Marios karriere som rørlegger må ha gått i vasken, for han er oftere å finne på tennisbanen, idrettshallen og i olympiske mesterskap enn i skapet under vasken. Dette er dog ikke noe å klage stort over, for når italieneren spiller sport, er det som oftest blitt en fornøyelig opplevelse, og Mario Golf: World Tour til 3DS er på denne måten ikke ulik andre Mario-sportspill. Golf er også en artig fritidsaktivitet.

Selv om jeg ikke er en særlig stor fan av golf utenom interaktive skjermer, er dette et spill som har stjålet en god del tid fra meg i denne liksom-kritiske pre-eksamenstiden – det har seg nemlig slik at dette er et godt spill med solid spillbarhet i grunn. Men det er i første omgang ikke lett å gjenkjenne Mario Golf: World Tour som en Mario-spin off. Til å begynne med er det Mii-delen, Castle Club, som tar fokuset, og her har ingen av banene noe særlig med Mario å gjøre.

De første banene ved skogen, sjøen og på fjellet er altså ikke stort å skrive hjem om rent stilmessig, men selv disse er godt utformede, og legger opp til at en kan ta noen risikoer og legge sin egen taktikk. Til tross for dette er Castle Club utvilsomt spillets svakeste moment, noe som er trist, ettersom det er lagt såpass mye vekt på det. Her styrer man Mii’en sin gjennom noen uinspirerte turnering på golfklubben til Prinsesse Peach. Man kan sprade rundt i klubbhuset, hvor man får kjøpe klær (noe som faktisk er litt kult) eller høre Goombaer og Shy Guys diskutere hvor vanskelig det er å putte ballen og hvor mye man får for pengene når man kjøper spillets DLC (Noe som faktisk ikke er så veldig kult).

Etter hvert som man åpner opp flere baner i hagen til Peach, Donkey Kongs jungel eller til og med under havet blir golfen stadig mer fantasifull og spektakulær, og det er vanskelig å ikke glise bredt når en Cheep Cheep svømmer rett foran golfballen i det den skyter gjennom vannet, og med en hårsbredd unngår å treffe den forræderske fisken. Likeså er boostfelt på Peach sine brett med på å gi en ekstra dimensjon til sporten, for de av oss som synes golf kan være litt kjipt og trøtt i sitt ordinære format. Her er det også lagt inn mulighet for å bruke enkelte Mario-relaterte gjenstander, slik som supersopper for å få ballen til å trille fortere, eller ildblomster for å brenne seg igjennom blader og tykt gress.

Spillets undertittel, «World Tour», kommer av den nye online-delen hvor spillere fra hele verden kan konkurrere om å fullføre baner på færrest mulig slag. Om man bestemmer seg for å konkurrere i en nettbasert turnering, kan man samtidig som man selv slår se hvordan en håndfull av konkurrentene gjør det. Det er ingenting som overgår følelsen av å ha slått ballen lengt av alle de nedlastede deltakerne, siden man da vet at man er bedre enn det representative utvalget av spillerbasen.

Til tross for mye innhold i form av et stort antall baner og potensielt uendelige mengder av turneringer online, er Mario Golf noe som passer best i små doser. Selv om jeg synes spillet er gøy, er det ofte perfeksjonisten i meg våkner og krever å få starte ei turnering på nytt et tosifret antall ganger for å sikre en eagle på det første hullet. I slike tilfeller blir frustrasjonsnivået høyt, og faren for at 3DS’en blir voldsomt klappet sammen stiger betraktelig. Spillet har innhold nok til å vare i både uker, måneder og år om man ønsker å slå i hjel tid på bussen og kjedelige kvelder hjemme, men for intense spilleøkter er det kanskje ikke det mest passende valget.

Til tross for at det enkelte ganger oppstår noe disharmoni, er dette likevel et spill med mye søt musikk. Mye av lydsporet og flere av lydeffektene er hentet fra gamle Mariospill, og slike detaljer treffer henved alltid hjertet til en trofast nostalgiker. På samme tid skal det sies at stemmen til den fordømte Mii’en er et mareritt på visse steder, og selv om de tidligere har hatt en litt sjarmerende jubel i Kart og Tennis, hyler de nå på et slitsomt og strabasiøst vis. 

Dette er ikke helt Mario på sitt beste på idrettsbanen, men Mario Golf: World Tour kommer med noen ideer jeg håper blir tatt vare på og forbedret til rørleggerens neste sportseventyr. Camelot har gjort en fin jobb med å ta serien ned til håndholdt, men de gjorde en langt bedre jobb med Mario Tennis Open i 2012. Likevel er dette absolutt godt nok til en invitasjon til idrettsgallaen for Mario og gjengen, men de bør kanskje ikke forvente en pris under kåringen.