For 12. året har Sandefjord huset Retromessa. Ingar rapporterer fra to innholdsrike dager med mange spennende gjester.
Én gang i året valfarter spillinteresserte fra hele Norge (og noen også til og med fra utlandet) til Sandefjord med ett mål for øye: Retromessa. Det som en gang startet under navnet Retrospillmessa, har de siste årene rettet et enda større fokus på den bredere delen av spillkulturen. For 12. året på rad har Sandefjord blitt samlingspunktet for alle som måtte interesse seg for spill av gammel og ny dato, men også for leker, tegneserier, cosplay og mye mer. Helt siden starten har Retromessa bare vokst i antall besøkende, og skal vi tro messesjef Jan Olav Hegvik er interessen på ingen måter avtakende.
«I fjor passert vi 10.000 besøkende, og jeg kan allerede si at vi har passert fjorårstallene,» sier en sliten – men åpenbart fornøyd – messesjef med et smil da jeg får noen ord med ham ute i Sandefjord-sola på tampen av messa.
At et femsifret antall gjester og deltakere i år kan samles på ett og samme sted uten å gå altfor tettpakket er mye takket være de nye lokalene. Selv om messa fortsatt befinner seg i Sandefjord, ble Retromessa i år flyttet fra Runarhallen til Sandarhallen, der en håndballhall og en fotballhall er bygget vegg i vegg. De to salene gir en gyllen mulighet til å dele messa i to, hvor markedsdelen var lokalisert i inngangspartiet og aktivitetsdelene befant seg lengre inne. Relokaliseringen har vist seg å være en stor suksess, forteller Hegvik, som bekrefter at samme lokasjon vil bli brukt til neste år. Dermed får vi bekreftet at det blir messe til neste år også, uten at det kommer som en stor overraskelse.
Som navnet antyder er det mye gammelt å finne på Retromessa, men her omfavnes det aller meste innenfor spillkulturhistorien. Med tanke på at denne historien strekker seg fra de tidligste spillmaskinene på 70-tallet til nye konsoller som Nintendo Switch 2 i dag, er dette ikke rent lite. Faktisk kan du oppleve denne spillhistorien på nært hold på messa, hvor det hvert år er stilt ut en rekke gamle datamaskiner, spillkonsoller og arkademaskiner som gjestene kan teste. I år sto over 100 maskiner klare til å ta imot publikum i aktivitetshallen, og det tok ikke lang tid å se at både store og små likte å bryne seg på Commodore 64, Phillips CD-i og arkadekabinettet til Virtua Fighter 2, for å nevne noe. Et godt, gammelt LAN i Duke Nukem 3D for opptil seks spillere sto til og med på menyen. Om nyere spill skulle friste mer sto Nintendo klare med flere Switch 2-demokiosker for å teste Splatoon Raiders, Star Fox eller Donkey Kong Bananza. De mest frimodige (eller selvsikre) kunne prøve seg på konkurransene til Norges beste gamer, mens de mer rolige til sinns kunne kose seg i perlehjørnet eller få litt ansiktsmaling.
Retromessa har også en unik evne til å invitere store navn i spillbransjen til å delta som gjester, hvor både Mario-stemmeskuespiller Charles Martinet og Final Fantasy-komponist Nobuo Uematsu har vært blant deltakerne. I år kunne messa skimte med hele tre japanske gjester. Yuzo Koshiro er mest kjent som en svært formativ komponist for chiptune-musikk i spill på 90-tallet, spesielt gjennom titler som ActRaiser, Streets of Rage og Ys, men har også komponert musikken til nyere spill som fjorårets mesterverk Earthion og et gjeste-spor til Mina the Hollower. Hitoshi Ariga er for mange best kjent for sitt arbeid med Pokémon, hvor han har designet monstre som Pangoro, Tyrunt, Tyrantrum og Drampa, men har kanskje jobbet mest med Mega Man opp gjennom årene, deriblant i tegneserieformat. Takaya Imamura er den eneste av de tre japanske gjestene som besøker Retromessa og Norge for andre gang, og er hyllet for sitt arbeid som designeren bak F-Zero, Star Fox og The Legend of Zelda: Majora’s Mask.
Det nye messeområdet betydde at gjestene hadde egne områder der de kunne sitte over lengre tid for å signere bilder, spill og andre samlerobjekter, men også prate med de besøkende. Dette er muligens ett av de største kvalitetsløftene for årets messe sammenlignet med tidligere år. Panelsamtalene ga også mange spennende innblikk i deres tankeprosesser under ulike prosjekter fra deres karrierer og hva de holder på med i dag. Koshiro kunne for eksempel avsløre at overgangen fra PC-88 til Sega Mega Drive ikke var spesielt stor, ettersom lydchipene i praksis var de samme mellom de to plattformene. På spørsmål om hvilke inspirasjonskilder han hadde da han begynte sin karriere, svarte han lurt at det meste som gikk på MTV rundt 80-/90-tallsskiftet hadde påvirket ham, med alt fra artister som MC Hammer til Madonna (som er artisten Koshiro aller helst vil jobbe sammen med). Imamura fikk naturlig nok tid til å snakke om sitt arbeid med Star Fox, som har blitt nokså aktuelt igjen takket være både Super Mario Galaxy-filmen og det nye Switch 2-spillet. På spørsmålet om han ville vendt tilbake til Star Fox dersom han fikk muligheten, var svaret: «For spill? Nei. For film? Ja.»
Ariga kunne ikke fortelle noe om sitt arbeid med Pokémon, men fans av Ranma ½-spillene og Mega Man-serien fikk mange godbiter om pikselkunst og konseptutvikling for disse seriene. Ariga fortalte også gjerne om manga-serien han tegner i dag, Yokai Torimonocho. Serien er per nå ikke tilgjengelig på andre språk enn japansk, noe Ariga veldig gjerne vil gjøre noe med. Dermed delte han ut signerte kort til alle som kom til standen hans, mot at han kunne ta bilder av dem og vise til sine japanske utgivere «se hvor mange som vil lese mitt arbeid!» Ettersom Ariga er gift med Koshiros lillesøster, fikk vi også noen fine historier om hvordan Arigas kone er «et geni» som hele tiden pusher ham til å gjøre sitt beste, ettersom hun alltid evner å gi ham konstruktive tilbakemeldinger når han ikke leverer sitt beste arbeid (det spørs om han turte si stort annet, når storebror Koshiro satt i samme område og kunne høre alt …).
Andre gjester kom fra nærmere trakter, som nederlandske Jeroen Tel og britiske Duncan Gutteridge. Tel kunne dele av sine erfaringer med å komponere musikk for Commodore 64-spill som Cybernoid og RoboCop 3, og ble oppriktig overrasket da en av gjestene fortalte at RoboCop-musikken hans var blitt brukt i en fransk støvsugerreklame på 90-tallet – ingen royalties utbetalt der, med andre ord. Gutteridge delte ivrig om sin tid som konseptkunster og hvordan han hadde ansvar for å gi Sonic et eget preg i vest enn i øst, noe han hadde overraskende stor frihet til å gjøre. Kreativ frihet var en gjenganger hos flere av gjestene da de delte om sine opplevelser, noe som ville vært mye mer kontrollert i dag. Andre internasjonale gjester som Glen O’Connell (WipEout, Destruction Derby), Matthias Steinwachs (Lionheart, Sacred), Mike Dailly og Brian Watson (Lemmings, GTA, Menace) fikk også dele sine tanker og møte fans.
Enkelte gjester var hakket mer lokale, og det var ikke rent få som ville ha et møte med YouTuberne Rob the Sir og Broonstar eller sjakkmesteren Torstein Bae, som for mange av oss har blitt synonym med romjulsstemning de siste årene gjennom sjakksendingene på NRK. Bae var til stede for å promotere sin nye bok «Sjakkåpninger: Få overtaket fra start», noe han blant annet gjorde med å spille sjakk mot datamaskinen i The Chessmaster 2000 og Grandmaster på en Commodore 64. «Sjakk er jo på mange måter det originale retrospillet,» sa han med et smil da jeg fikk noen ord med ham, og med tanke på hvor mange (retro)spill som har hentet inspirasjon fra sjakk er det vanskelig å ikke gi medhold i dette.
Med et større messegulv enn noensinne var det mer enn nok plass på messa for ikke bare spillinteresserte, men også tegneserier, kunstnere, 3D-printere og endatil et animasjonsstudio. Sistnevnte går under navnet Turik og er ledet av Hans Jørgen Sandnes, illustratøren bak Detektivbyrå nr. 2.-bøkene, som satt på stand sammen med scenograf og miniatyrbygger Jon Løvaas. Med både flotte miniatyrbygninger og Muppets-lignende maskoter ønsket de å vise noe av bredden i norsk animasjonsbransje, og at selv med KI-spøkelset hengende over alle kreative yrker er det fortsatt både rom og behov for kreative skapere. I en annen del av hallen satt Krana Komix, der donerte tegneserier ble solgt til en billig penge for å finansiere en ny sjappe for brukte tegneserier.
Spill er uten tvil i hovedfokus på Retromessa, og i markedsdelen var det både store og små aktører som tilbød et bredt spekter av spill til en rekke konsoller, hvor selv nisjeplattformer som Virtual Boy og PC Engine var representerte. Noen solgte private samlinger, mens andre driver spillbutikker og hadde tatt turen for å vise noe av sitt sortiment. Flere av selgerne, som Stian Schultz fra Spilldall i Fredrikstad, fortalte om travle dager med mye trafikk, men at dette er vel verdt å få med seg for både stemningen og fellesskapets skyld.
«At vi fortsatt biter oss fast som en liten spillbutikk har veldig mye med miljøet å gjøre og den tilhørigheten man føler på. Det er hyggelig å møte ikke bare kundene man har lokalt, men også se folk som er fra hele landet til og med fra andre land, enten det er folk som har kommet for å besøke messa, eller at det er folk som er her som en del av mannskapet for gjestene,» sa Stian.
At spillmiljøet føles som et fellesskap ble også særlig tydelig under årets messe, da messedeltakerne jevnlig ble oppfordret til å støtte en Spleis for å hjelpe en i retromiljøet som hadde solgt hele samlingen sin for å få nok midler til en alternativ behandling mot bukspyttkjertelkreft. Messesjef Hegvik kunne fortelle at Retromessa-mannskapet hadde støttet aksjonen med hele 25.000 kroner, som nok en gang illustrerer at gamere er en handlekraftig gjeng som gjerne støtter en god sak.
Samtidig hang det en annen skygge over årets messe som kan få ringvirkninger for fremtiden. I juli annonserte Sony at de gir seg med produksjonen av nye fysiske spill fra og med januar 2028, noe som på sikt vil få konsekvenser også for arrangement som Retromessa. Flere av gjestene jeg snakket med kalte Sonys avgjørelse alvorlig, tåpelig og direkte fiendtlig mot den brede spillkulturen. Paul Drury fra spillmagasinet Retro Gamer tror begivenheter som Retromessa vil fortsette, men at vi vil miste noe. Jeroen Tel var på sin side mer direkte og kalte avgjørelsen «den største feilen Sony noensinne har gjort.» Hegvik støtter opp under dette og kaller avgjørelsen tragisk.
«Det vil jo gjøre det vanskelig å bevare mye av spillhistorien, for man ser jo eksempler på at lisenser og ting folk har betalt penger for bare bli trukket tilbake på måfå,» sa messesjefen. «Det er viktig å ha et fysisk alternativ til spill som krever pålogging og ørten servere som ikke kan stenges en dag. Det betyr også noe å komme her og oppleve spillhistorie fysisk. Jeg så ei mor komme inn her med sønnen sin, og øynene hans bare spratt opp. Det var en liten støtte til fysisk media. For noen opplevelser er best fysisk.»
At noen opplevelser er best fysiske blir også tydelig når man ser felleskapene som knyttes mellom spillinteresserte på messa. Det fikk vi i Spill.no oppleve under spillmusikkquizen lørdag kveld, da selveste Takaya Imamura takket ja til å bli med på vårt quizlag. Slike opplever lar seg vanskelig gjenskape digitalt, og illustrerer noe av den lave terskelen som skinner gjennom på Retromessa.
«Det at gjestene gjør seg så tilgjengelig og åpner for at de kan være en del av felleskapet de også, det har på en måte vært mye av suksessformelen,» sa Hegvik da han reflekterte rundt nøkkelen bak Retromessas lange liv og levedyktighet.
Og når alt kommer til alt, er det nettopp dette nøkkelordet som oppsummerer Retromessa i Sandefjord, enten man tenker på spillhistorien, samlemanien, møtene med gjestene eller det å dele opplevelsene sammen med familie og venner:
Fellesskapet.
