Tjue års pause har gjort underverker for Capcoms klassiske samuraiserie.
Det er ikke å stikke under en stol at spillbransjen har sitt å stri med for tiden. Galopperende priser på komponenter takket være en KI-boble som aldri sprekker, tvilsomme aktører som kjøper opp store spillselskaper og turneringer, masseoppsigelser av utviklere på bunnen for å tilfredsstille aksjonærer på toppen, økende utviklingskostnader og nedleggelser av tradisjonelle spillstudioer er bare noen av sakene som preger spillnyhetsbildet for tiden.
Midt oppi dette står japanske Capcom som en skarp kontrast midt i en ny gullalder. Studioet viser at selv i dagens marked går det faktisk an å komme med hyppige spillutgivelser, nyversjoner av gamle klassikere, originale spillkonsepter og nye tilskudd i veletablerte serier. Onimusha: Way of the Sword er et eksempel på sistnevnte, og demonstrerer at Capcom er villige til å grave i arkivet for å opprettholde sitt momentum.
Onimusha begynte i 2001 (de to første spillene kan du lese mer om her), men serien har ikke fått en ny internasjonal konsollansering siden 2006. Capcom er fullt klar over at Onimusha-navnet ikke er like kjent blant spillere i dag som på 2000-tallet, og markerer derfor en ny start med Way of the Sword. Dermed forlater vi sengoku-perioden og konflikten mot den vandøde krigsherren Oda Nobunaga og hans undersåtter som har preget serien tidligere, og i stedet forflytter vi oss til den neste japanske historiske epoken, Edo-tiden. Med en ny tid og en fersk start trenger man ingen forkunnskaper, selv om den grunnleggende konflikten mellom de underjordiske rasene genma og oni fortsatt er den samme.
Livet til den eplekjekke og røffe samuraien Miyamoto Musashi tar brått slutt idet demoniske skapninger kalt genma angriper ham og sender ham ned langs elva i dødsriket. Før Musashi kastes ned i avgrunnen blir han konfrontert av en mystisk skikkelse som gir ham en hanske laget av en annen underjordisk rase, oni, som vil gi ham evnen til å kjempe mot genma. Med en ny start på livet blir Musashi en demonisk kriger, en onimusha, og reisen går videre til Kyoto for å bekjempe genma-beistene som strømmer inn i vår virkelighet og truer med å kaste verden ut i kaos og død.
Jeg skal ikke påstå at historien i Way of the Sword går inn i historiebøkene som den beste spillhistorien noensinne, men den gjør uten tvil en god nok jobb med å holde spilleren engasjert og drive plottet fremover hele veien. Mye av dette er takket være rollegalleriet, og da særlig Musashis personlighet, oppførsel og maner. Her har Capcom gjort en utrolig god jobb med å modellere Musashi etter den klassiske japanske skuespilleren Toshiro Mifune, selve arketypen på røff og tøff samurai fra Akira Kursawas filmer. Dette gjelder ikke bare til dels i utseende og oppførsel, men også i bevegelser, animasjoner og småfakter som ansiktsuttrykk og lignende. Musashi er en rufsete lømmel, men han er også en hovedperson det er lett å like, noe som gjør ham til stjernen i spillet. Følgesvennene han møter på reisen er en blanding av fiktive og ekte historiske skikkelser (Musashi selv hører til sistnevnte kategori). Sammenlignet med Musashi selv kommer de litt svakere ut, men også her er det flere positive prestasjoner å trekke frem, og samlet sett blir dette en gjeng du ønsker å følge videre på historien.
Apropos historien er det verdt å trekke frem en annen kvalitet ved Way of the Sword, nemlig den mørke tonen. Premisset om dødelige monstre som vil overta vår verden har alltid vært skummelt nok, men de tidligere Onimusha-spillene var såpass lette i tonen at de ikke klarte å formidle alvoret. Slik er det ikke i Way of the Sword. Du har lyspunkter og humor, men tonen er langt mer brutal, dyster, grusom og mørk, med historiesekvenser som virkelig får det til å gå kalt nedover ryggen. I motsetning til søsterserien Resident Evil er Onimusha aldri skummelt, men det er likevel minst like uhyggelig. Dette gjøres takket være fiendegalleriet, som virkelig er ett av de sterkeste kortene i spillet. De vanligste monstrene er nokså standard vare, selv om de er godt nok designet de også, men det er de store monstrene og bossene som virkelig skinner. Design, oppførsel og fremtoning skaper en forrykende og minneverdig opplevelse som tar Onimusha-serien til nye høyder, og mens bossene i de eldre spillene kan virke forglemmelige byr Way of the Sword på flere minneverdige konfrontasjoner.
Monstrene er også med på å underbygge og styrke spillets helhetlige design og identitet, som gjør at det klarer å ta seg godt ut på tvers av plattformer. Har du spilt spillets demo på din foretrukne plattform er denne ganske representativ for ytelsen du får i sluttproduktet, men fellesnevneren på tvers av plattformer er at dette er et ganske pent spill. På PS5 og Xbox Series X/S kan du låse ytelsen til solide 60 bilder per sekund, eller fjerne sperren for dette som sender bildehastigheten opp noen hakk. På Switch 2 er denne låsen satt til 30 bilder per sekund, men til gjengjeld får du da en helt stabil ytelse, noe som er kjærkomment med tanke på at en slik lås ikke var tilgjengelig i for eksempel Resident Evil Requiem. Velger du å åpne for fri flyt på Switch 2 vil ytelsen stort sett svinge et sted mellom 40 og 50, men noen ganger løper Musashi så fort for å åpne skattkister at jeg mistenker vi faktisk ligger over 60 bilder per sekund iblant også. Det er med andre ord ikke stabilt, men ujevnhetene kjennes samtidig mindre forstyrrende ut enn andre nyere titler med samme problem, som for eksempel Beast of Reincarnation. Kompromisser på områder som lys, skygger, hårkvalitet og vann er som forventet på Switch 2, men det er lite av dette som spolerer den helhetlige spillegleden. Det visuelle uttrykket er dermed svært godt gjengitt på Switch 2, som til tross for sine begrensninger klarer å levere en ganske god opplevelse både håndholdt og på TV-skjermen.
Det har skjedd mye på actionspillfronten siden Onimusha: Dawn of Dream kom ut på PlayStation 2 i 2006, og Way of the Sword tar dette på alvor med å bygge en spillestil som er mer actionfokusert enn komboorientert hack-and-slash. Her ligger vi til en viss grad nærmere spill som Nioh, Stellar Blade og FromSoftware-spill enn Ninja Gaiden eller Devil May Cry, og med tanke på at Capcom eier sistnevnte serie er det godt å se at Onimusha nå får en mer solid egenidentitet. Du står fritt til å løpe inn i fiendens rekker og hamre løs med lette eller tunge slag, men det kan være vel så lurt å ta tiden til hjelp, lese fiendens bevegelser og kontre ved å dukke unna, parere eller trykke på slagknappen idet fiendens slag lander, slik at Musashi svarer med et lynraskt Issen-slag. Ved å gi fiendene nok juling vil de til slutt være ute av balanse, noe som åpner for kraftige angrep. Ulike fiender krever ulike handlingsmønstre, som igjen gir deg forskjellige former for sjeler som du kan samle i Oni-hansken din. Røde sjeler brukes for til oppgraderinger, mens gule sjeler gir tilbake helse. Du gjør dermed lurt i å lære deg de ulike mekanikkene og veksle mellom dem, noe du vil få igjen for når du kommer til bosskampene, som kan være svært utfordrende og krever en god del tålmodighet og vilje til å prøve på nytt. Vi er ikke helt på nivå med titler som Elden Ring, men det er tydelig at Capcom har studert spill i denne sjangeren nøye og hentet elementer derifra, uten at Onimusha kan klassifiseres som en Soulslike av den grunn.
Etter hvert blir Kyoto gravis mer åpent, noe som gir deg muligheten til å hjelpe innbyggerne og utforske både byen og områdene rundt. Å gå gjennom et nytt område på jakt etter genma er overraskende tilfredsstillende og kan enkelte ganger minne sånn smått om Resident Evil, mens det å hjelpe innbyggerne bare blir en passelig fornøyelig affære. Samtidig kan det være lurt å bryne seg på noen av disse sideoppdragene, ettersom du trenger både genma-sjeler og diverse ressurser for å oppgradere klær, våpen og egenskaper i basen din. Der har du også muligheten til å ta bosskamper på nytt, og det å gå tilbake til en tidligere kamp når du har fått noen timer ekstra spilletid mellom fingrene kan gi både belønninger internt i spillet og en god boost for selvtilliten.
Med hjelp av velregissert design, gufne fiender, varierte action-mekanikker og en sjarmerende slyngel i hovedrollen er Way of the Sword ikke bare et etterlengtet comeback for Onimusha-serien, men sannsynligvis også det beste spillet i serien per dags dato. Ved å hente noe av det beste fra sjangeren blir Onimusha med dette en serie som skiller seg enda bedre ut i Capcom-porteføljen, og resultatet er et storslått action-spill som ønsker både gamle og nye spillere velkommen. Gullalderen tar med andre ord fortsatt ikke slutt, og 2026 seiler opp til å bli ett av Capcoms beste år noensinne. Måtte det vare, og måtte enda flere ta lærdom!
