apr 15
Spill.no
For uinvidde kan pro-wrestling som underholdning virke litt sært og vanskelig å ta seriøst, særlig i spillform hvor hele poenget med planlagte og ferdig koordinerte kamper faller bort. Da jeg for litt siden anmeldte årets utgave av fribrytingens digitale flaggskip, Smackdown vs. Raw, ble imidlertid min latente, men avdabbede interesse for sirkuset vekket på ny.
Steroidetypi
Jeg fikk mer innsikt i nettopp hvorfor man benker seg ned med popcorn og Cenation-svettebånd for å se på akrobatisk såpeopera. Piledriverne og radbrekkingene er kanskje ikke ekte, men hva betyr vel det når vi får skue inn i en metaverden hvor ingen vet om skadene som meldes utenfor ringen er ekte, eller om dramaet bak kulissene er en del av spillet eller ikke. Det er en enkel verden hvor uoverensstemmelser løses i ringen på gamlemåten, og det er befriende enkelt å skille de snille fra de slemme. Det er etter min mening en verden som passer seg ypperlig i spillform, og ideen om å forenkle det hele ned til en stereotypi av noe som hviler tungt på klisjeer fra før slår meg som en enda bedre idè enn å gjenskape sirkuset slik det ser ut på TV.
Det er THQ som står for denne utgivelsen også, og visjonen later til å være å trekke ut essensen av wrestling, fjerne alle distraksjoner og skape enkel underholdning som selv de sureste hoderistere kan underholdes av. Ikke ulikt EA Big-versjonene av diverse ballsporter med andre ord. Denne parallellen er egentlig ganske beskrivende for hele opplevelsen, og jeg synes spillet lykkes bra med det.
Familiebonding
Persongalleriet er digert, og inneholder kjente fjes/spandextruser fra både den nye og den gamle skolen. Dermed kan gamlefar endelig lære junior ett og annet om gamle dager, og nyte synet av Rey Mysterio- plakaten som forsvinner fra gutteromsveggen til fordel for hans egen Hulkamania-merch fra 80-tallet. Fusjonen av tidsaldere åpner selvsagt for et bredere publikum, selv om de gretneste gubbene kanskje vil rynke på nesen av at Randy Savage skulle kunne gå i bakken av guttevalper yngre enn dem selv.
Estetikken i spillet er veldig, veldig gjennomført. Alle wrestlerne er flott modellert, og ligner absolutt på seg selv til tross for den til tider groteske karikeringen. Animasjonene er silkeglatte, og spesielt den standhaftige måten bryterne glir rundt hverandre på uten å drukne i clippingfeil imponerer meg fortsatt. Finisher-triksene er det største øyesnackset, og minner sterkt om gamebreakerne i eksempelvis NBA Street- spillene. Bakgrunnen blir svart-hvit, og stilige gule slør følger figurene der de svirrer rundt i lufta og gruser motstanderen i bakken med en kraft som frarøver selv Richter mål og mæle.
Usynlige venner
Kampsystemet i de ordinære Smackdown vs Raw-titlene er enkelt fra før, og genistreken her ligger i timingen og bruken av de enkle verktøyene man har for å karnøfle motstanderen. Dette blir enda mer satt på spissen her, hvor antallet bevegelser begrenser seg til tungt og lett angrep, et par brytetak, spesialangrep, angrep med gjenstander, hopping fra rekkverket og finishers. Skal man trekke en parallell til alminnelige fightingspill minner det muligens mest om Street Fighter IVs simplistiske men akk så dype system. Enda mer enn til vanlig blir seieren avgjort av timing og avstandsbedømmelse, men kanskje først og fremst av hvor flink man er til å kontre. Fokuset på dette er ekstra stort i All Stars, hvor nært sagt alle bevegelser kan kontres. Her er kontrollskjemaet en smule misvisende, og det finnes ingen tutorial for å øve. Tidsvinduet for å trykke på kontringsknappen – når man har funnet ut hvilken knapp som egentlig brukes – er dessuten sinnssykt lite. Selv om det er en litt klønete måte å gjøre det på, utgjør kontringene dermed hovedskillet mellom knappemosere og proffer.
Der Smackdown vs Raw byr på nærmest uendelig med innhold for fribrytingens ensomme afficiandos, skriker WWE All Stars etter flerspiller. Viggo Venneløs kan spille gjennom en slags arcade-modus hvor man kjemper seg gjennom en serie kamper med en storkjeftet boss til slutt, ferdig oppsatte fantasikamper som backer konseptet med å blande nye og gamle wrestlere, eller en vanlig exhibition. Det tar ikke lange stunden før alt dette er unnagjort og alle wrestlerne utprøvd, og da er det bare onlinedelen og fikling i create-a-wrestler som står mellom spillesken og glemselens støvete IKEA-hylle. Nå er det selvsagt hylende artig å lage seg et morbid monster og slenge ham ut til spott og spe på nettet, men partyspill som dette får deg til å hallusinere om kamerater som gir deg kokos mens du spiller, hoier “YOU CAN`T SEE MEEEE” og søler øl på teppet. Eller kanskje det bare var luften i spillerommet på kontoret. Uansett, WWE All Stars er et spill som er totalt avhengig av andres fysiske nærvær for å overleve i lengden, og da blir naturligvis spørsmålet: Hvorfor skal du og den wrestlingfrelste gjengen din spille en karikert tøyseversjon når dere allerede har de siste fire årene med Smackdown vs Raw i hylla?
Litt til hverdags, mest til fest
Grafikken og presentasjonen er ett argument. Det tar ikke lang tid å komme i gang, bortsett fra tidvis lange lastetider, og menyene er fine å se på. Wrestlernes utseende og animasjonene deres er et annet, og de flashy avslutningsmanøvrene blir bare peacemerket i godteskåla. Og det er helt klart stas med klassiske bryterfjes som får møte dagens stjerner i hypotetiske drømmematcher. Teknisk sett er slåsstakten litt endret med fjerningen av det begrensende staminameteret, og den nedstrippede manøverlisten gjør perfeksjon og presis kontring til en dyd. Når man først har slept inn vennegjengen for en real spillekveld, kan denne varianten av favorittsporten med andre ord godt erstatte hovedaktiviteten hvertfall halve kvelden.
Likevel må jeg holde en knapp på storebror i lengden, fordi det er der substansen og levedyktigheten ligger. Det er ingenting i veien for å eie begge spillene, men WWE All Stars er et spill som helst skal spilles i små mengder og gjerne som oppvarming til noe annet (nei, ikke bakgårdswrestling). Det er nok det spillet er laget med tanke på også. Mangelen på substans gjør at det kun er slåssingen og gjenkjenningen av fjes som blir trekkplastre, og som enhver entusiast vet, er wrestling så mye mer enn bare det.
Se flere bilder fra WWE All Stars på neste side!
WWE All Stars er utviklet av THQ San Diego og utgis av THQ. Spillet er ute til Playstation 2, Playstation 3, Playstation Portable, Xbox 360 og Wii.
Les også:
