Det føles som det gikk utrolig raskt fra den dagen jeg fikk en liten svensk tech-demo tilsendt fra en kompis for 17 år siden til Minecraft ble det mest solgte spillet gjennom tidene. Den gangen var jeg en fattig elektrikerlærling med husleie å betale og bare en halvgod Windows Vista-laptop å trøste meg med. Nå er jeg tobarnsfar, og jeg tror jeg eier Minecraft på så å si alle plattformer det har blitt lansert på.
Mange av oss har måttet stiftet kjennskap med Minecraft-universet over årene, på godt eller vondt. Det være seg gjennom originalspillet, utdanningsutgaven, Pocket-version på mobil, eventyrspillene fra Telltale, spillefilmen fra 2025, eller sist, men ikke minst, action-rollespillet Minecraft Dungeons som ble sluppet for seks år siden.
Det varmer litt ekstra i pappahjertet når jeg kan introdusere sønnene mine for spillsjangere som jeg selv satte pris på i min barndom. Å si at Diablo-serien til Blizzard har vært svært formativ for min spillinteresse er ingen overdrivelse. Jeg husker ennå dagen jeg spilte Diablo II for første gang hos naboen, gikk hjem med stjerner i øyne og sa til søstrene mine at det var det eneste jeg ønsket meg til 12-årsdagen.
Takk skal dere ha forresten, Malin og Hilde! Jeg tror ikke dere aner hvor mye det spillet har betydd for meg.
Det første Minecraft Dungeons var et action-rollespill på Minecraft-universets premisser. En fin introduksjon til sjangeren hvor utviklerne hadde som tydelig mål å gjøre spillet så tilgjengelig som overhodet mulig, men personlig savnet jeg veldig raskt dybden, kompleksiteten og moroa man får fra et skikkelig godt action-rollespill. Det levde opp til å være en god introduksjon for barna mine og vennene deres, men det var ikke noe jeg endte opp med å legge ned mange timer i selv. Over tid endte jeg faktisk opp med å kvie meg litt for å måtte spille mer av det etter hvert som nye utvidelser kom, men kompleksiteten forble fraværende.
Med Minecraft Dungeons II klarer Mojang Studios og Double Eleven å bygge videre på så å si alt det første spillet hadde gående for seg når det kom til tilgjengelighet, men samtidig gjøre det både dypere og gi spillerne langt flere muligheter til å skreddersy sin egen opplevelse, uten at det har gått på bekostning av hvor lett det er å plukke det opp for å ha det gøy i små økter om gangen.
Den største forskjellen fra det første spillet er at spillverdenen i Minecraft Dungeon II i stor grad er en sammenhengende verden i stedet for den oppdragsbaserte strukturen fra det første spillet. De har samtidig gått bort fra bruken av prosedyrisk generering av nivåene og heller latt utviklerne lage nivåene for hånd. Eller: i hvert fall hatt mer av en styrende hånd på selve designet på nivåene denne gangen, uten at jeg skal forskuttere at det ikke har blitt brukt noen KI-verktøy under utviklingen, noe som gir spillet en større følelse av sammenheng enn hva de fikk til i det første spillet.
Samtidig introduserer Minecraft Dungeons II en fjerde dimensjon til Minecraft-universet, The Sift, som er en vakker, smått psykedelisk og veldig spennende vri på hva du forventer fra Minecraft både når det kommer til omgivelsene, monstre, folk og fe du møter der. Denne dimensjonen skal også lanseres i Java- og Bedrock-versjonene av Minecraft i løpet av 2027, men får altså sin debut her i Dungeons II.
Selve spillet er fortsatt langt mer lineært enn mye innenfor sjangeren, da man jobber seg fra område til område ved å gjøre oppdrag fra oppdragsgiverne. Hovedoppdraget er det som fører historien videre og tar deg til nye steder, mens sideoppdragene tar deg innom forskjellige kriker og kroker. En ny vri er at de forskjellige grottene som man finner på oververdenen er vilkårlig åpne eller stengt for hver gang du er innom spillet, og det er her man finner nytt utstyr og trolldomsfortryllelser man putter på utstyret.
I likhet med det første spillet er det ingen klassesystem eller permanent figurbygger i Minecraft Dungeons II. All figurbygging du gjør er å sette forskjellige utstyr på figuren din og utsmykke utstyret med fortryllelser. Dette gjør at du ikke noen gang er låst til en spesifikk spillestil, men kan raskt gjøre endringer på figuren din hvis du skulle ønske det. For hvert nivå du går opp får du et poeng som kan brukes på å gjøre fortryllelsene bedre, slik at du stadig blir mektigere.
For å gjøre dette hakket dypere enn det var i det forrige spillet, har de nå brutt opp rustningsettet til figurene i fire deler: Hodeplagg, jakke, bukse og sko. Alt utstyr du finner har forskjellig grad av sjeldenhet, og jo høyere sjeldenhet, jo flere og bedre egenskaper har de. Hvilke egenskaper de har når du plukker dem opp er tilfeldig, så sant det ikke er snakk om den høyeste graden av sjeldenhet som i Minecraft Dungeons II heter Unik. Disse har en forhåndsdefinert egenskap som er låst til nettopp det utstyret, mens den har en annen egenskap som er tilfeldig tildelt. De egenskapene som er tilfeldige kan man “rulle på nytt” ved bruk av krystallene man får av å beseire det man i andre action-rollespill ville kalt Elite-fiender, altså fiender med mer helse og egenskaper andre fiender ikke har.
Litt av sjarmen med action-rollespillsjangeren for meg er når spill er ubalanserte og lar deg sette sammen virkelig ubalanserte figurer. Etter at Diablo III ble et “alltid-online-spill” følte jeg serien mistet litt av dette, for balanseringsendringer skjer så fortløpende at jeg måtte holde takt med hva metaen er til enhver tid for å virkelig få kjenne på godfølelsen jeg følte på i Diablo II sine glansdager. I tiden jeg har hatt med Minecraft Dungeons II før lansering har jeg følt at jeg var litt tilbake i de dagene.
Brorparten av tiden min med spillet har jeg spilt sammen med sønnen min på 9 år, og selv om vi har to helt forskjellige figurer så har vi kost oss på hver vår måte. Når vi ikke spiller sammen deler og sammenligner vi figurene vi har bygget over middagsbordet, noe som har vært veldig koselig. Når han har hatt kamerater på besøk har vi laget en ny figur til dem, og selv om de er veldig langt fra hverandre i spillet utstyr- og nivåmessig, så kompenserer spillet på en måte som gjør at begge får ha det gøy.
Sofaflerspill er også ganske godt gjennomført denne gangen, da utviklerne har lagt til rette med relativt intuitive hurtigmenyer som gjør at spillerne kan bytte ut utstyr etter hvert som de finner nytt, uten å stoppe spillet for de andre som spiller. Større endringer i figuren kan kun gjøres i byene, men da må spillerne i tur og orden gjøre sine endringer da menyene tar opp hele skjermen. Det kan bli litt uoversiktelig i alt kaoset som skjer på skjermen når det er mange fiender og eksplosjoner som skjer, men utover det så har det vært en ren fornøyelse. Spillet låner seg også svært godt til korte økter hvor man spiller gjennom en grotte eller fem i søken på bedre utstyr og fortryllelser.
På den måten er Minecraft Dungeons II, i motsetning til sin forgjenger, et spill jeg kan se meg selv spille veldig mye av i tiden fremover. Det klør akkurat nok av den kløen som Diablo II satte i meg for 25 år siden, hvor jeg bare skal gjøre en runde til i håp om å få den rustningen eller det våpenet jeg er på jakt etter. Det visuelle designet på spillet, tatt høyde for at det er gjengitt i Minecraft-estetikken, er ganske imponerende fremstilt. Det samme kan kanskje ikke sies om filmsekvensene som viser historien til spillet. Jeg skjønner ikke helt hva det er jeg ikke liker med dem, men det er noe der som jeg føler ikke er helt som det skal. Lydsporet er solid, og på samme måte som lyden av gull eller våpen som treffer bakken i Diablo II klarer lydeffektene i spillet å trykke på noen av de samme endorfingiverne i kroppen min.
Det er ikke noe sluttspill å snakke om i Minecraft Dungeons II. Når historien er ferdig og du har nådd maks nivået til figuren så er det ikke stort annet å gjøre enn å gå på nye tokt for bedre utstyr og fortryllelser. Det er både en velsignelse og en forbannelse for spillet, for det som holder det borte fra å være en umiddelbar klassiker for meg ville vært en kontinuerlig sløyfe av spill, slik som Diablo II og Borderlands har. Men på den andre siden er det sunt at spillet kjenner sin besøkstid også. For det er allerede annonsert to utvidelsespakker som skal komme etter hvert.
Minecraft Dungeons II traff både stor og liten her i huset, og er et enda bedre hopp-på-punkt for action-rollespillsjangeren enn det forgjengeren var. Jeg har vanskelig for å sette fingeren på nøyaktig hva som skulle til for å ha vippet det opp til toppkarakter hos meg, Men at det er en utrolig bra spill, hersker det ingen tvil om.
