Som et barn på 90-tallet var jeg dypt engasjert i den største kampen i skolegården: Pokémon mot Digimon. Vi var mange som foretrakk Pokémon som spill-serie, TV-serie, kortspill og i alle andre former, men innimellom var det noen som mente at Digimon EGENTLIG var bedre enn Pokémon, vi andre bare hadde ikke opplevd det selv enda.
I 2026 tror jeg vi kan si at Pokémon vant kampen om publikum, men kanskje ikke når det gjelder kvalitet. Pokémon-serien har fått hardere og hardere kritikk de siste 10 årene, mens Digimon-serien sakte og rolig har tatt steg for å bli bedre og bedre på hva begge disse seriene egentlig dreier seg om: rollespill. Siden Digimon Story: Cyber Sleuth i 2015 har jeg fulgt spillserien av og på, og de har virkelig gjort en innsats for ikke bare å bli bedre enn Pokémon når det gjelder kvalitet og dybde i spillene sine, men også prøvd å nærme seg sjanger-kongen Persona med tanke på design. Helt opp dit når de kanskje ikke, men likevel tror jeg Digimon Story: Time Stranger kan gi mange litt skuffede Pokémon-fans fra de siste årene noe de har savnet hos Nintendo og Game Freak.
I Digimon Story: Time Stranger spiller du som en hemmelig agent som skal undersøke rare hendelser som foregår, og selvsagt er de digitale monstrene, Digimon, involvert. Spillet forteller en greit engasjerende historie, men den oppleves ikke som noe nyskapende. Det skal sies at store deler av historien har både stemmeskuespill og animasjoner, så jeg ble interessert i å se hvordan reisen utspilte seg. Alt i alt en god opplevelse for gamle og nye fans, tror jeg.
Spillet er et rollespill hvor mange maner frem og trener Digimon, og dette utspiller seg i turbaserte kamper. Kampsystemet er hakket dypere enn enkelte er vant til, men samtidig tilbyr spillet også en auto-modus hvor kampene utspiller seg uten interaksjon. Jeg satt pris på muligheten til å automatisere opplevelsen, men jeg merket også at det gjorde meg til en passiv passasjer, og samtidig kan man ende opp med å ikke klare å sette seg inn i systemene til spillet godt nok fordi man blir bortskjemt med at alt blir gjort for en (det finnes garantert noen sammenligninger med oppdragelse her, men jeg lar dem ligge). Mekanikken fungerer godt, men jeg er usikker på om automatisering egentlig er en god ting i det lange løp.
Rent teknisk fungerer dette spillet vidunderlig på både Switch 1 og 2! På Switch 1 kjører spillet godt og jevnt, og på Switch 2 kan man til og med velge om man vil prioritere bildefrekvens eller oppløsning. Dette liker vi å se! Hvis du har vært interessert i å prøve Time Stranger, eller bare er på jakt på et rollespill med monsterfanging som IKKE kommer fra Nintendo selv, vil jeg anbefale Digimon Story – Time Stranger.
