For 15 år siden satt jeg på rommet til bestekameraten Erik og spilte «Duke Nukem 3D». Jeg var 15 år og «Duke Nukem 3D» var alle guttas våte drøm. Duke Nukem var den erketypiske actionhelten, han var Arnold Schwarzenegger i ren spillform og et av 90-tallets største ikoner. Han var kvintessensen av hvem jeg, og alle andre ungdommelige spillnerder på den tiden ville være.

«Duke Nukem 3D» var imidlertid ikke det første spillet i serien. Spillet var en oppfølger til spillene «Duke Nukem I» og «Duke Nukem II», forholdsvis enkle og linære 2D plattformspill som kom ut i henholdsvis 1991 og 1993. Disse spillene ble tatt godt i mot, men med «Duke Nukem 3D» flyttet og sprang 3D Realms mange grenser. Spillet solgte 3,5 millioner eksemplarer og resten er, som de sier, spillhistorie.

Ville lage den perfekte oppfølgeren

15 år er gått og nå er «Duke Nukem Forever» her. Spillet vi i Spill.no aldri trodde vi få spille, langt mindre anmelde. 15 år er gått siden George Broussard, gründer av 3D Realms og skaperen av Duke Nukem, begynte sin nær maniske jakt på «det perfekte skytespillet». Denne jakten – og resultatet – er dekket av Wired Magazine på en fantastisk måte i artikkelen «Learn to Let Go: How Success Killed Duke Nukem».

I artikkelen får vi en sniktitt inn i hjernen på en besatt mann, som var livredd for at han ikke skulle klare å leve opp til suksessen til «Duke Nukem 3D». Fordi George Broussard og 3D Realms hadde tjent såpass mye på det foregående spillet trengte de ikke å stresse med utgivelsen av oppfølgeren – og resultatet ble en lang rekke utsettelser. George Broussard klarte rett og slett ikke å si seg ferdig med «Duke Nukem Forever». «Vi kommer ikke til å stresse med å lansere den viktigste oppfølgeren i spillhistorien», skal en irritert Broussard ha fortalt en utålmodig spilljournalist.

Det var ikke før 3D Realms slapp opp for penger i 2009 at det begynte å haste med utgivelsen. En bitter rettsstrid gjorde til at rettighetene til «Duke Nukem»-franchisen til slutt endte opp hos Gearbox Software. Gearbox Software er den amerikanske utvikleren bak spill som «Borderlands» og «Brothers in Arms». Med George Broussard ryddet av veien jobbet Gearbox overtid på «Duke Nukem Forever». Bare drøye 10 måneder etter at de landet rettighetene til spillet var det klart for utgivelse.

Spørsmålet alle nå stiller seg er: Er virkelig «Duke Nukem Forever» verdt ventetiden på 15 lange år?

Åpner godt

«Duke Nukem Forever» åpner godt. 12 år er gått siden Duke sparket romvesen-rumpe i «Duke Nukem 3D». Duke er på høyden av livet; han har en egen penthouse-leilighet, horder av kvinnelige beundrere og elleville fans som tigger om autografen hans. Duke er blitt invitert til et talkshow da romvesene plutselig returnerer til jorden. Talkshowet blir brått avlyst og vi blir igjen kastet ut i krig mot utenomjordiske vesener. Politi og militæret er ikke nok – her er det tydelig at det er Duke som må redde dagen.

«Duke Nukem Forever» har både en enkeltspiller- og flerspillerdel. Undertegnede har brukt mest tid i enkeltspillerdelen, av den enkle grunn at flerspillerdelen er et sorgens kapittel. Det ser ut som denne delen av spillet kjører på en annen grafikkmotor enn enkeltspillerdelen og grafikken må kalles sent nitti-talls. Kombinér dette med mye lagg, unøyaktige våpen, uengasjerende spillmoduser og du har oppskriften på en spillkatastrofe. Flerspillerdelen kan imidlertid ha en viss underholdningsverdi som en ren «retro»-øvelse; for det var virkelig slik flerspiller så ut før (Ja, vi snakker om deg, «Rise of the Triad»).

Duke Nukem er tilbake – men for sent?

Hva så med enkeltspiller og kampanjemodus? Etter å ha tilbrakt helgen i Dukes verden sitter jeg igjen med blandede følelser. Duke Nukem er tilbake, men er det kanskje for sent? Gearbox Software har plukket opp restene etter 3D Realms og gjort sitt beste. Det er tydelig at «Duke Nukem Forever» skulle ha kommet ut på slutten av nitti-tallet eller tidlig tusen-tall. Her er ingen populærkulturrelle referanser til noe som er skjedd etter 2005, utover én enkelt scene som karikerer Christian Bale sitt raseriutbrudd på «Terminator Salvation»-settet i 2009. Sannsynligvis er dette slengt med i siste liten.

Også Duke selv føles gammel og utdatert. Duke Nuken begynte som en karikatur av den stereotypiske, macho actionhelten, men i 2011 føles han litt som en karikatur av… seg selv. Verden er blitt et annet sted siden 90-tallet, men Duke? Han lirer av seg de samme glosene som han alltid har gjort. På godt og på vondt føles «Duke Nukem» som et ekte barn av nittitallet. Spørsmålet blir da på hvilke premisser man skal bedømme ham? Denne anmelderen er kommet til konklusjonen at man må bedømme og sammeligne Duke med tilsvarende spill som kommer ut i FPS- og actionsjangeren i dag. Duke kan ikke få noen gratispoeng. Det ville ikke blitt riktig, verken mot Duke selv eller de som bruker 499 hardt ervervede kroner for å kjøpe et bra actionspill.

Føles utdatert

Til tross for at utgangspunktet for «Duke Nukem Forever» kanskje ikke er det beste, så er spillet i seg selv slett ikke verst. «Duke Nukem Forever» er et rendyrket FPS-actionspill, hvor man kjemper seg gjennom flere områder i Nevada, USA. Spillet er ekstremt linært, med få eller ingen alternative måter å løse en scene på. Det handler om å komme seg fra A til B, skyte romvesen 1, 2 og 3, for deretter å bekjempe en boss. Fans av friheten i eksempelvis «Fallout»- og «Grand Theft Auto»-seriene vil ikke like «Duke Nukem Forever»; til det føles det for begrenset og innsnevret. Samtidig har denne strenge regien også enkelte fordeler. Fordi man har ubegrensede liv og scenene alltid er like, så vil man aldri kunne bli helt fastlåst – så lenge tålmodigheten ikke tar slutt.

«Duke Nukem Forever» har tre vanskelighetsgrader: «Piece of Cake», «Let’s Rock» og «Come Get Some». I motsetning til andre spill som for eksempel «Fallout: New Vegas» kan man ikke endre vanskelighetsgraden senere i spillet. Man kan heller ikke starte en ny, enklere kampanje uten å overskrive fremgangen i den første. Dette gjør det viktig å velge riktig vanskelighetsgrad fra begynnelsen av.

I «Duke Nukem Forever» får man gjensyn med mange av de samme våpnene fra de foregående spillene.  Gamle veteraner vil dra kjensel på blant annet Dukes «Shrink Ray», som forminsker fiender og «Freezethrower», som fryser de ned. Det er imidlertid ikke mulig å oppgradere våpnene. Det er heller ikke mulig å bære mer enn to våpen om gangen, eller å bære mer enn en viss mengde ammunisjon. Dette gjør enkelte scener litt frustrerende, da man fort går tom for ammunisjon og ender opp i nevekamp med en tre meter høy utenomjordisk skapning – som er utrustet med et lasergevær. Takk gud for at spillet lagrer fremgangen din med jevne mellomrom.

Grafikken i «Duke Nukem Forever» preges av at spillet begynner å gå ut på dato. Teksturer på vegger og overflater er utført i lav oppløsning og animasjonene i spillet er hakkete og upresise. Rett som det er blir sentrale figurer stående og prate med seg selv ut i luften, uten å bry seg om hvor Duke selv befinner seg.

Fornøyelig lite selvhøytidelig

Det beste med «Duke Nukem Forever» er uten tvil spillets humor. Hadde vi fortsatt skrevet år 2000, så ville jeg vært tilbøyelig til å øke terningkastet med en karakter på grunn av dette aspektet alene. «Duke Nukem Forever» tar seg selv fornøyelig lite høytidelig. Mens andre spill presenterer oss for gravalvorlige karakterer og en mest mulig seriøs og realistisk historie, så er Duke Nukem harry, voldsomt overdrevet og totalt urealistisk. «Duke Nukem Forever» forsøker først og fremst å underholde oss; deretter å engasjere oss.

«Duke Nukem Forever» er på mange måter et fantastisk spill. Det er morsomt, uhøytidelig, voldsomt overdrevet, utfordrende, spennende og utrustet med sin helt egen, unike personlighet. Dessverre er det også fullt av bugs, med middelmådig grafikk, dårlige animasjoner, begrenset våpenutvalg, endimensjonale bosser, klossete spillmekanikk og en fryktelig linær historie. Hvordan oppsummerer og bedømmer man dette?

«Duke Nukem Forever» er et spill som for alltid vil ha sin velfortjente plass i spillhistorien; enten vi husker det for verdens lengste utviklingsløp, dets spennende bakhistorie eller halvhjertede, litt schizofrene målpassering. Kjøp og spill det hvis du har et forhold til Duke fra før, eller bare er nysgjerrig på denne kuriose delen av spillhistorien. Men hvis du kun er på jakt etter et virkelig godt actionspill, kjøp noe annet. «Bulletstorm» kom ut for fire måneder siden og er mye nærmere det vi ble lovet «Duke Nukem Forever» opprinnelig skulle være; et totalt overdrevet, teknologisk overlegent og lekkert FPS-spill.

For å parafrasere Duke Nukem selv: «It’s time to kick ass and chew bubblegum – and I’m all out of kick ass».

«Duke Nukem Forever» er utviklet av 3D Realms og Gearbox Software og utgis av 2K Games. Spillet lanseres 10. juni 2011 og kommer til PC, Xbox 360 og Playstation 3.