Galskap fra månen og tilbake
0

Galskap fra månen og tilbake

aug 30 Spill.no  

Hver gang det annonseres et nytt spill fra den ukonvensjonelle Goichi Suda og hans like forskrudde spillstudio, «Grasshopper Manufacture», smiler jeg bredt om munnen. Et nytt spill fra denne karen betyr alltid en anormal spillopplevelse, proppet med pur galskap, komikk og hardbanket action. Spillene hans fungerer som et avbrekk fra de ellers tradisjonelle actionspillene vi normalt nøyer oss med. Er Sudas nyeste kreasjon like sprøtt som tidligere, eller begynner han å miste teken?

For å besvare mitt eget spørsmål så er det ingen tvil om at Suda fortsatt er like sprø som før, og med «Killer is Dead» leverer han et mørkere og mer hardcore spill enn tidligere. Men jeg merker likevel at han begynner å bli litt forutsigbar i hans egen uforutsigbarhet. Det er litt paradoksalt, men jeg blir ikke lenger like overrasket når jeg må stoppe et hevngjerrig  og besatt russisk lokomotiv med navn Tommy fra å ødelegge Moskva, eller når den frontfagre britiske sekretæren min plutselig vokser frem 16 armer og hjelper meg med å skyte en drøss med fiender. Det er fortsatt artig, for all del, men dette er hva jeg forventer av Suda, så jeg blir ikke lenger like overrasket over hans kreative galskap som jeg gjorde tidligere.

Meet the crew

I «Killer is Dead» inntrer vi i rollen som snikmorderen Mondo Zappa (vanvittig kult navn eller?). Han er en stilsikker og råtøff herremann med sansen for vakre kvinnelige skjønnheter og bløtkokte egg. Utstyrt med en kybernetisk metallarm og et sverd er han selve spydspissen for selskapet «Bryan Execution Firm», som streber etter å hamstre profitt på uvanlige leiemorderoppdrag. Her blir vi kjent med et knippe bikarakterer uten de helt store personlighetene.

Med en påtent sigarett i munnviken har vi sværingen Bryan, sjefen for selskapet. Han har en inderlig lidenskap for maskiner og ønsker å gjøre en best mulig jobb for skattebetalernes penger. Så har vi den britisktalende skjønnheten Vivienne Squalle. Hun ikler seg i puppefremhevende antrekk, vokser ut mangfoldige armer på kommando og liker å kjøre motorsykkel. En fargeklatt av en sekretær med andre ord. Den siste i staben er din personlige assistent Mika, en irriterende og stereotypisk animekarakter som egentlig bare plaget meg fra start til slutt. Hun gjør likevel litt nytte for seg og kan gjenopplive deg om du dør i spillet.

Historien er definitivt spillets svakeste kort, og det er tydelig at det er foretrukket stil fremfor substans. Plottet utspiller seg episodisk som en tv-serie. Det er i alt tolv episoder hvor hver episode forteller en sidehistorie som på en eller annen måte blir flettet sammen i hovedhistorien. Historien føles veldig fragmentert og usammenhengende, og det er vanskelig å finne en rød tråd fra start til slutt, men alt henger altså mer eller mindre sammen.

Absurde historier er normal kost fra Suda, men i «Killer is Dead» er den rett og slett veldig merkelig og til tider ulogisk. Jeg kan fortelle såpass at det handler om superskurken David, som har titulert seg selv som konge over månen. Med tydelig referanse til Pink Floyds suksessalbum «The Dark Side of the Moon», oppstår det mørke krefter i form av mørk materie fra månens skyggeside, og den forpester og besetter alt den kommer i kontakt med. Det byr på et galleri av fiender og bosser som alle er kommet i kontakt med denne mørke kraften.

Episodeoppbygningen synes jeg kler spillet ganske godt, og den bidrar til å skape variasjon. Hver episode innebærer et nytt område, enten det er i et slott på månen, i en tusenetasjers bygning eller dypt i Mondos egen underbevissthet. Hovedpersonen vår lider av hukommelsestap, og disse episodene gir oss muligheten til å utforske Mondos forhistorie og hvordan han endte opp med den mekaniske armen. Hver episode kulminerer som regel til en særegen bosskamp og det er dette man ser mest fram til. Etter å ha brøytet seg forbi generiske fiender er det endelig tid for å kverke episodens storeslem.

Bosskampene er morsomme og originale, men bossene i seg selv skuffer meg. De er morsomme å spille mot, men ingen av dem innehar særlig personlighet, kanskje med unntak av det stakkarslige russiske lokomotivet Tommy. Jeg husker i «No More Heroes» fikk jeg opptil flere ganger dårlig samvittighet når jeg ble tvunget til å kverke dem, men det gjorde jeg ikke i «Killer is Dead». Spillet appellerer sjelden til følelsene eller samvittigheten, men det er gøy likevel.

Kampsystemet er bedre enn tidligere

Foruten den rålekre grafiske stilen i en fremtidsinspirert noir-verden, er det selvsagt slåssingen som står i fokus, og det er her jeg koser meg aller mest. Angrepsrepertoaret er kanskje i det tynneste laget med få angrep å velge mellom, og det virker ofte som om man febrilsk trykker på samme knapp hele tiden, men dybden kommer frem når du blokkerer og kontrer fiendens angrep mens du linker egne angrep sammen.

Angrepssystemet er ikke like komplekst som i «Bayonetta» eller «Metal Gear Solid: Revengeance», som ble sluppet ut tidligere i år, men det mest gjennomførte slåssespillet Suda har gitt ut siden «No More Heroes». Får du dreisen på det så ser det nærmest ut som en nydelig koreografert slåsscene, og du føler deg virkelig som en snikmorder av rang, og det er jo det Mondo Zappa er – en skikkelig råtass.

Knusing av krukker og slakting av fiender belønner deg med krystaller som du kan bruke på å oppgradere og tilegne deg nye angrep. Jeg savnet muligheten til å skaffe meg nye sverd, men tilgjengjeld kan man oppgradere den mekaniske armen, hvis primærfunksjon er å skyte på avstand. Man kan tilegne robotarmen andre funksjoner, men da må man gjennom noen av spillets sideoppdrag.

Dette sideoppdraget kalles «Mondo Girls», og om du ikke har fått det med deg så går dette ut på å sjekke opp damer og få de til sengs.  Det er en viss likhet mellom Mondo og James Bond, men James Bond hadde karisma og selvsikkerhet til å forføre enhver kvinne, men med Mondo er det litt annerledes. Her må du benytte deg av røntgenbriller kalt «Gigolo Glasses», slik at du kan tenne deg selv helt til du blir varm i toppen og dermed har nok mot til å gi henne med en presang. Dette gjør du med å stirre henne i øynene når hun snakker til deg, og ved å se på hennes edlere deler uten at hun fersker deg. Liker hun presangen er det store sjanser for at hun gir deg et ligg og belønner deg sådan med utstyr og oppgraderinger til armen.

Jeg lo litt i begynnelsen av hele opplegget, for det var så åpenbart politisk ukorrekt, men det blir fort kjedelig og monotont. Replikkene og animasjonen er de samme hver bidige gang, og det blir egentlig bare klamt og usmakelig. Heldigvis er dette valgfrie oppdrag, men sjansene er store for at du prøver det ut for å få oppgraderingene til armen.

Suda 51 på godt og vondt

Rent teknisk er ikke «Killer is Dead» et mesterverk på noen måte. Spillet er forferdelig lineært med korridorlignende områder, og du kan ikke en gang hoppe. Utenom bossene så er fiendene mer eller mindre identiske gjennom hele spillet, hvor du har noen som fungerer som kanonføde, mens andre er litt vanskeligere. De føles i det hele tatt veldig generiske, men det er morsomt uansett, med mindre kameraet bestemmer seg for å være en uvenn og dermed ødelegger for deg midt i en voldsom voldsballett. Hele seansen varer omtrent ti timer, og med det får vi et skikkelig passende soundtrack som forsterker kaoset i form av klassisk pianomusikk og hard metall.

«Killer is Dead» er et typisk Suda 51-spill på godt og vondt. Det tekniske uteblir, historien kunne vært mye mer sammenhengende, men samtidig er det en uhøytidelig, absurd og eksentrisk spillopplevelse utenom det vanlige. Jeg liker den mørkere tonen som spillet har fått, men jeg merker også at Suda må begynne å hente seg inn på andre områder enn bare galskapen som han er kjent for. Jeg aner konturene på et mønster i hans uforutsigbarhet, og når dette som egentlig er hans største fordelskort begynner å bli forutsigbart er det kanskje tid for å tenke nytt.

Har du spilt noen av hans tidligere spill så vet du hva du har i vente, og om du likte de forrige spillene ser jeg ingen grunn til at dette spillet ikke faller i smak. Det skal likevel nevnes at spillet definitivt ikke er for alle, men det er vel det som gjør disse spillene så festlige.

About Spill.no

Spill.no ble stiftet i 2009 og har siden oppstarten utviklet seg til å bli Norges største uavhengige spillnettside. På Spill.no kan du lese spillnyheter, anmeldelser og mer om spill til Playstation, Xbox, Nintendo, PC, mobil og andre plattformer.