The Coalition er tilbake med det som, misledende nok ut i fra tittelen, blir det sjette spillet Gears of War serien og denne gangen skrur de det hele opp et par hakk. Etter å ha beroliget de av fansen som etter Judgement var usikre på om serien hadde livets rett uten head-honcho Cliff Blezinski ved roret med det heller sikre og svært gjenkjennelige Gears of War 4, er det sannelig godt å se at Rod Fergusson og teamet hans ikke er redde for å forandre litt på oppskriften for å oppfylle det som virker til å være visjonen de har for serien. 

Gears 5 fortsetter historien om de nye kidsa i Delta Squad, J.D Fenix, Del Walker og Kait Diaz fra Gears of War 4, etter at vi spillere fant ut den mørke hemmeligheten bak Kait’s fortid, samtidig som heltene våre avdekket den nye trusselen som er Swarm/Locust hybridene. Siden den gang har konflikten rast videre og nok en gang er det kun mennene og kvinnene som tjenestegjør i Coalition of Ordered Governments væpnede styrker som står mellom innbyggerne på planeten Sera og deres sikre utslettelse.

Gears 5 gir tidlig beskjed om at seriens forkjærlighet for brune fargenyanser var moden for utskifting

Men selv om noen ting gjerne ikke forandrer seg, vil ikke det si at ikke andre ting gjør det. Innad i Delta har det nemlig begynt å vokse et såpass stort nag mot den byråkratiske ledelsen i COG, som ikke virker til å ta trusselen Locust svermen utgjør seriøst nok, at de sammen med flere av gruppens tidligere medlemmer har begynt arbeidet med å få Hammer of Dawn programmet opp å gå igjen som en slags siste utvei da mange, inkludert Marcus Fenix sin avdøde kone og tidligere COG førsteminister Anya Stroud, mente masseødeleggelsevåpenet har påført planeten Sera nok lidelse og ustabilitet som det er.

Kait på sin side sliter med hodepiner som gir henne semi-profetiske syner om hva og hvor Locust svermen planlegger å angripe. Er hun skjebnedømt til å følge stien hennes opphav har lagt for henne, eller ligger fremtiden fortsatt i hennes hender? Det er dette sentrale spørsmålet som setter scenen for en svært personlig reise hvor Kait må konfrontere sitt eget opphav samtidig som spillet gir oss et dypdykk i hvordan de hun vokste opp med, de som ikke lever under COG regimets kvasi-fascistiske styre, klarer seg i en verden hvor trusselen av enten tvungen assimilering med COG eller utslettelse av Locust svermen til en hver tid er overhengende.

Something old, Something new.

Det har har alltid vært en politisk-ladet tone i Gears spillene om hvordan COG myndighetene gjerne ikke er så snille som de gjerne ønsker å fremstilles som, og dette har blitt gjort til en langt mer fremtredende del av historien i Gears 5 enn hva vi har sett fra serien tidligere.

I førersete sitter forsatt den personlige historien til flere av medlemmene av Delta Squad, solidariteten og brorskapet som binder dem sammen. Men jeg må sannelig si meg imponert med hvordan The Coalition har våget å sette mer av det politiske budskapet bak spillet på spissen i en tid hvor spillutviklere i stor grad prøver sitt aller beste i å unngå å innrømme at spillene deres faktisk har et budskap. Krig er jævlig, og det virker det til at The Coalition og Gears universet endelig er klare til å utforske mer av, noe som også kan tenkes er en del av grunnen til at Gears 5 er det første spillet i serien som har droppet “of War” delen av tittelen.

Historien rundt Kait blir gjerne noe forutsigbar underveis, og gjerne da spesielt for de som har fulgt serien fra starten, men ettersom utviklerne ganske tidlig i spillet klarer å kaste en ganske så effektiv plot-twist inn i bildet, snus forholdet vi har bygget til flere av hovedpersonene på hodet, noe som gjør at de klarer å holde selve plottet interessant gjennom hele reisen spillet tar oss med på, selv om det er rimelig innlysende hva som kommer til å skje underveis. Det er sjelden kost at et spill, og nå må jeg tråkke varsomt for å unngå spoilere her, er villig til å gjøre en såpass 180° på etablerte karakterer samtidig som de får det til å virke som en troverdig overgang. Jeg er virkelig imponert over hvor mye serien har modnet i måten den takler litt vanskeligere tema enn hva den har vært kjent for tidligere.

Etter avsløringen i slutten av Gears 4, ble det ganske naturlig å sette Kait i hovedrollen av Gears 5. Og du verden som det løftet den følelsesmessige tilknytningen jeg fikk til historien

Måten reisen Delta må ta i søken på svar om Kait sin fortid er fordelt på i Gears 5 er samtidig ganske så lik, men også ganske så forskjellig fra slik vi er vant med fra tidligere spill i serien. Historien er fortsatt brutt opp i fire akter som inneholder hver sine delkapitler. Forskjellen kommer i at to av disse aktene foregår i en slags halvveis åpen verden hvor Delta må ta seg fram på en slags vindbåren slede for å komme seg fra sted til sted.

Denne vrien på Åpen Verden oppskriften slo meg først som en gjerne litt rar måte å gjøre det på, da begge stedene spillerne blir gitt denne “friheten” fremstår som ganske tomme sammenlignet med de fleste andre åpen-verden spill og at Gears serien frem til nå i stor grad har vært definert av sine ekstremt nøysomt designede kampsekvenser hvor utvikleren har absolutt kontroll over hvor og når spilleren møter fienden, men dette var noe jeg kom raskt over da jeg så hvor gjennomførte de stedene spillet ville ha oss til å besøke faktisk var.

Å suse rundt på sleden er gøy og alt det der, men jeg skulle gjerne ønske det var hakket mer dramatikk på vei fra A til B. Det blir mye sitting å se på for de man spiller sammen med hvis man spiller co-op

For å forklare dette må jeg først en tur innom en av Gears 5 sine nyeste spillmekanikker. Med seg på resien har nemlig Kait og kompaniet en robot ved navn Jack. I starten av spillet er denne mekaniske assistenten noe unyttig, men kan bidra til å vise hvor fiendene befinner seg med å sende ut en slags radar puls. Gjennom spillets historie låses det stadig opp nye egenskaper for Jack, som for eksempel at han kan lure fiender frem fra dekningen de ligger bak, plukke opp våpen for spilleren eller hjelpe dem opp når de er skutt ned men fortsatt i livet. Spredd rundt i spillverdenen finner man komponenter man kan bruke til å oppgradere eller endre disse egenskapene underveis, og det er dette som utgjør de små rollespill elementene Gears 5 har å by på.

I kapitlene hvor spillet har segmenter av en åpen verden er formålet i bunn å grunn så enkelt som å ta seg fra A til B for å få sett resten av historien, men underveis dukker det opp små steder Delta kan stoppe for å hjelpe til med å enten berge overlevende fra Locust angrep, hjelpe dem med å få infrastrukturen opp å gå eller lignende.

Disse avsporingene fra hovedoppdraget belønnes alltid med enten en oppgradering eller en del-oppgradering av Jack sine evner samtidig som oppdragene så godt som alltid er strålende satt sammen kampsekvenser i beste Gears of War ånd. I utgangspunktet satte jeg meg bare som mål å gjøre disse oppdragene for å oppgradere Jack, men fy så gøy jeg hadde det underveis også, da disse mer åpne områdene har latt utviklerne være mer kreative i måten fiender dukker opp på sammenlignet med resten av spillets mer korridor-aktige tilnærming.

Gears 5 sin bruk av en åpen verden minnet meg raskt om hvordan det høyst undervurderte Mad Max spillet fra Avalanche brukte sin tomme verden til sin fordel, da en øde og forlatt verden som er rett og slett utrivelig å bo i kan fortelle oss langt mer med hva som ikke er der, enn det hadde kunne gjort om fiendene ventet bak en hver snøfonn eller sanddyne

Visuelt sett er Gears 5 sannelig i en klasse for seg selv. Jeg spilte spillet på min Xbox One X på en 4K UHD TV med støtte for HDR 10, og dette er på langt nær det spillet som best har latt meg få se hva TVen min faktisk duger til. HDR implementeringen er rett og slett strålende og er brukt eksepsjonelt godt mtp. spillets mange øyeblikk hvor sterke lys kilder dukker opp i mørke avgrunner. Spillets mellomsekvenser er så og si alle håndtert innad i spillets motor, noe som gir oss sømløse overganger fra film til spill, som bare er enda mer imponerende med tanke på hvor detaljerte karaktermodellene er i alt fra ansiktsuttrykk til slitasje på uniformene deres.

Spillet er heller ingen sløving når det kommer til detaljene spredd rundt om i spillverdenen, fra nydelige utsikter av landskap herjet av Seras beintøffe naturfenomen til seriens lett gjenkjennelige estetiske design. Det utviklerne av de første spillene valgte å kalle «Ødelagt Skjønnhet».

I tillegg til å levere en av seriens beste historier og spillopplevelse i enspillerdelen, er Gears 5 også nesten latterlig godt utstyrt på flerspiller fronten.

Som vanlig kan to spillere spille historien sammen med sømløs drop-in, drop-out funksjon (i hvertfall nå som spillets tekniske problemer har blitt jevnet ut, mer om dette senere). Men nå kan også en tredje spiller bli med, i rollen som den forannevnte robotkameraten Jack. Som Jack kan en tredje spiller gjøre alle de oppgavene Jack tilbyr i enspiller delen, men med direkte kontroll i stedet for at spiller 1 og 2 må gi Jack ordere han må adlyde. Siden Jack teknisk sett ikke kan stryke med underveis, skal dette være en fin måte å introdusere nye spillere til Gears opplevelsen på. 

Versus modusen vender selvsagt også tilbake, med både Arcade og Classic spillelister, hvor førstnevnte er en modus med langt mindre time-to-kill og hyppigere respawns, og selvfølgelig også en rangert modus. Alle vet jo også at det blir ingen Gears uten Horde modusen heller, og den gode nyheten til alle her er at The Coalition har hørt hva vi hadde å si om kortpakke systemet de hadde med i Gears 4 og kvittet seg med det til fordel for en mer givende måte for spilleren å ha noe å jobbe mot.

Riktig nok erstatter Mikrotransaksjoner disse kortpakkene, men denne gangen mer er det håndtert mer i tråd med hvordan Respawn og Epic gjør med henholdsvis Apex Legends og Fortnite, med et gratis battle pass hvor spillere kan gjøre utfordringer for å låse opp forskjellig, stort sett kosmetisk, innhold. Til gjengjeld vil all fremtidig DLC være gratis i følge utvikleren.

Gears 5 er også utstyrt med en helt ny flerspiller modus som heter Escape, hvor tre Hivebustere har latt seg ta til fange av Locust svermen i et forsøk på å drive dem ut av hiene sine. Det som følger er at tre spillere må ta seg ut av forhåndsdesignede Locust leirer med lite ammunisjon til å hjelpe seg med. Det bør nevnes at jeg ikke har veldig mye av denne modusen, og at hvis jeg hadde hatt noen å spille den sammen med kan det hende jeg hadde vært av en annen mening angående denne nye modusen, men per i dag syntes jeg dette var heller svake greier.

Escape er ganske tydelig inspirert av Left 4 Dead serien til Valve, men det mangler en del for å leve opp til inspirasjonen. De to oppdragene jeg har prøvd å komme meg gjennom har i stor grad føltes ganske klumsete designet sammenlignet med de ultrapolerte, godt sammensatte kampsekvensene man er vant til å møte på i seriens enspiller del og selv Horde, som i bunn og grunn bare er bølge etter bølge med forksjellige fiender som dukker opp, virker bedre koreografert en mye av det jeg har sett i Escape. Fiendene virker nærmest vilkårlig plassert, med så og si ingen variasjon fra et forsøk til et annet.

Hvis hele laget dør underveis i flukten blir man sendt tilbake til nærmeste trygge rom, som de fleste av gangene det skjedde med meg har vært opp til 10 – 15 minutter bak i tid, uten noen som helst annen form for konsekvens annet enn at det påvirker poengsummen man ender opp med. Det som venter mellom hvert forsøk på å komme seg ut er nøyaktig de samme fiendene som oppførerer seg akkurat slik de gjorde forrige gang du så dem, noe som er stikk i strid med det som var hele greia til Left 4 Dead serien, med sitt Director AI konsept. Det som har skjedd hver gang jeg har satt meg ned med Escape er at vi nesten kommer frem til slutten før hele laget stryker med, og etter x antall forsøk begynner folk å forlate gruppen slik at alt håp for å fullføre oppdraget så og si er ute, noe som virkelig ikke gir mersmak slik det står nå.

Men det som er så greit når man har opp til flere moduser man liker, som feks en enspiller del som er helt rå, en flerspiller versus som er like gøy som det var i Gears of War 3 og en Horde modus som klaffer som aldri før, er at man har råd til i hvert fall ett bomskudd. Hadde Escape vært en stedfortreder for enten Versus eller Horde hadde det plaget meg langt mer med sitt nærvær, og hvem vet: Kanskje i disse «spill som tjeneste» dager kan Escape være noe Coalition velger å jobbe videre med til det sitter. Jeg tror nemlig ikke det er så mye som skal til for å få også denne modusen til å skinne like godt som de andre gjør.

Det som i alle fall er hevet over en hver tvil for meg er at Gears 5 er en solid kraftpakke av et spill, og tør jeg påstå en av årets aller beste opplevelser så langt. Her er det noe for alt som kan krype og gå av Gears of War fans, og hvis du ikke har et forhold til serien fra før av har det sannelig ikke vært et bedre «hopp på» punkt enn dette. En absolutt must-have for en hver Xbox eier.