Et NieR: Automata-inspirert spill med animeestetikk kan høres forlokkende ut, men da må det være bedre enn Homura Hime.

Mens det går sport i å lage det neste store spillet med roguelike-/roguelite-elementer eller FromSoftware-inspirasjon, har debutantene i det taiwanske spillselskapet Crimson Dusk valgt en litt annen inspirasjonskilde. Med en kvinnelig hovedrollefigur, en svevende kompanjong som fyrer løs på fiendene og et intenst kampsystem med bullet hell-elementer på lager forsøker Homura Hime å fri til alle NieR: Automata-fans der ute. Den slags er naturligvis ikke for alle, men for en som har storkost seg med både NieR-serien og avarter som Stellar Blade håper jeg alltid på å snuble over et godt NieR-like.

Vi introduseres for en verden der sterke ønsker og begjær kan ta fysisk form, hvor de som måtte dø med et sterkt og ukontrollert begjær ender opp som erkedemoner. Disse står i fare for å rokke ved verdens grunnvoller, og for å bekjempe ondskapen finner vi en tempelorden med eksorsister. Vi følger den nye eksorsisten Homura Hime, Flammeprinsessen, som legger ut på oppdrag sammen med tempelprestinnen Ann. Fiendene er mange og sterke, men etter hvert begynner Homura Hime å ane at noe mer skjuler seg bak kulissene.

Jeg skulle gjerne fortalt deg at Homura Hime byr på en intenst og sjelsettende historie, som rister deg i hjerterota og gir deg en blanding av eksistensiell angst krydret med metafysiske og filosofiske grublerier på samme måte som sin fremste inspirasjonskilde. Dessverre er realiteten nærmest det stikk motsatte. Her får vi en handling som er så platt og intetsigende at den ikke er i stand til å fremkalle den minste form for engasjement, og ethvert forsøk på å skape dramatiske vendinger og bygge en dypere verden blir mottatt med et eneste stort gjesp. Historiefortellingen mangler både flyten og finessen som trengs for å skape noen form for narrativ kvalitet. Dette gjelder også når fortellingen tar noen hopp og vendinger, ettersom disse ikke får grunnlaget som trengs for å gi ønsket effekt eller reaksjon hos spilleren. Jeg tror at utviklerne oppriktig har prøvd å skape en gripende fortelling, men resultatet blir ikke stort annet enn et bakteppe som gir deg en halvgod legitim grunn for å løpe rundt og denge monstre.

Det skal også nevnes at en stor grunn til at historiefortellingen faller flatt er at rollefigurene mangler enhver form for dybde og karakterutvikling, som igjen gjør at du ikke noen emosjonell tilknytning til dem. Bedre blir det ikke av at stemmeskuespillet kun er på japansk og til tider kan være nokså plagsomt, spesielt hos prestinnen Ann, som har en pipete ung-jente-stemme av den verste sorten som pleier å gi folk avsmak på alt som har med anime å gjøre. Da hjelper det dessverre ikke med de få unntakene som forsøker å løfte opplevelsen så godt de kan.

«Flatt» er et nokså beskrivende begrep for de fleste faktorer i Homura Hime, inkludert det estetiske uttrykket. Valget av en japansk anime-estetikk er ikke så ille i seg selv, men dessverre viser utviklerne her en mangel på ressurser, hvor sluttresultatet blir av den sorten hvor det går tretten i dusinet. Teksturene er generiske og uten særlige detaljer, omgivelsene virker uinspirerte, og fargepaletten gjør også at alt får et daft og lite levende preg. PC-versjonen sliter også jevnlig med å gi en god ytelse, selv på en forholdsvis ny rigg og uavhengig av om du stiller innstillingene opp eller ned.

Hvis du imidlertid kun er på jakt etter rollefigurdrevne actionspill med intenst kampsystem og gir blaffen i det meste annet, har Homura Hime faktisk noe å by på. Her får du et actionfylt system hvor lette og tunge angrep må flettes sammen i komboer som kan minne om både Devil May Cry og Ninja Gaiden. Dette kombineres med bullet hell-elementer der du selv skyter på fiender eller de skyter på deg, samt et pareringssystem hvor fiendens angrep må slås tilbake for å få dem ut av balanse. Iblant kan fiendene få opp røde skjold som kun kan brytes med fysiske angrep eller blå skjold som kun kan knuses med skudd, og noen ganger går fienden også inn i en spesialmodus der du må kontre flere angrep på rad for å få inn det avgjørende slaget. Alt dette er med på å forberede deg på bosskampene, som naturlig nok skrur opp intensiteten enda noen hakk.

Det hele er faktisk ganske underholdende, og selv om spillet kun byr på to vanskelighetsgrader (enkel og normal) er det sjelden for krevende til at det ikke lar seg mestre. Når spillet også klinker til med noen av de beste låtene sine, får du et rollefigurdrevet actionspill som klarer å sluke all din oppmerksomhet i de mest intense øyeblikkene. Dessverre blir kampsystemet holdt tilbake av et nokså gjentakende fiendegalleri, og selv om spiller sper på med noen nykommere en gang iblant blir det fort mye av det samme.

Hadde det bare vært kampsystemet som var oppe til doms, hadde debutspillet til Crimson Dusk sannsynligvis klart å komme nokså godt ut av konkurransen. Utviklerne er definitivt inne på noe her, og selv om det er åpenbart at de har hentet inspirasjon fra de beste fremfor å innovere sjangeren er resultatet solid nok. Dessverre blir det hele kludret til av en intetsigende historie, ytelsesproblemer og en grafisk stil som fort blir både daff og kjedelig. Et irriterende stemmeskuespill og et rollegalleri det er vanskelig å bry seg om hjelper heller ikke på, og Homura Hime ender dermed opp som et nokså middelmådig alternativ i en sjanger der det finner langt bedre alternativer.