Ved første øyekast vil det være enkelt å tenke på Professor Layton Vs. Phoenix Wright: Ace Attorney som en litt merkelig idé for en crossover, men selv om det høres ut som noe hentet ut fra en fanfiction gjemt bort i Internettets mer lugubre hjørner, er dette en produksjon med et sjeldent godt manus, glimrende bakgrunner og musikk, for ikke å snakke om en perfekt klikk mellom to verdener.

For å flette sammen disse to relativt ulike universene vi i så mange år har gledet oss med, er den magiske dimensjonen Labyrinthia blitt introdusert. Både Layton og Luke, Phoenix og Maya møter den unge jenta Espella Cantabella i London hvor hun er forfulgt av hekser, og etter å ha hjulpet jenta på hvert sitt vis, blir begge de to parene transportert til Labyrinthia.

Dette er en mystisk middelalderby med hekser og magi, og uten noen som helst vei ut. Layton tar på seg oppgaven å løse mysteriet bak den hemmelighetsfulle byen, mens Phoenix får jobben å forsvare Espella, som er anklaget for å være ei heks, i retten. Denne settingen er en anelse mer magisk enn de to seriene tidligere har vært vant med, og det er en fryd å oppleve disse seriene, hvor man er vant med å bruke logikk for å løse sine problem, introdusere magi som en ny faktor i sine mysterier.

For å tilfredsstille fans av begge de to heltene er gameplayet i all hovedsak delt i to. Rettsakene vi kjenner fra Ace Attorney er selvfølgelig med, men denne gangen dukker både Luke og Layton opp ved siden av Phoenix for å gi han råd underveis. Der hvor Ace Attorney-spillene tidligere har hatt etterforskningsdeler hvor man har lett etter ledetråder, er det nå Layton som tar over, og vi får i stedet gåter og puslespill å bryne oss på. Det skal nevnes at jeg opplevde disse som litt enklere enn de i hovedserien, men det kan kanskje ha noe med at jeg har spilt gjennom seks Layton-spill og at hjernen min er blitt herdet mot alt av logiske nøtteknekkere.

De to seriene har dog påvirket hverandre på flere måter enn det man umiddelbart ser. Layton har aldri før vært så vittig i sine replikker, noe vi nok kan takke Ace Attorney-skaper Shu Takumi og hans skarpe manus for. Ikke bare er det mer tekst enn Layton vanligvis byr på (selv om det allerede var en god mengde), men alt av dialog i spillet er preget av kjappere og mer humoristiske vendinger enn hva både Layton og Ace Attorney er kjent for. Kanskje det artigste spillet jeg har lest, og det sier litt med tanke på Shu Takumis fortid.

På den andre siden av «Vs.»-tegnet er det tydelig at også Wright har lært litt av den gode professoren, for Layton-spillenes distinktive sjarm har blitt med inn i rettsalen. Når kjente og kjære Ace Attorney-tema spilles på trekkspillet vi kjenner best fra Laytons eskapader, skal det mye til for å ikke vare rask på smilebåndets bekvemme avtrekker.

En annen nyhet for Ace Attorney-fans er gruppeavhør. I Labyrinthia ønsker de å få hivd heksa på bålet så fort som mulig, og de velger derfor å avhøre flere vitner på samme tid. Når man i et kryssavhør hopper fra et vitne til det neste uten å blunke, blir det mye å følge med på, men desto mer tilfredsstillende om man oppdager et avvik fra ens vitnemål til en annens. Denne nyheten lar også karakterdesignerne hive inn en god del ekstra karakterer, noe jeg mistenker er for å få til et persongalleri med fjes i både Ace Attorney og Laytons stil, to stilarter som blandes sammen på overraskende godt vis.

Under dette eksperimentelle ytre laget av seriemiksing, ligger det fortsatt en mer konservativ kjerne. En spiller i all hovedsak et Layton-spill samtidig med et Ace Attorney-spill. Og det er akkurat her magien ligger. En slik union mellom de to største håndholdte puslespillsuksessene noensinne er kanskje ikke det første noen ville spurt om, men det er uten den minste tvil det siste jeg takker nei til.