Det er nå snaue året siden Tribute Games og Dotemu gav ut Marvel Cosmic Invasion. Selv om spillet kom akkurat til kort til å bli en umiddelbar klassiker i min bok, står spillet seg fortsatt som et solid tilskudd til renessansen vi har sett beat-em-up sjangerens få de siste årene gjennom spill som Absolum, Streets of Rage 4 og Teenage Mutant Ninja Turtles: Shredders Revenge.
Tidligere i år slapp utviklerne de første to tilskuddene til spillets allerede imponerende stall av spillbare karakterer. Den gangen var det Cyclops og The Thing som fikk skinne, og begge karakterene var veldig godt gjengitt, spesielt Cyclops i sitt X-Men ‘97-lignende kostyme. Med sine optiske stråler er Cyclops en veldig god karakter for å slåss mot fiender på avstand både vertikalt og horisontalt. Et velplassert spesialangrep fra Cyclops kan rydde store deler av skjermen.
I et spill som mangler den originale Hulk, men fremstiller She-Hulk og Venom som de større og tyngre karakterene enn resten av rollegalleriet, får vi nå “rivalen” The Thing, også kjent som Ben Grimm fra The Fantastic Four. Et overraskende element med The Thing er at han er usedvanlig lett på foten sammenlignet med de andre tunge karakterene, og du kan lett knappeknuse deg ut av de fleste situasjoner med ham. Han kan i likhet med She-Hulk og Venom også plukke opp karakterer, noe som gjør han usedvanlig god mot fiender som plagsomt blokkerer mer puslete angrep.
Nå står det en ny utvidelse for dør. I Marvel Cosmic Invasion: Siege of Castle Doom får vi to nye spillbare karakterer, Doctor Doom og Sue “The Invisible Woman” Storm, samt en ny roguelite-modus som Tribute Games virker til å håpe vil forlenge levetiden til spillet på samme måte som “Mr. X’s Nightmare” gjorde for Streets of Rage 4 i sin tid.
Først litt om karakterene. I disse dager behøver kanskje ikke Doctor Doom noen nærmere introduksjon. I spillet er han, i likhet med forannevnte The Thing, She-Hulk og Venom, en av spillets tyngre karakterer. Han kan levere juling uten å bli veldig lett vippet av pinnen. Raske suksessive slag gjør at du kan holde fienden på bakbeina og at det er vanskelig for dem å bryte inn med motangrep. Hans største svakhet er at han er noe tregere enn de fleste andre karakterer i spillet. Det kan være vanskelig å komme seg unna angrep man ser, men er man god med blokkeringer eller pareringer så er ikke dette noe problem.
Invisible Woman er naturligvis langt lettere på foten enn den gode(?) doktoren er. Kraftfelt-kreftene hennes kan brukes som både skjold og prosjektiler. Å spille som henne føles i stor grad som en mellomting mellom Spider-Man og Wolverine. Begge karakterene har også gode spesialangrep som blir veldig viktige å bruke i spillets nye roguelite-modus.
Siege of Castle Doom-modusen, eller bare Castle Doom som spillets menyer kaller den, er en rundebasert modus hvor man rom for rom slåss gjennom Doctor Dooms forsvar i et forsøk på å stoppe ham fra å utøve sin egen plan for å stoppe Annihilus, skurken fra grunnspillet. Castle Doom har en artig vri på roguelite som jeg ikke har sett før, men som jeg også føler bærer preg av å være litt uferdig.
Castle Doom består av tre nivåer før du kommer frem til Doctor Dooms tronsal, og for å ta seg fra ett område til det neste må spilleren samle batterier som fyller opp et meter man ser nede i venstre hjørne. Først når man har samlet tre hele meter får man ta seg videre til neste område av slottet.
For hver meter som fylles opp får spilleren muligheten til å velge en oppgradering for karakterene sine innenfor fire kategorier, Angep, Forsvar, Utstyr eller Spesialangrep. Under disse kategoriene er det fire forskjellige oppgraderinger de kan velge fra, så under Angep kan man for eksempel velge at lette-angep gjør mer skade, tunge-angep gjør mer skade og så videre, mens under forsvarskategorien så er det forsvar mot lette-angrep, forsvar mot tunge-angep og så videre de har å velge mellom.
Samtidig jobber Doctor Doom med å fullføre maskinen han skal bruke for å stoppe Annihilus, som er representert nede i høyre hjørne av skjermen. Denne bygges opp når spillerne tar skade av Dooms undersåtter. Man får ved flere anledninger muligheten til å fryse eller redusere oppbygningen av Doctor Dooms meter, men det er avhengig av hvilke utfordringer de er villig til å utsette seg for, og det er ingen garantier for at de får det det de ønsker seg, eller at de kanskje utilsiktet bygger opp mer av meteret hans i forsøket.
Etter hvert rom i spillet blir man presentert med valget mellom flere dører som tar spilleren til forskjellige typer rom. De blå dørene garanterer flere batterier til å bygge opp spillernes eget meter. De lilla dørene garanterer utstyr man kan bruke i kampen mot Doom, en ny mekanikk i spillet hvor man får et slags ekstra spesialangrep avhengig av hvilket utstyr en har valgt å plukke med seg underveis. De gule dørene er utfordringer hvor en får en tidsbegrenset positiv belønning etter å ha beseiret alle fiendene i rommet, men hvis en feiler kan en få en tidsbegrenset negativ effekt i stedet. De røde dørene gir spilleren ubegrenset ressurser, enten ammunisjon eller spesialangep, i en begrenset tid som gir dem en ypperlig mulighet til å hamstre batteriene de trenger for å bygge opp meteret sitt, mens de grønne dørene garanterer dem påfyll av helse før rommets utfordring starter.
Etter hvert som Doctor Doom klarer å fylle opp sitt meter blir fiendene sterkere, og han selv blir sterkere i den endelige konfrontasjonen. Men klarer han å fylle opp hele meteret før en kommer seg til tronsalen så er det en automatisk Game Over.
Dette betyr at du i praksis kan gjøre det ganske bra. Velge de dørene som passer deg best, enten om det er å holde karakterene dine i livet ved å velge de grønne dørene, bygge opp nivået på utstyret du har med deg, eller ta sjansen til utfordringsrommene, og du kan føle at du gjør det ganske bra. Men så plutselig så har du fått såpass mye juling at spillet bare automatisk gir deg en Game Over. Du døde ikke, du var bare ikke god nok.
Jeg har ennå ikke klart å beseire Doctor Doom, men jeg har klart å kjempe meg frem til tronsalen en håndfull ganger bare for å ende opp med å få grisejuling i den siste kampen. Hva som skjer hvis du spiller som Doctor Doom hele veien gjennom vet jeg heller ikke hva som skjer. Men jeg er fristet til å finne ut av det.
Etter hver runde blir en belønnet basert på hvor langt en kom, og med disse belønningene kan man låse opp nye modifikatorer som kan legges på neste runde. Også her tar utviklerne et litt rart valg i roguelite-sammenheng, for modifikatorene en har mulighet til å låse opp er så merkelige. Noen gir tilgang til spesifikke utfordringer bak de gule dørene. Noen gir små, men ikke veldig betydelige fordeler. En lar oss spille som bare én karakter i stedet for å ha to å bytte mellom mot at den ene får et ekstra liv, mens de fleste andre virker for meg å være direkte ulemper mot meg som spiller.
Utover dette er det ingen progresjon du tar med deg mellom hver runde. Det eksisterende nivåsystemet som allerede er til stede i Marvel Cosmic Invasion hvor karakterer låser opp passive trekk, virker helt fraværende i denne modusen, så det eneste jeg føler kan hjelpe deg underveis er at du selv blir bedre runde for runde, og da er vi mer i kategorien av roguelike enn roguelite
Jeg kan forstå at Tribute Games har lyst til å sette sin egen vri på det, men dette føles veldig rart ut når spill som Hades, Absolum, Streets of Rage 4: Mr X’s Nightmare og utallige mange andre roguelite-spill har gjort det så mye bedre før. Jeg liker denne modusen godt, men jeg tror vanskelighetsgraden her kan virke avskrekkende for mange.
Flere av utvidelsens nyvinninger virker til å bære preg av å være hastarbeid. Ting som er helt essensielle for roguelite-modusen virker dårlig implementert da den visuelle implementasjonen på skjermen kolliderer med helt grunnleggende ting som for eksempel hvor mye helse karakteren din har. Det er slike små ting som gjør at Marvel Cosmic Invasion: Siege of Castle Doom, i likhet med grunnspillet, kommer akkurat til kort for å være noe jeg uforbeholdent kan anbefale
