Hva ville du gjort hvis du plutselig satt med all makt i verden? Selv med gode intensjoner er det ikke gitt at du blir en god hersker.
I Sovereign Tower nærmest snubler du inn i en maktposisjon som en spedalsk tigger. I bunnen ligger det selvfølgelig en profeti om at du er eneherskeren nasjonen har ventet på. Og alle er ikke like fornøyde med det.
Som hersker er det din jobb å motta folket i audiens. I storsalen tar du stilling til deres problemer og kommer med råd til hvordan disse kan løses. Dette er mennesker fra forskjellige samfunnsklasser, så hvordan du håndterer forespørslene vil gi ringvirkninger til hvordan du blir sett og hvem som støtter deg. Hvis du gjør noe som gagner arbeiderklassen kan du banne på at adelen ikke er fornøyd med valget ditt.
Du vil også møte diplomater og herskere fra andre nasjoner i håp om å knytte allianser og gjøre nasjonen din enda sterkere.
Etter hvert som du utvikler deg som hersker vil du også låse opp ferdigheter som igjen gir flere dialogmuligheter. Og du må også være klar over at de valgene du tar har konsekvenser.
Disse audiensene resulterer ofte i oppdrag som skal gjennomføres. Her kommer vi til Sovereign Towers andre fase: ditt runde bord og ridderne som sitter der.
Du starter uten riddere, men det tar ikke lang tid før de første kommer rekende. Makt tiltrekker seg folk. Til enhver tid kan du ha åtte riddere rundt bordet. Hvert oppdrag krever ulike ferdigheter og egenskaper. Skal du drepe en varulv vil sannsynligvis kravene gå på styrke og smidighet. Er ridderen i tillegg glad i jakt, vil det gi en bonus i oppdragsløsningen. Skal du ut og forhandle i et diplomatioppdrag så er det gjerne sjarm og kløkt som gjelder.
Du skjønner greia. Når du har fordelt ridderne dine er det bare å klikke deg videre til neste syklus og krysse fingrene for at ingen dør. For ridderne dine kan dø på oppdrag. Etter hvert så vil du kunne oppgradere ferdighetene til ridderne dine, i tillegg vil du oppdage skjulte egenskaper. Det kan være at de liker dyr eller er mørkredde. Du kan også få innsikt i hva slags oppdrag de foretrekker å bli sendt ut på.
Og hvis alt går til helvete, som for eksempel at du sender fire av ridderne dine ut for å drepe en drage og alle kommer hjem i kister, så er ikke alt håp ute. I fangekjelleren bor det nemlig en demon som er svært gira på at du skal bruke hans magiske krefter som lar deg skru tida tilbake.
Å skru tida tilbake vil ikke bare gi deg ridderne dine tilbake, du sitter også igjen med all kunnskap fra det som har skjedd i mellomtiden. Det gjør at du får nye dialogmuligheter i audiensene som du må gjennom på nytt. Og med den kunnskapen du sitter på kan du hindre kjedelige hendelser, som at en av ridderne dine dreper en annen.
Spørsmålet er hvor mye du bør stole på en demon som maser så mye på at du skal bruke denne kraften. Den er neppe uten konsekvenser. I tillegg vil den tidslinja du var på bli slettet. Det kan gjøre at du for eksempel går glipp av en ridder som ellers ville besøkt hoffet ditt.
Sovereign Tower er et klassisk «bare én runde til»-type spill. For såpass givende er gameplay-loopen. En av grunnene til at det fungerer såpass godt er at spillet er meget godt skrevet. Historien tar seg ikke selv for alvorlig, uten at det blir altfor tullete. Du møter en hel rekke figurer med tydelige og særegne karaktertrekk, og stort sett alle er givende å samhandle med.
En annen grunn er at du genuint begynner å bry deg om ridderne dine, og de andre undersåttene som befinner seg rundt i tårnet. Du lærer dem å kjenne gjennom spillet. Hva er deres drømmer og bekymringer? Hvorfor er de som de er?
Det er jo selvfølgelig noe veldig givende å velge riktige riddere til riktig oppdrag og få et positivt resultat. Eller se at befolkningen din elsker deg. Men det finnes ingen fasit på hva slags hersker det lønner seg å være.
Sovereign Tower har ikke noe stemmeskuespill, så det krever en god del lesing. Noe som gjør at det fort kan bli kjedelig å gå gjennom mer eller mindre den samme dialogen flere ganger når du spoler tiden tilbake.
Når du åpner spillet blir du møtt med en helt nydelig menymusikk, og jeg kan ikke fatte hvorfor denne typen musikk ikke implementeres mer i resten av spillet. Ikke noe galt med musikken som sådan, men den er fryktelig anonym.
Den håndmalte, grafiske stilen ser imidlertid fantastisk ut.
Jeg anbefaler Sovereign Tower varmt. Spesielt hvis man liker management-spill, RPG-elementer, relasjonsbygging og fantasy.
