Hva er skrekk? For noen er det blodtørstige zombier eller gjennomsiktige spøkelser. For andre er det slanger og edderkopper. For foreldre kan det være pedofile overgrepsmenn og fyllekjørere. Elementene er ulike, men fellesnevneren for skrekk er at hva man en er redd for fremkaller en følelse av uro og ubehag. Og det klarer I am Alive å gjøre også.
Naturtro
På overflaten kan man nemlig fellesnevnere med mange andre spill. Tomb Raider– og Uncharted-serien er nærliggende, det samme er Enslaved. Man kontrollerer en atletisk mann, som leter etter kona og datteren sin i kjølvannet av en gigantisk katastrofe. Vår venn har brukt et år på å gå fra USAs østkyst til vestkysten, og har endelig kommet frem til byen kona og datteren bor i. Så gjenstår det å se om de fortsatt befinner seg i de raserte ruinene.
Det er en befriende åpningssekvens, uten filmsekvenser og lange forklaringer på hvordan verden har blitt rasert og hvorfor sivilisasjonen har kollapset. Apokalypsen har vært her, men vi aner ikke hvorfor. Og det trenger vi heller ikke vite, omgivelsene er beskrivende nok. Her er dype raviner og raserte bygninger. Et tykt grått støvlag dekker alt, og gir spillet et svært blekt grafisk uttrykk. Alt virker håpløst og livløst.
Det første hinderet som må forseres er en ødelagt bro. Jernbjelker, sprekker og kollapsede partier gjør at vår helt må klatre og hoppe og bruke omgivelsene riktig for å forsere broen. Og allerede her skiller spillets spillmekanikker seg markant fra andre spill. Der klatringen i Uncharted eller Enslaved ganske kjapt blir en monoton og småkjedelig aktivitet der man aldri står i fare for å falle ned, er klatringen i I am Alive intens. Helten har begrenset med utholdenhet, og klatrer man for lenge eller anstrenger seg for hardt klarer han ikke å holde grepet lenger, og faller ned.
Det er en enkel mekanikk, men den gjør klatringen særs spennende. Ruter må planlegges, og man må klatre økonomisk og riktig. Jeg satt med hjertet i halsen på vei opp den ene bjelken mens jeg fortvilt ventet på å komme til en større flate å sitte på slik at jeg kunne få utholdenhet igjen.
Vel over broen møter vi på andre mennesker, og den generelle holdningen i samfunnet preges av frykt, paranoia og aggressivitet. Det gjelder å holde avstand, komme seg vekk, eller la de slippe tett innpå og overraske det med en pistol. En uladd pistol, vel og merke. Igjen våger I am Alive å differensiere seg fra konkurrentene, dette er ingen skytefest, jeg fant vel tre kuler til pistolen i løpet av min første time med spillet. I stedet lurer jeg fiender til å rygge utfor stup, eller lokker de nær meg og angriper de med en kniv.
Kampene har den samme intensiteten som klatringen, det første møtet med fienden er intenst, man ser hverandre an, måler krefter, så kommer det en åpning og man slår til. Igjen sitter man med hjertet i halsen mens man fortvilt prøver å uskadeliggjøre fiendene før man selv blir drept.
Den største styrken til I am Alive ser ut til å være denne intensiteten. Denne frykten som hele tiden lurer bak hvert hjørne. Det er et skummelt spill, jeg vil nesten kalle det et skrekkspill, men ikke fordi monstre og busemenn lurer i mørket. Den kollapsede sivilisasjonen er monsteret, og andre mennesker er busemennene, og på mesterlig vis klarer utviklerne . Det pirkete klatresystemet og det nedstrippede kampsystemet som ikke belønner skyteglade actionspillere kan nok skremme mange bort fra I am Alive. Men jeg ser i hvert fall frem til å prøve å overleve i fullversjonen av spillet.
I am Alive utvikles av Ubisoft Shanghai og utgis av Ubisoft. Spillet lanseres på Xbox 360 via Live Arcade 7. mars og på Playstation 3 via Sony Entertainment Network senere.
