En av mine tidligste spill minner er å sitte foran familiens Toshiba T5200 laptop og spille Broderbund og Jordan Mechner klassikeren Prince of Persia. Noe å 30 år har gått siden den gang, men interessen min for serien har holdt seg sterk hele veien, Fra konsollportene på av de første to, gjennom Sand of Time trilogien, en fargerik nytolkning og et annet som var… ganske forglemmelig.

Etter at Assassin’s Creed kom og spiste lunsjen til Prince of Persia har det vært temelig stille fra serien i lang, lang tid. Sist vi hørte noe var når det var snakk om at Ubisoft Pune jobber med en nyutvikling av Sands of Time som ingen vet når kommer, og før det så har det faktisk gått 14 hele år siden vi sist fikk en kommersiell tittel i serien. En sjeldenhet i en industri som ofte går tibake til de samme brønnene, men det er gjerne prisen man må betale etter at Jake Gyllenhall prøver å spille en av persisk opphav i filmen basert på serien.

Etter flere innslag med 3D tittler tar Ubisoft Montpellier med Prince of Persia: The Lost Crown serien tilbake til sine todimensjonale røtter, mens modellene fortsatt er polygonale, ala Metroid: Dread. I likhet med forannevnte Metroid spill er The Lost Crown også en utforskplattformer som, etter en kort introduksjonssekvens. gir seg over til formatet man forventer fra spill som Castlevania: Symphony of the Night og spillene det skulle gå videre til å inspirere.

Vi spiller som Sargon som, i hvert fall når vi mørter han, ikke er en prins fra Persia i det hele tatt men en av de legendariske krigerene som går under navnet De Udødelige. Etter å ha bistått med å avslutte en lengre konflikt får krigerne raskt en ny konflikt opp i fanget når en av deres egne kidnapper prinsen til arbeidsgiveren deres og tar dem med til en forhekset by ved foten av det sagnomsuste Mount Qaf.

Historien spiller på noe så kult som persisk mytologi som jeg ærlig skal innrømme jeg kan alt for lite om, og selv om den visuelle presentasjonen kan se litt vel moderne og tegneserieaktig ut syntes jeg likevel det er kult at Ubisoft virker å være ivrig på at spillet skal være gjennkjennelig persisk, i stedet for stereotypisk midtøstensk . Det føles i hvertfall ikke ut som om en ond visir skal dukke opp med det første, med fare for at jeg kanskje må spise de ordene.

Med Sargon starter spilleren ut med en rimelig grunnleggende action plattformer karakter som kan hoppe, skli og slåss. I kjent «MetroidVania» stil utvikler det seg herfra etterhvert som spillets historie utfolder seg og etterhvert så kan spilleren ta seg frem på nye måter og på den måten nå nye steder som de tidligere har måtte gå forbi. I det store og hele rimelig hverdagslig kost for sjangeren.

Men en ting som imponerte meg veldig med Prince of Persia, da spilt på medium vansklighetsgrad, var at det faktisk var litt utfordrende. Spill som dette faller ofte i to leirer, alt for lett eller alt for vanskelig hvor sistnevnte kategori ofte også befinner seg inn under subkategorien roguelites, som Rogue Legacy eller Dead Cells. Men mens The Last Crown aldri byr på så heftige kurver var det overraskende friskt å spille et spill av denne typen som faktisk våger å kreve litt av spilleren og straffe dem litt når de ikke får det til, uten å trekke det for langt.

En annen interessant del av spillet var hvor mye jeg følte spillet lot oss bygge Sargon som karakter, uten å gå så dypt at vi kan kalle det et rollespill av noe slag. Oppgraderbare våpen, utstyr og amuletter som spillet belønner spilleren med for å utforske hemmeligheter i omgivelsene og ta på seg både plattforming og kamp utfordringer underveis i spillet er ting som er med på å la spilleren skreddesy Sargon’s evner til spillestilen sin på en måte jeg gjerne ikke hadde forventet å se her

Den generelle flyten i spillet er også svært god, og jeg ble overrasket over hvor dypt kampsystemet skulle vise seg å være. Kombinasjoner, spesielle angrep for å bryte gjennom forsvar og løfte fiendene opp fra bakken og angrep for å holde dem i luften, samt spesialangrep gjør The Lost Crown til et langt mer interessant spill av denne typen enn at det skulle vært et rent hack ‘n slash spill. Hver gang jeg møtte en fiende så måtte jeg ha tunga bent i munnen for å ikke ta unødvendig risiko og påføre Sargon skade. Det ble som en dans hvor du etterhvert viste stegene men utfordringen var å ta dem i bruk på riktig tid og sted for å være både så effektiv og så dødelig som man må.

Spillet tar seg også veldig bra ut med det visuelle, noe som gjerne ikke er overraskende med tanke på at det er folkene bak Rayman Origins. Lydsporet er satt sammen av Ori komponisten Gareth Coker sammen med den iransk-fødde musikeren Mentrix, og ved bruken av tradisjonelle iranske og persiske instrumenter så bidrar de til at det hele føles autentisk ut, selv når det visuelle har mer enn et snev av anime og vestlig tegneserie preg overs seg.

Jeg var i utgangspunktet veldig imponert over hva vi fikk se fra spillet når det ble annosnert i sommer, men etter å ha tilbrakt litt over tre timer med spillet er jeg helt solgt og lanseringen kan nesten ikke komme raskt nok. Prince of Persia: The Lost Crown flyttet seg raskt opp til en av spillene jeg ser mest frem til neste år, og heldigvis er det ikke lenge igjen å vente, da spillet lanseres 18. januar på PS4, PS5, Xbox One og Series X|S samt Nintendo Switch og PC