i dag er det ikke sikkert dagens spillere vet hva du snakker om, med mindre de var ivrige PlayStation 2-spillere på starten av 2000-tallet. Likevel var det en tid der Onimusha var en sentral Capcom-serie på lik linje med Resident Evil og Devil May Cry.
At Onimusha er et nokså ukjent navn i dagens spill-landskap er kanskje ikke så rart, ettersom serien har hatt en nokså begrenset levetid og omfang. Serien debuterte i 2001 med Onimusha: Warlords på PlayStation 2, og nettopp denne konsollen ble nesten ensbetydende med serien, ettersom alle de fire hovedspillene kom til konsollen mellom 2001 og 2006. Vel å merke kom det en Xbox-versjon av det første spillet og en PC-port av det tredje, men skulle du ha alle hovedspillene i serien måtte du til Sonys konsoll. I tillegg kom også noen spinoff-titler som strategispillet Onimusha Tactics til Game Boy Advance (Capcoms forsøk på å lage en Final Fantasy Tactics-klone), slåssespillet Onimusha: Blade Warriors, og ett spill hver til henholdsvis mobil og nettlesere. Ser vi derimot bort fra Japan-eksklusive titler til arkade og nettlesere har vi ikke fått et «ordentlig» Onimusha-spill siden Onimusha: Dawn of Dreams til PlayStation 2 i 2006.
Med lanseringen av Onimusha: Way of the Sword i september har det altså gått 20 år siden serien i praksis gikk i dvale (i hvert fall for oss vestlige spillere). For å sette det i kontekst er det like lenge som Odyssevs var borte fra Ithaka, eller at både PlayStation 3 og 4 har kommet og gått uten et nytt spill i serien.
Fraværet har vært langvarig, men som vi ofte nevner her i redaksjonen (både skriftlig og i podcasten vår, Spill.pod) har Capcom vært i storform de siste årene. Resident Evil-serien suser og går og har endatil tatt Final Fantasys tredjeplass på bestselgerlisten over japanske spillserier. Monster Hunter har gått fra å være nisje til å bli svært populært, Street Fighter 6 fortsetter å levere et rikt utvalg av spennende rollefigurer, og selv nye prosjekter som Pragmata leverer på et høyt nivå. At Capcom velger å gjenopplive serien nå kan på en side være vågalt, men samtidig føles det helt i tråd med der selskapet er i dag.
Men når alt kommer til alt: Hva er egentlig Onimusha? Det var spørsmålet jeg selv ønsket å få svar på før serien vender tilbake i høst, selv om jeg vil anta at Way of the Sword vil være ganske nybegynnervennlig og ikke kreve stort av forhåndskunnskaper etter 20 års pause. For å varme opp har jeg derfor brukt litt tid de siste par ukene på de relanserte utgavene av Onimusha: Warlords og Onimusha 2: Samurai’s Destiny, som kom i 2019 og 2025 og er de mest tilgjengelige spillene per i dag.
Settingen for Onimusha-serien er sengoku-perioden i Japan, hvor ulike føydalherrer kjempet om kontroll i nesten 150 år før landet til slutt ble samlet i tur og orden av Oda Nobunaga, Toyotomi Hideyoshi og Tokugawa Ieyasu, som innledet Tokugawa-shogunatet som kontrollerte et isolert Japan i nesten 250 år. Nobunaga har vært en yndet rollefigur for japansk fiksjon, både på grunn av sin rolle som landsforener og på grunn av hans tidvis brutale fremferd, noe som ga ham kallenavn som «demon-daimyo» og «demonkongen av den sjette himmel.» Regissør Jun Takeuchi og produsent Keiji Inafune i Capcom må ha bestemt seg for å ta disse titlene hakket mer på alvor enn normalt, noe som betyr at i Onimusha-serien har Nobunaga blitt drept og deretter gjenoppstått som en demonfyrste alliert med demonkongen Fortinbras.
Det sies at «vondt skal vondt fordrive», og det er Onimusha et eksempel på. For mens Nobunaga allierer seg med den underjordiske rasen som på japansk tituleres som genma (oversatt til demons på engelsk), blir våre hovedpersoner redskaper for en annen motstridende underjordisk rase kalt oni (som ble oversatt til ogre i den originale engelske oversettelsen). Som en kriger (musha) for oni-rasen får våre helter muligheten til å absorbere sjelene til døde demoner som kan brukes til å få tilbake helse og magi eller oppgradere våpen og utstyr. Dermed står de rustet til å ta opp kampen mot Nobunaga og hans demonhær.
Rammeverket for Onimusha er absolutt kult, og noe jeg ser for meg at Capcom kan leke seg med når Way of the Sword lanseres. En blodtørstig krigsherre som allierer seg med mørke krefter i jakten på ubegrenset makt er klassisk (og overraskende samtidsaktuelt) nok til at det går an å bygge en spennende verden rundt dette. Denne leken finner vi tegn til i de foregående spillene også, men det er på ingen måter noe narrativt mesterverk vi møter her. Tvert imot sitter historien i passasjersetet, særlig i det første spillet. I Onimusha 2: Samurai’s Destiny har den fått litt mer oppmerksomhet, men å kalle det en god fortelling blir å ta veldig hardt i. Til det er dialogen for klønete, begivenhetene for usammenhengende og stemmeskuespillet for slapt. Sistnevnte gjelder særlig hovedrollefiguren i det første spillet, Samanosuke, som kanskje har det minst engasjerende japanske stemmeskuespillet jeg har vært borti.
Nå er det ikke unormalt for Capcom-spill av denne generasjonen å ha en varierende grad av historiefortelling, men problemet er at Onimusha faller mellom to stoler. Resident Evil er cheesy så det holder, men blir underholdende takket være god skrekk, en knallgod verdensbygging og rollefigurer du blir oppriktig engasjert av. Devil May Cry er krampaktig teit til tider, men du verden så mye sjarm Dante har! Onimusha har elementer av begge deler (og debuterte strengt tatt året før Devil May Cry), men det føles som om det har fått restene fra begge seriene. Resultatet er dermed noe som kunne vært langt kulere enn det sluttproduktet representerer og ikke helt finner sin egen greie. Kanskje er det ikke så rart at det var nettopp denne Capcom-serien som fikk franske Jean Reno som en av to hovedrollefigurer i Onimusha 3: Demon Siege, i et desperat forsøk på å gjøre seg kulere?
En litt artig detalj kan Onimusha riktignok skimte med, ettersom heltene er modellerte etter kjente japanske skuespillere. I det første spillet ligner Samanosuke på musikeren Takeshi Kaneshiro, som også har den uengasjerende stemmen hans. Hovedpersonen i Onimusha 2, Jubei, ligner på sin side på skuespilleren Yusaku Matsuda, kjent for blant annet Ridley Scott-filmen Black Rain og for å ha inspirert rollefigurer som Spike Spiegel i Cowboy Bebop. Capcom droppet dette i Onimusha: Dawn of Dreams, men i Way of the Sword vil hovedpersonen og den legendariske samuraien Miyamoto Musashi være tegnet med utgangspunkt i en annen legende, nemlig skuespilleren Toshiro Mifune. Kanskje vil dette gi serien tilbake noe av selvidentiteten den sårt trenger?
I det første spillet går du gjennom et slott, bekjemper demon-fiender og åpner diverse segl for å komme deg videre. I Onimusha 2 drar du mer fra sted til sted og stifter bekjentskap med fire andre rollefigurer. Disse fire kan du overøse med gaver, men det spillet aldri forteller deg er at historien kan ta ulike vendinger basert på disse gavene og dine relasjoner til dem. I verste fall risikerer du at de fire bare blir statister som dukker opp på tilfeldige områder uten at du får en direkte kobling til hvem de er og hvorfor de er der.
Den grunnleggende kjernen i de to spillene er derimot forholdsvis lik. Heltene reiser gjennom forhåndstegnede områder med låste kameravinkler og bekjemper fiendene som popper opp. Her er det mye til felles med Devil May Cry, bortsett fra at du kun bruker sverd og lignende våpen til å bekjempe fiendene (du har riktignok pil og bue også, men dette brukes ikke så ofte). Våpnene du låser opp underveis har ulik spillestil og kommer også med et magisk element som kan benyttes i kamp eller for å bryte segl som sperrer veien for deg. I utgavene som er tilgjengelige på PC i dag er det heldigvis mulig å veksle mellom våpnene ved hjelp av trigger-knappene fremfor å gå i pausemenyene. Lettere er spillene likevel ikke, noe de låste kameravinklene har en stor del av skylden for. Som regel går det greit ettersom fiendene sjelden er de smarteste, men enkelte av bosskampene blir unødvendig kompliserte takket være kameravinklene, noe som da kommer på toppen av tidvise brutale økninger i vanskelighetsgrad. Om jeg aldri ser ei viss trollkjerring med paraply i Onimusha 2 igjen skal jeg være fornøyd med livet!
At de to første Onimusha-spillene er lett tilgjengelige er en fin ting, men begge versjonene har betydelige svakheter som forringer det som ellers kunne vært en god nok retro-opplevelse. På PC plages begge spillene av skjermrifter som nekter å forsvinne, samme hvor mye du justerer på innstillinger både i spillet og utenfor. Overraskende nok er dette et mye større problem i Onimusha 2, som ellers er den teknisk beste opplevelsen med flest innstillingsmuligheter. Onimusha: Warlords føles på sin side ekstremt mangelfull, der du mangler muligheten for å hoppe over filmsekvenser og ikke engang har en egen avslutningsknapp for spillet.
Å gå tilbake til de to første Onimusha-spillene har vært en blandet opplevelse. At spillene blir holdt tilbake av tekniske årsaker er synd, for i utgangspunktet er dette en viktig og interessant del av Capcoms historie. Det historiske rammeverket er helt klart seriens sterkeste side, for her er det fullt mulig å bygge noe kult, men mangelen på unike spillmekanikker og god historiefortelling spolerer opplevelsen. Jeg nevnte innledningsvis at Onimusha var en sentral Capcom-serie sammen med Resident Evil og Devil May Cry på 2000-tallet, og det er nettopp mellom disse to seriene at Onimusha-spillene kommer i skvis. Her finner vi fellesnevnere med begge søsterseriene, men som de andre gjør bedre.
Dermed blir det veldig spennende å se hva Capcom kan gjøre når Onimusha vender tilbake i september etter 20 års pause. For når alt kommer til alt er ikke de to første spillene dårlige, selv om det også er vanskelig å anbefale dem til andre enn spesielt interesserte. Potensialet til å skape en egen og kul greie som kan løftes opp med tekniske forbedringer og mye med fokus på verdensbygging og historiefortelling er absolutt til stede. Ut ifra dagsformen til Capcom anno 2026 tror jeg dette er fullt mulig å få til, og som nybegynner til serien tenker jeg det er noe Onimusha også fortjener.
