Mye kan sies om Assassin’s Creed–seriens opp- og nedturer de siste årene. Etter fadesen som var Unity, var tilsynelatende én ting klinkende klart for Ubisoft: Så snart det neste spillet var ute av dørene, var det på tide å ta tiden til hjelp i et forsøk på å stake ut en ny kurs.

For hvem har vel tid til å innovere og modernisere når det pumpes ut ni spill i kjerneserien på åtte år? Ubisoft fant en oppskrift som fungerte med Assassin’s Creed II. Men selv om serien utviklet seg litt etter litt for hver utgivelse, ble det som om teamet bak ikke klarte å holde følge med tiden da hvert nye spill, hvis satt litt på spissen, ble forvekslende likt det forrige.

Men nå to år etter Assassin’s Creed: Syndicate, som forøvrig ble godt likt av både kritikere og publikum, er serien endelig tilbake i stor form. Tilbake blant spydspissene innen sjangeren.

Heeeelt Sheriff.

I Assassin’s Creed Origins tar Ubisoft oss med til en tid før snikmorderene og tempelriddernes konflikt i det hele hadde startet. Vi skal til Egypt i år 48 før Kristus, den gang Farao Ptolemaios den 13. nylig hadde tilrevet seg tronen fra sin søster/kone Kleopatra. Det råder uro over landet og en borgerkrig virker nesten uunngåelig.

Spillet plasserer oss i skoene (sandalene?) til Bayek av Siwa, den siste i en lang linje Medjay, som var en paramilitær organisasjon som i oldtiden, sverget til å yte sine tjenester som beskyttere av Egypt. Når vi først møter Bayek, har han nylig blitt frarøvet det aller kjærligste han eide av maskerte menn. Han er nå ute etter det eneste som kan gi han sjelefred: en grusom hevn over alle de som forvoldte han dette smertelige tapet.

Historien i Assassin’s Creed: Origins er mørk, brutal og kvir seg sannelig ikke for å knuse noen egg for å lage en omelett. Bayek fremstår som en dyp, nesten Geralt of Rivia-aktig karakter det er lett å kjenne seg igjen i. Som en ukomplisert mann i en komplisert verden er det hans plikt er å være en slags sheriff for folket. Selv om vendettaen hans er det som virkelig driver han, føles det også naturlig at han tar seg tid til å tilby hjelp til de som måtte trenge det. Det er tross alt det han ble fostret opp til å gjøre.

Bayek er gitt liv gjennom prestasjonene til skuespiller Abubakar Salim som spiller Bayek som en godsinnet autoritær figur med glimt i øyet. Hver mellomsekvens er en fryd å se på da Bayek virkelig føles ekte i måten han beveger seg på, måten han snakker på og hvordan utstrålingen hans nærmest smitter igjennom skjermen mens man spiller.

Forholdet Bayek har til sin kone Aya, spilt av Alix Wilton Regan, er virkelig verdt å nevne da det langt og forbi er den mest ektefølte romansen jeg noen gang har sett i et spill. Generelt sett er romantikk et konsept spill tradisjonelt sett har vært lusedårlige på å fremstille. All dialog og samspill blant disse to, enten de deler scene eller snakker om hverandre i andres nærvær, tjener derimot denne følelsen av at dette er et ekte forhold, og at det er ekte folk det er snakk om.

Men hva er vel et Assassin’s Creed-spill uten en halvhjertet Dan Brown-ish sidehistorie satt i nåtiden?

Vel, den gode nyheten er at den ikke er fullt så halvhjertet som serien tidligere har vært kjent for, og at denne delen holdes til et absolutt minimum da ethvert øyeblikk hvor jeg var fjernet fra Egypts sanddyner føltes ut som en halv evighet som ikke kunne være over raskt nok.

Historien er litt rotete i begynnelsen og snubler litt mot slutten, men til tross for dette er reisen sammen med Bayek og Aya en jeg sent vil glemme, og en som for min del kan stå stolt ved siden av (eller kanskje et trappetrinn nedenfor) The Witcher 3 i min bok.

Et friskt pust i en serie som hadde stagnert

Det første Assassin’s Creed var et utrolig stilig konsept som det kanskje kan argumenteres for at manglet litt på gjennomførselen.  Likevel la spillet grunnlaget for det som ble seriens DNA, og for hvert nye spill ble dette DNAen endret på litt etter litt. Hele veien ned til Syndicate kunne man se tydelige spor av hvor det hele startet, i alt fra hvordan verdenene fungerte, hvordan oppdragene var strukturert og hvordan de forskjellige karakterene ble styrt

To års pause har sannelig gjort serien godt, da de aller fleste underliggende designene Assassin’s Creed: Origins stod klar til å arve enten har fått en heftig modernisering, eller rett og slett blitt helhetlig fjernet og erstattet med noe nytt.

Jeg hadde kunne ramset opp avsnitt etter avsnitt om hva som har blitt erstattet med hva, men tenker heller at en kjapp gjennomgang av de mest markante nyvinningene gjør for spillet er mer på sin plass.

Først og fremst er kampsystemet nå modernisert og styrt i en mer Souls-aktig retning hvor spilleren har et light og heavy angrep på de høyre skulderknappene samt en block og en parry på de venstre. Kampsystemet i tidligere spill i serien var bygd opp rundt et kontringssystem som, hvis spilleren klarte å time angrepene fra fiendene riktig, endte med at snikmorderen valset gjennom fiendene som om de nesten ikke var der.

I Origins er det mye viktigere å lese fiendenes angrepsmønster og benytte seg av de åpningene som danner seg i deres forsvar for å angripe, men også for å kunne vite når man skal parere angrep slik at fiendens forsvar åpner seg helt slik at man virkelig kan levere sakene. Det føles mye mer moderne enn hva serien tidligere har vært kjent for og selv om kampsystemet i Syndicate lente seg mer mot et kombo system à la Batman eller Shadow of Mordor, føles dette nye systemet mer ut som det hører hjemme i et Assassin’s Creed-spill.

Freerunning-mekanikken har nå blitt modernisert slik at Bayek sjelden gjør sprell man ikke forventer av den typen Ezio kunne finne på å gjøre, når man nesten hadde nådd toppen av det høyeste tårnet i Roma. Kommandoene man gir Bayek gjennom kontrolleren er nå langt mindre kontekst sensitive slik at man ikke lenger trenger en synlig indikator på skjermen som viser hva alle de forskjellige knappene gjør i enhver gitt situasjon.

De beste nyvinningene i Origins er unektelig de som gjør de mer slitsomme aspektene av Assassin’s Creed oppskriften lettere å hanskes med. Å ri fra sted til sted er nå for eksempel lekende lett, da hesten med få knappetrykk vil følge veien til et sted spilleren har markert på kartet. Silleren da står fritt til å speide de nærliggende områdene fra luften med Bayeks trofaste ørn, Senu.

Senu erstatter Eagle Vision fra de tidligere spillene. Denne funksjonen fremhevet interessante punkter i spillverdenen, samtidig som fiender og mål ble gjort mer synlige. Med Senu kan spilleren markere fiendene, lokalisere skjulte skatter, samt avlede vakter slik at Bayek lettere kan snike seg inn i fiendtlige områder. Det er dermed ingen tvungen grunn til å bestige alle tårnene i dette spillet, selv om dette gir Senu en større rekkevidde, og gjør at enkelte aktiviteter blir lettere synlige for spilleren.

Origins låner altså en håndfull av sine nyvinninger blant annet fra andre Ubisoft titler som for eksempel Far Cry, Ghost Recon, og Watch_Dogs. I hvilken som helst annen serie hadde jeg trodd dette ville føre til at spillet mistet litt av sin egen identitet, men når alt kommer til at fremstår dette “tapet av sin identitet” som et nødvendig onde for å modernisere en serie som har stagnert, og Assassin’s Creed kommer fra det som en mye mer moderne serie enn det har vært på veldig, veldig lenge.

Overraskende utfordrende… helt til du skjønner hva som er greia.

En annen ny ting med Assassin’s Creed: Origins som jeg er litt mer lunken mot, er hvordan spillet nå innehar mye flere rollespillelementer enn hva serien har hatt tidligere. Vi har sett at utviklerne har lekt med tanken før om å ha et nivåbasert progresjonssystem på den spillbare karakteren, men det har aldri før strekt seg lengre enn til nivårestriksjoner på utstyr og svært lineære evnetrær.

Origins stuper med hode først inn i rollespillsjangeren og kommer komplett med et svært evnetre, et tallbasert angrep og skadesystem, “loot” og oppdrag med nivårestriksjoner.

Og når Origins sier fra om at Bayek ikke er høyt nok nivå for å klare oppdraget, ja da tuller det ikke. For det nivåbaserte systemet strekker seg også til fiendene i form av hvor mye skade de tåler og hvor mye deng de gir i fra seg. Hvis en fiende er merket med rød nivåindikator så kommer du til å bruke en evighet på å nedsable dem, mens de på sin side kan ta spilleren av dage på få strakser.

Det positive med dette er at de synlige usynlige-veggene serien tidligere har brukt for å begrense spillerens bevegelser i en verden hvor utfordringen skal stige i takt med historiens gang nå er en saga blott. Det negative er at spillet krever en ordentlig tidsinvestering fra spilleren for å kunne oppleve hele historien, da det er forventet at spilleren skal “grinde” erfaringspoeng fra sideoppdragene.

Heldigvis er det i sideoppdragene Origins skinner sterkest. Her har Ubisoft nok en gang lånt litt fra et par andre spill. Denne gangen ikke fra sin egen katalog, men fra andre “åpen verden”-storspill som Horizon: Zero Dawn og ikke minst The Witcher 3.

Sideoppdragene er ikke den vanlige smørja av repetitive “følg etter den fyren” eller “stjel informasjon fra denne offiseren”-oppdrag vi har sett i tidligere spill i serien. I stedet finner vi velskrevne og underholdende oppdrag, som ofte henger sammen med hverandre og som bidrar til at verdenen føles mye mer levende enn hva som tidligere har vært tilfellet.

En bygd har problemer med at tempelet til en av gudene desekreres mens en annen har problemer med korrupte kemnere. At disse oppdragene presenteres organisk som en del av det som skjer i verdenen, og ikke som en NPC som står og venter på at spilleren skal aktivere dem hjelper også på denne følelsen av en mer levende verden enn vi har sett tidligere.

Alle disse oppdragene gir Bayek som karakter tid til å skinne, og i mange av dem lærer man at det kanskje er mer til Bayek enn hva som først møter øyet. Forfatterne bak disse oppdragene har også vært svært forsiktige med å ta hensyn til egypternes tradisjoner og tro fra denne tidsepoken noe jeg, som hadde et brennende ønske om å bli egyptolog etter å ha sett eventyrfilmer som barn, setter umåtelig pris på.

Love ’em or hate ’em, micro-transactions ahoy 

*sukk* Men det er vel ikke til å stikke under en stol at når det kommer til å sette pris på ting (hue, hue, hue) så er utgiverne virkelig i slaget om dagen. Ja, Assassin’s Creed tilbyr mikrotransaksjoner og noen synes dette er teit, mens andre syntes det er greit.

Det jeg kan si etter å ha fullført Assassin’s Creed: Origins, og dette gjelder naturligvis bare meg, er at jeg aldri følte draget mot å bruke mikrotransaksjoner i løpet av min tid med spillet. Ja de er der. Du kan kjøpe deg våpen eller ressurser med Helix-poeng som du igjen kan kjøpe for vaskekte penger, men du trenger på ingen måte å benytte deg av dette hvis du ikke vil.

Den eneste tydelige “Gatcha”-mekanikken i spillet, det som skal få deg til å bruke penger på det, er de forannevnte nivårestriksjonene i spillet. Dette da du på sett og vis kan kjøpe deg bedre utstyr, som gjør deg bedre skikket til å mestre den utfordringen de fiendene som har høyere nivå enn deg tilbyr.

Men hvorfor skulle du ville det når noe av det beste innholdet i spillet er sideoppdragene som også gjør samme nytten? Hvorfor betale Ubisoft for å spille mindre av dette strålende spillet?

Si hva dere vil om de som implementerer mikrotransaksjoner nå om dagen, men når Ubisoft møter Anubis blant de høye gress engene i Duat så tror jeg hjertet deres veier lettere enn en fjør når det kommer til implementering av mikrotransaksjoner i Assassin’s Creed: Origins.

En helt nydelig opplevelse

Assassin’s Creed: Origins’ visuelle estetikk er noe som må sees for å tros. Spillet er rett og slett nydelig, og selv om jeg spilte på en PC med et 4 GB 980 GTX-kort, skalerte spillet bra til maskinen min og var fortsatt en drøm å se i bevegelse. Jeg har sett spillet kjøre på både ny og aldrende konsollhardware, og folk som er mye flinkere enn meg på slikt kan sikkert gi bedre råd på hvilken versjon som kjører best. Uansett hvilken versjon man ender opp med å spille så tror jeg dette er en fornøyelig opplevelse for de fleste.

Alt oppsummert koste jeg meg virkelig med Assassin’s Creed Origins. Jeg skal ærlig innrømme at jeg trodde ikke på forhånd at spillet skulle bergta meg slik det har, og jeg står igjen skikkelig imponert over hvor mye godt som kan komme over at utviklerne får mer tid på seg til å fornye en serie som har gått i stå. Det som er nytt og det som er fornyet løfter Assassin’s Creed opplevelsen til nye høyder, og nå kan det ikke være noen vei tilbake. Dette må bli hvor lista er lagt for serien fremover.