Kom for det horisontale skytespillet, bli for animesekvensene som parodier diverse robot-serier fra 70-tallet!
Du skal ikke tilbringe mye tid med japansk populærkultur før du oppdaget at animeserier om store kamproboter, bedre kjent som mecha, er en stor greie. Mecha-serier ble for alvor popularisert i 1979 med Mobile Suit Gundam, men Gundam var langt ifra den første serien som lokket med kule roboter i beste sendetid for å selge plastleketøy til (hovedsakelig) barn. To av pionérene innenfor sjangeren var Go Nakai og hans lærling Ken Ishikawa, som dannet grunnlaget for mecha-sjangeren slik vi kjenner den i dag med serier som Grendizer, Getter Robo og Mazinger Z. Sistnevnte var den første mecha-serien der roboten ble styrt av et menneske i en cockpit, og mange japanske barn på 70-tallet kunne dermed legge til «robot-pilot» på lista over fremtidige drømmeyrker.
Noen av de som vokste opp med seriene til Nakai var utviklerne i det japanske spillstudioet Aroma, som i 1999 ga ut 70’s Robot Anime Geppy-X til PlayStation. Dette var et horisontalt skytespill hvor inspirasjonen fra 70-tallet var åpenbare, og spillet ble utviklet både som en parodi på sjangerens klisjeer og en hyllest til seriene som hadde formet mangt et 70-tallshjerte. PlayStation-originalen ble bare sånn passe godt mottatt i hjemlandet og fikk aldri en internasjonal lansering, men det har utviklerne i Implicit Conversions nå gjort noe med, hvor de sammen med utgiveren Bliss Brain har lansert 70s-style Robot Anime Geppy-X til samtlige moderne plattformer.
70s-style Robot Anime Geppy-X fremstår som en fiktiv animasjonsserie fra 70-tallet, og det skinner gjennom i hele produksjonen. Handlingen er cheesy så det holder med en invasjon fra verdensrommet i år 197X, hvor det eneste som skal stoppe de onde rom-demonene og deres robothær er en eksentrisk professor og hans eksperimentelle kamproboter, Geppy-X. Medbrakt følger alt som kan tenkes av overdrevet stemmeskuespill, syltynn dialog, lite gjennomtenkte historietråder, bisarre rollefigurer og evige lovnader om at våre helter bare må vente til neste uke, så skal demonfyrsten virkelig vise dem. Det hele hadde vært latterlig hvis det ikke var for den åpenbare spøkefulle tonen, men takket være nettopp denne fremstår spillet som nettopp det det er ment som: Et parodisk kjærlighetsbrev til en tapt fortid.
Det som gjør at parodien fungerer er produksjonskvaliteten, nærmere bestemt animasjonene. Store deler av spillet er nemlig fylt med anime-sekvenser som kunne vært snytt ut av en 70-tallsserie, og detaljnivået her er temmelig imponerende. Utviklerne har ikke bare laget en historie i tråd med serier fra den tiden, men også tatt høyde for strek, farger og andre smådetaljer som bar preg av eldre animasjon. De har til og med klinket til med egne låter for innledning og avslutning, for ikke å glemme noen til tider hysteriske animerte reklamesnutter halvveis i hver «episode» hvor noen av seriens maskoter forsøker å selge alt fra dressing til sjampo (inkludert demonstrasjoner som viser at det er trygt å helle innholdet over øynene dine, selv om det ikke er anbefalt). Det er ikke rart at det originale spillet krevde hele fire PlayStation-disker, til tross for at spillet kun byr på åtte hovedbaner og noen bonusmoduser. De musikalske innslagene må også roses, hvor flere av låtene som dukker opp underveis byr på latterlige tekster som forteller om Geppy-X sine fantastiske kvaliteter. Det meste her vil gå over hodet på de fleste ettersom tekstene kun er på japansk, men sangernes innlevelse flyter så over av innlevelse og pasjon at det skal mye til å ikke forstå intensjonen.
Resten av den audiovisuelle presentasjonen er derimot en blandet komposisjon som minner oss på noen av trendene og begrensningene i spillbransjen på den tiden. Noen bosser introduseres med 3D-animerte filmsekvenser, som holder omtrentlig den visuelle kvaliteten du forventer av et PlayStation-spill. Mange av dialogsekvensene er stilisert som japanske visuelle romaner fra den tiden, noe som betyr ekstremt kantete linjer, grøtete lyd og ytterst begrenset animasjon. Når du først kaster deg ut i et oppdrag og tar kontroll over spillet skjer dette i et todimensjonalt bilde laget i en tid der tredimensjonale polygoner var det nye og heite, mens klassisk pikselgrafikk ble betraktet som utdatert og gammelt skrot. Sistnevnte ville imidlertid holdt seg mye bedre for et nytt publikum i dag, hvor det å gå tilbake til horisontale skytespill (såkalte shmups) på Sega Mega Drive og Super Nintendo generelt sett er visuelt mer tilfredsstillende enn tilsvarende på PlayStation. Sonys første konsoll var bygget med henblikk på 3D, og klassisk 2D-animasjon var langt ifra konsollens sterkeste side (i motsetning til konkurrenten Sega Saturn), noe Geppy-X også dessverre bærer preg av. Geppy-X er mye, men pent er det ikke, i hvert fall ikke når du aktivt spiller selv.
Utviklerne i Implicit Conversions skal i det minste ha for at presentasjonen er tilpasset moderne skjermer og øyne så godt som kildematerialet tillater. De animerte sekvensene kommer i både original oppløsning og HD-restaurert kvalitet, du kan legge på ulike CRT-filtre og pynte sidene på skjermen med rammer. Du har også et par andre kvalitetsforbedringer som kommer til nytte, som muligheten for å lagre og laste fortløpende og spole tilbake dersom du gjør noen feil. Geppy-X er langt ifra det vanskeligste spillet i sin sjanger, men alle slike kvalitetsforbedringer som gjør det mer tilgjengelig er bare å ønske velkommen.
Som et shmup-spill er Geppy-X aldri mer enn helt på det jevne. Du beveger deg fra venstre mot høyre for å skyte alt som kommer i din vei, plukke opp oppgraderinger underveis og gjøre ditt beste for å overleve. Det er likevel et par mekanismer her som skiller tittelen litt ut. De tre hovedpersonene har hver sin mech som sammen danner Geppy-X-roboten, som betyr at du når som helst kan veksle mellom tre ulike former med hver sine egenskaper. Et triks her er at denne forvandlingssekvensen også gjør deg immun mot fiendtlige skudd, så det å veksle hyppig når kulene hagler som verst kan være en god idé. Hver robot har et hovedvåpen og et sidevåpen, samt et supervåpen som lades opp underveis i kampens hete. En annen særegenhet er at du kan snu retning og skyte mot venstre når som helst, noe som er en sjeldenhet innenfor sjangeren. Dessverre er dette ofte en tung prosess, ettersom responstiden for denne snuoperasjonen er nokså lang i klassisk PlayStation-stil.
70s-style Robot Anime Geppy-X har en åpenbar visjon om å både gjenskape og gjøre narr av serier utviklerne vokste opp med som barn, noe det åpenbart lykkes med. Animasjonene er uten tvil spillets høydepunkt, og å endelig kunne oppleve dette utenfor Japans grenser er noe dette unike spillet absolutt fortjener. Utover dette er spillet likevel aldri mer enn middels engasjerende, med mange flere og bedre alternativer fra både samtid og ettertid, men det er langt ifra det verste spillet i sjangeren heller. Det er dermed vanskelig å gi spillet en bred anbefaling, men om en parodisk vri på 70-tallsanime høres ut som noe for deg er dette absolutt noe å sjekke ut.
