Møt Manny Calavera. Han er et skjelett og jobber som mannen med ljåen, eller agent for et reisebyrå i Land of the Dead om du vil. Han henter nylig avdøde folk fra de levendes land og sender dem videre på sin reise til “den niende underverdenen”. En gang i tiden var han en topp salgsmann som sendte de nylige døde på luksusreiser med toget “the Number Nine”, men i det siste har han istedet fått klienter som gjør seg fortjent til en stokk med kompass i håndtaket.

I løpet av spillets første akt oppdager Manny noe som minner stygt om korrupsjon i Dødens Departement, da han henter den uskyldige Meche fra de levendes land. Og i følge systemet har engang ikke hun gjort seg fortjent til en togbillett. Her starter Mannys reise for å løse gåten om forsvunne togbilletter, finne igjen Meche, og gjøre opp for sine synder i sitt tidligere liv.

Da jeg spilte Grim Fandango på tidlig 2000-tallet, forelsket jeg meg helt i universet man får oppleve i livet etter døden. Det er en dramatisk, velfortalt historie som balanserer seriøsitet og humor perfekt. Alle nøkkelkarakterene i spillet har en gjennomført personlighet, og jeg føler jeg ble kjent med alle som en. Og selv 17 år etter spillets originalutgivelse holder historien fremdeles mål. Jeg vil si den er tidløs.

I tillegg til en interessant historie og fantastiske karakterer, får man haugevis av gjennomtenkte gåter, og her gjelder det å følge med og tenke kreativt. Det er jo tross alt et Lucas Arts pek-og-klikk-eventyrspill. Pro-tip fra meg er å legge merke til hva de forskjellige karakterene jobber med, hva de klager over eller spør etter, og for all del: Tenk utenfor boksen, men fremdeles innenfor universets logikk, når du plukker opp nye gjenstander.

Alle kvalitetene originalspillet hadde er her fremdeles, og i denne oppdaterte versjonen er oppløsningen på modellene høyere, spillet har fått ny lysmotor, og musikken har blitt spilt inn om igjen. I tillegg kan man låse opp konsepttegninger, velge imellom 4:3- og 16:9-format, eller ha på kommentarspor fra utviklerne igjennom hele spillet.Man kan også velge om man vil bruke musepekeren for å kontrollere Manny, eller piltastene. Personlig spilte jeg selvsagt igjennom hele spillet med de gode gamle tank-kontrollene, for å få følelsen av originale Grim Fandango. Og skal du virkelig ta turen ned Memory Lane, så går det til og med an å spille med original oppløsning også.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om de positive tingene i Grim Fandango, men jeg la merke til noen småting i remasteren som skuffet meg en smule. Double Fine kunne nok gjort seg mer flid med noen av animasjonene i spillet, siden noen av dem virker ufullførte. Det hendte at karakterene teleporterte seg fra et sted til et annet midt i en gå-animasjon, eller at Manny “skled” bortover bakken i stedenfor å gå.

Ingen av bakgrunnene i spillet er oppdatert heller, selv om de generelt ser veldig bra ut fra før. I tillegg må jeg ærlig innrømme at jeg ikke la mye merke til den nyinnspilte musikken før på slutten, da fler av låtene ble spilt av under rulleteksten. Dessverre byttet de ut låta “Ninth Heaven” i rulleteksten med andre låter fra spillet også. “Ninth Heaven” gir meg fremdeles klump i halsen når jeg hører på den. For meg symboliserer den slutten på en fantastisk historie, og mer jeg ikke kan si uten å spoile. Det må oppleves!

Alt i alt forventet jeg meg nok mer en remake enn en remaster av spillet. Det hadde vært spennende å se nye modeller, bakgrunner, animasjoner, og filmklipp, og jeg hadde gladlig ventet ekstra lenge på å kunne oppleve det. Til å være en remaster funker spillet fint, bortsett fra noe småpirk med animasjoner og musikk. I bunn og grunn fortjener spillet toppkarakter, men det er remasteren som setter grunnlaget for denne anmeldelsen og når dessverre ikke helt til topps. Historien, karakterene, opplevelsen og universet er en klar sekser på terningen, men det tekniske er dessverre ikke finpusset godt nok til å nå opp. Men for all del. Spill spillet! Opplev historien! Grim Fandango har en spesiell plass i hjertet mitt, ihvertfall!

Og hvem vet? Kanskje Tim Schafer og gjengen tar oss med til Land of the Dead igjen en dag. Det er lov å håpe. I mellomtida kjøper jeg meg en togbillett fra en feit kar med fez.