Etter mer enn ti år med Shovel Knight i fokus har tiden kommet for Yacht Club Games å introdusere sin neste «store» heltinne.
En innledende avklaring er på sin plass: Jeg var med på å støtte finanseringen av spillet via Kickstarter. Anmeldelsen er skrevet etter beste evne uavhengig av dette.
Noe av det beste jeg vet som spillanmelder er når det dukker opp et spill fra intet som virkelig treffer, som kommer like fullstendig overraskende på deg som Kapp Verdes keeper i VM-kampen mot Spania. Shovel Knight, debutspillet til Yacht Club Games fra 2014, er et slikt spill. Med sin fantastiske pikselgrafikk, mekanikker som blandet det beste fra NES-klassikere som DuckTales, Super Mario Bros. 3 og Mega Man, en vanskelighetsgrad som ga assosiasjoner til spill av den gamle skolen og et mesterlig lydspor av Jake Kaufman var Shovel Knight som skapt for meg. At så mye spillglede kom konsentrert på bare litt over 200 MB var desto mer imponerende.
Shovel Knight er et eksempel på en folkefinanseringskampanje i spillbransjen som har svart til forventningene, hvor utviklerne har levert nytt innhold til spillet flere år i etterkant. Men nå, etter mer enn ti år og noen spinnoff-titler som Shovel Knight Dig og hjernetrimspillet Shovel Knight Pocket Dungeon, er tiden kommet for Yacht Club Games å se fremover og introdusere ei helt ny heltinne: Mina the Hollower.
Den lille musa Mina er kanskje liten av vekst, men bak det diminutive ytre skjuler det seg både pågangsmot, fysisk utholdenhet og et kløktig intellekt. Ti år før spillets handling finner sted har Mina vært med på å utvikle sju generatorer som har løftet øya Tenebrous til nye høyder med rikdom og teknologisk vekst under ledelse av baron Lionel. Nå er imidlertid noe på ferde, for generatorene har skrudd seg av og blitt omringet av skumle skapninger. Mina må derfor bruke alt det hun har av ressurser for å kjempe seg gjennom de ulike farene og få generatorene operative igjen.
Verdensbyggingen i Mina the Hollower utgjør en stor del av helhetspakken her. Ikke nødvendigvis så mye i den narrative strukturen, for plottet er i og for seg nokså rett frem og forståelig uten de altfor store tvistene, men mer bestemt i settingen. Mens Shovel Knight hadde en lettere middelalder-inspirert fantasy-setting, lener Mina the Hollower seg mer over i en lett form for steampunk med 1800-talls gotisk stil. Dette gjør Mina the Hollower noe mørkere i natur, noe som setter sitt preg på dialog, rollefigurer og fiendene du møter på veien. Det blir aldri skummelt, men mens Shovel Knight var relativt lystig av natur er Mina the Hollower noe mer dystert. Dette kler imidlertid Mina godt, som fremstår som en tøff og viljesterk heltinne i en verden med toner fra både Castlevania og Bloodborne.
Øya Tenebrous er befolket av mange rare og mystiske antropomorfe skapninger. Selv om det ikke skorter på kreative innslag og både rare og morsomme figurer, sliter spillet litt med å selge dem inn på samme måte som i Shovel Knight. Selv etter endt gjennomspilling sliter jeg litt med å komme under huden på flere av birollefigurene, noe som kunne løftet et allerede godt spill til nye høyder.
En stor del av årsaken til at verdensbyggingen likevel fungerer er det visuelle uttrykket. Jeg pleier å si at de tre beste studioene i verden akkurat nå når det kommer til pikselkunst er Sabotage Studio (The Messenger, Sea of Stars), norske D-pad Studio (Owlboy, Vikings on Trampolines) og Yacht Club Games, og Mina the Hollower støtter absolutt opp under denne påstanden. Mens Shovel Knight hentet inspirasjonen fra NES, er det åpenbart Game Boy Color som er hovedinspirasjonskilden bak dette eventyret, nærmere bestemt Zelda-spill som Link’s Awakening og Oracle of Seasons/Ages.
En umiddelbar risiko ved å legge seg på en bestemt retroinspirert grafisk stil er at man risikerer å bli en blåkopi av de gamle inspirasjonskildene. Det finnes flere Zelda-kopier der ute som er åpenbare kjærlighetsbrev til de gamle klassikerne, men som mangler både de nye ideene og blankpoleringen til å nå opp til den samme kvaliteten og dermed blir fort glemt. Her er det mer derimot enn nok egenart og unike konsepter som gjør at Mina the Hollower slettes ikke blir en billig kopi, men som bygger videre på fortidens solide fundament til å skape noe særegent og originalt. Dette gjelder ikke bare de gotiske tonene, men også i de kreative utslagene på alt fra omgivelser, rollefigurer og fiender. Her får du et visuelt uttrykk som ved første øyekast kan virke gammeldags, men som presterer ting som ville vært helt umulig på eldre plattformer. Har man sansen for dette er det vanskelig å ikke la seg imponere, og Mina the Hollower er rett og slett særdeles pent å se i aksjon.
Dette understøttes av den upåklagelige ytelsen. På Switch 2 kjører spillet uten problemer, og all den tiden Yacht Club Games har lagt ned i finpuss og polering har uten tvil gitt resultater. Det kommer godt med, for Mina the Hollower er et spill som krever både tålmodighet og presisjon. Da har man ikke tid til å irritere seg over lav responstid eller ustabil bildefrekvens. Verdensbyggingen blir også ytterligere styrket av den utsøkte musikken til Jake Kaufman, som sammen med Sega-legenden Yuzo Koshiro leverer nok et knallsterkt og variert lydspor inspirert av alt det beste fra spillhistorien krydret med ferske tvister.
Strukturen i Mina the Hollower kan også minne om eldre Zelda-spill, men med en litt mer åpen tilnærming. Byen Ossex ligger som base i sentrum av øya og er et yndet sted for Mina å bruke knokler (spillets valuta) til å kjøpe utstyr og oppgraderinger. Fra Ossex kan Mina reise relativt fritt til de ulike generatorene, og selv om hun kan finne nye våpen og gjenstander underveis som vil hjelpe på reisen er det ingen av dem som er direkte nødvendige for å komme frem. Øya ligger åpen for utforsking, men de ulike områdene har samtidig en varierende grad av utfordring når det kommer til både navigering og monstre. På denne måten leder spillet deg likevel gjennom en slags naturlig progresjon, selv om du aldri blir tvunget inn i den. Det er ganske elegant, selv om spillet mangler et skikkelig godt kart som kunne hjulpet deg enda mer på veien.
Når du så kommer frem til området rundt generatoren glir du nærmest sømløst over til videre utforsking, hvor det noen ganger bare er et pikselkunst-bilde som avslører at du har entret inn i faresonen. Her venter en blanding av gåteløsning og monstre på deg, hvor du må bruke alt fra vanlige våpen til Minas særegne grave-bevegelse til å komme videre. Som tilnavnet antyder kan Mina nemlig grave seg ned i bakken for så å hoppe opp, noe som gir henne mer momentum og lar henne dukke unna fare. I starten av spillet kan Mina velge mellom ett av tre våpen, men våpnene du ikke velger kan låses opp sammen med et par andre senere. Her må det innvendes at pisken vi ser på omslaget og i promoteringsmaterialet føles som det beste våpenet å bruke, for verken knivene eller hammeren føles like gode eller strategiske i lengden.
At Mina kan grave seg ned og unngå fare i et par sekunder betyr ikke at fiendene er lette å hamle opp med, for spillet byr stadig vekk på solide utfordringer som betyr at du dør både titt og ofte. Skulle det skje mister du opptjente knokler, og for å få dem tilbake må du gå tilbake der du slapp og knerte fienden som drepte deg. Hvor mange forsøk du har til å gjøre dette er betinget av noen energikuler som du får flere av i løpet av spillets gang.
Spillet byr på hjelpemidler du kan utstyre Mina med, og etter hvert som du får bedre gjenstander blir også deler av spillet lettere. Her er det nok mulig å innvende at spillet byr på en litt høy vanskelighetsgrad i starten før du får alt av bevegelser og angrep mellom fingrene, og at hjelpemidlene sånn sett burde vært mer tilgjengelig fra starten av. Samtidig har du hele tiden mulighet til å gå å inn i menyene og justere diverse parametere for å gjøre spillet mer overkommelig for deg, så det er fullt mulig å få litt drahjelp fra starten av også. Hvor godt spillet er balansert vil til syvende og sist være en smakssak, men for en som ikke har en sterk forkjærlighet for soulslike i 3D-format byr Minas eventyr på en passelig balansert utfordring.
Selv om utfordringene kan virke avskrekkende for noen, bør du i likhet med hovedpersonen møte motstanden med pågangsmot og tæl, for sluttresultatet er helt klart verdt opplevelsen. Fremfor å lene seg på billig nostalgi er Mina the Hollower en tittel som virkelig vet å verdsette det beste fra fortidens spilldesign, men samtidig pakke det inn i moderne kvalitetsforbedringer og muligheter som ikke ville vært mulig i gamle dager. Den audiovisuelle presentasjonen er mesterlig, utforskingen av Tenebrous er spennende, og lite slår følelsen av å komme seg forbi et utfordrende parti og omsider bringe motstanderen i kne. Yacht Club Games har bevist at de fortsatt har mye å komme med selv uten spadeknekten sin, og Mina the Hollower er et verdig tilskudd i den moderne retroinspirerte indie-scenen.
