På starten av 2010-tallet lå den såkalte metroidvania-sjangeren – spill med ikke-lineær utforsking i sentrum – nesten brakk. Vi fikk riktignok ett og annet spill i både Metroid- og Castlevania-serien nå og da, men med unntak av Shadow Complex var det få indie-spill som virkelig utforsket eller videreutviklet sjangeren. Dette skulle imidlertid endre seg, for i løpet av noen få år fikk vi en rekke metroidvania-slagere som Guacamelee!, Ori and the Blind Forest og ikke minst et lite indie-spill kalt Hollow Knight. Dette har ført til at vi nå har blitt bortskjemte med gode spill i sjangeren, hvor spill som Metroid Dread, Hollow Knight: Silksong og det kriminelt undervurderte Prince of Persia: The Lost Crown har tatt formelen og videreutviklet den ytterligere.

Formålet her er ikke å drive med name-dropping av kjente spill, men å understreke at vi har fått ifra å være sulteforet på sjangeren til å få så mange serveringer at vi nesten står i fare for å overspise. Dette gjør at konkurransen blir ekstra hard, spesielt for små og frittstående utviklere, og det blir desto viktigere å ha noe som skiller spillene ut. Her har nykommeren MIO: Memories in Orbit fra franske Douze Dixièmes, skaperne av Shady Part of Me, en umiddelbar fordel i form av et tydelig estetisk uttrykk. Spørsmålet er om det er nok.

MIO: Memories in Orbit lar oss spille som den lille roboten Mio, som vekkes til live på det som viser seg å være et romskip. Menneskene er borte, viktige funksjoner i skipet er i ferd med å stenge ned, og de få robotene som er igjen slutter i stadig større grad å fungere. Noe er åpenbart i gjære og må fikses, og som en ganske liten og smidig robot har Mio en fleksibilitet som gjør henne i stand til å ta seg frem via skipets kriker og kroker for å løse mysteriet.

Kombinasjonen av romskip og metroidvania er ikke unik i seg selv, men det MIO: Memories in Orbit gjør riktig er den subtile, lavmælte og stemningsfulle fortellerteknikken. Gjennom hele spillets gang møtes du av en melankolsk og sår stemning, som forsterkes ytterligere av skapningene du møter og de ulike gjenstandene du plukker opp underveis som vitner om hva som har foregått før du ble vekket til live. På dette punktet gjør spillet virkelig jobben sin og bidrar til å gi en stemningsfull opplevelse.

Det fremste virkemidlet for å skape den minneverdige stemningen er uten tvil det audiovisuelle preget. Grafikken i MIO: Memories in Orbit har en håndtegnet stil, med utmerket tredimensjonalitet til tross for at spillet foregår i 2D. Lyssettingen og imitasjonen av blyantstrek har et deilig fransk preg, som en nydelig og drømmende fusjon av Moebius sitt estetiske uttrykk med «tegnede» spill som Valkyria Chronicles og Gravity Rush (sistnevnte også inspirert av Moebius). Lyset reflekteres i overflatene og skaper en effekt som ved første øyekast kan virke noe forstyrrende, men som ved nærmere refleksjon(!) fremstår som en nydelig visualisering av detaljnivået utviklerne ønsker å oppnå og presentere. Det er ikke «fransk-fransk» på samme måte som Clair Obscur: Expedition 33, men heller fransk av det stilistiske, kunstneriske slaget. Dette kombineres med et lavmælt, svevende og elegant lydspor, med musikk som vet å skru opp intensiteten når det trengs og ellers ligger i bakgrunnen som en perfekt stemningsskaper. Det hele gir litt assosiasjoner til Citizen Sleeper-spillene med noen små hint av Vangelis, og det er slett ingen dårlig kombo.

Presentasjonen til MIO: Memories in Orbit er med andre ord sterk. Det kommer godt med, for å spille Mios eventyr er ikke like smertefritt. Tvert imot byr eventyret på mye smerte i form av sår hodebunn, hest stemmebånd og høyt blodtrykk, for her får du på ingen måter et lett metroidvania. Ofte krever spillet presisjon og årvåkenhet for at du skal komme deg videre, og selv om litt utfordring er vel og bra er det ikke rent sjelden at frustrasjonsnivået går i taket, spesielt i de tilfellene hvor det langt til nærmeste lagringspunkt (og det skjer ganske ofte). Noen tilpasningsmuligheter finnes for å gjøre fiendekonfrontasjoner lettere, men selve navigeringen er det lite å gjøre med for å få en mindre tøff opplevelse.

De mest sentrale justeringene som utgjør en sentral del av spillet, er visse oppgraderinger som du låser opp eller finner underveis. Nye evner er permanente, men i tillegg har du et rutenett som kan fylles opp med oppgraderinger som enten gir deg rene fordeler, eller i visse tilfeller en fordel med en ulempe attåt. Vil du ha mer slagkraft eller forsvar kan du dermed justere dette, og det å utforske alle slags blindveier for å kunne utvide rutenettet og skaffe bedre oppgraderinger blir fort essensielt.

Likevel er det ingen oppgraderinger som klarer å sikre spillet den etterlengtede flyten som vitner om sitt fravær allerede fra start. MIO: Memories in Orbit føles hele tiden hakket tregere enn det ideelt sett burde være, med alt fra bevegelser til progresjon. Når store områder skal utforskes er det irriterende at bare det å bevege seg tar såpass lang tid. Flyten for å dra fra A til B blir dermed forstyrret, spesielt sammenlignet med andre metroidvania-spill som mestrer denne flyten godt, som Prince of Persia: The Lost Crown eller Ori and the Will of the Wisps. Noe av forklaringen kan også ha noe med ytelse å gjøre, for selv om de fleste tester på nettet melder om en stabil 60fps-presentasjon på Switch 2 føles det ikke alltid slik, og jeg har støtt på minst ett tilfelle der ytelsen sank merkbart under dette.

Å vite hvor du skal gå til enhver tid føles heller ikke alltid like opplagt, og spillet krever mye granskning av kartet for å finne ut hvor det er lurt å gå neste gang. Heldigvis fungerer kartet godt nok, men jeg savner likevel navn på de ulike regionene når jeg går inn i pausemenyen fordi jeg fikk et tips om å gå et visst sted.

Hadde MIO: Memories in Orbit blitt lansert for ti år siden, er det ikke utenkelig at dette hadde blitt en klassiker innenfor metroidvania-sjangeren. Det har en vakker presentasjon, en stemningsfull og unik stil og en minneverdig setting. Det byr også på en real utfordring, som vel å merke kan bli litt i overkant for enkelte. Samtidig sliter spillet også med den nødvendige flyten som trengs i sjangeren, og når alt kommer til alt er det ikke veldig mye utover presentasjonen som løfter spillet over de beste i sjangeren. Samlet sett blir derfor MIO: Memories in Orbit en god opplevelse, om ikke nødvendigvis den beste.