Modern WarF.E.A.R. 3
0

Modern WarF.E.A.R. 3

jul 01 Spill.no  

Når et spill har ordet “frykt” som tittel, forventer man og at spillet skal få oss til å føle frykt. Angst. Skrekk og gru. F.E.A.R. fra 2005 klarte nettopp det. Det lykkes med å blande et førstepersons skytespill sammen med tradisjonelle skrekkvirkemidler, og ble et intenst og minneverdig skytespill. Oppfølgeren famlet litt mer med å finne ut om det ville være skrekk, splatter eller rendyrka action, og i det tredje spillet har frykten blitt ofret til fordel for en ren actionfest.

Hvor er skrekken?

Og det føles litt trist. Idet jeg løper gjennom en skog, et kjøpesenter eller en storby, så slår det meg at spillet føles mer som moderne skytespill som Call of Duty og Crysis enn noe annet. Joda, himmelen er blodrød, det er mørkt og skummelt, men det unike særpreget fra det første spillet i serien har forsvunnet, og i stedet står vi igjen med et blodig spill som desperat forsøker å være skummelt. Jentungen Alma, som nå har blitt eldre og gravid, dukker jevnlig opp i speil og vinduer, men jeg skvetter ikke lenger. Det rumler og blinker i lys, skygger beveger seg langs veggene og grusomme lyder høres i det fjerne, men jeg må gjemme en liten gjesp.

Så hva er det som har gått galt?

Jeg tror det er flere faktorer. La oss se på et spill som Resident Evil, som fortsatt er skummelt i dag. Det er ikke skummelt bare fordi zombiene ser ekle ut, eller fordi huset man utforsker er så guffent. En svært viktig del av frykten vi føler når vi spiller Resident Evil er den knøvlete håndkontrollen og de forhåndsdefinerte kameravinklene. Det er stivt og vanskelig å styre hovedpersonene i Resident Evil, og kameravinklene er ofte uoversiktlige. Spillet tar på en måte vekk kontrollen fra spilleren, og på denne måten føler vi oss fanget og blir mer desperate. Hvor mye man enn hater den stive og rigide kontrollen i Resident Evil er den et viktig virkemiddel for å formidle følelsen av ren frykt.

I F.E.A.R. 3 mister jeg aldri kontrollen. Jeg er en supersoldat som fyller fiendtlige soldater med bly. Jeg løper fra dekning til dekning og kaster granater og skyter. Bremser ned tiden og skyter av armer og bein i sakte film. Jeg har full kontroll. Hele tiden. Og derfor føles F.E.A.R. 3 mer som et rendyrket skytespill enn et skrekkspill.

Action

Og det er slett ikke noe galt med det. Tvert om, F.E.A.R. 3 er mer enn kompetent nok som skytespill. Det har en fenomenal flyt, dekningssystemet fungerer greit etter litt trening, og for det meste har jeg en god maktfølelse der jeg løper rundt på slagmarken.

Historien gjør en hederlig jobb med å bygge videre på de to første spillene. Jeg er Point Man, helten fra det første spillet, som er på jakt etter sin psykotiske mor Alma sammen med sin bror, Paxton Fettel, som Point Man tok livet av i det første spillet. Alma er høygravid med barnet til Michael Becket, helten fra det andre spillet i serien. Forvirret? Slapp av. F.E.A.R. 3 dveler aldri lenge nok ved historien til at man får sjansen til å bli forvirret. De korte mellomsekvensene som dukker opp dytter deg bare videre mot neste generiske kampområde, hvor flere soldater og blodtørstige mennesker venter på deg.

Det er skyting og kamp som er i fokus i F.E.A.R. 3, og selv om kampsystemet er smidig og jeg hadde det gøy gjennom det meste av spillet, er jeg skuffet over at spillet ikke våger å spille mer på skrekkelementene. Dette er mer Modern Warfare enn Resident Evil. Mer Medal of Honor enn Silent Hill. Faktisk har det blitt et rendyrket skytespill et eller annet sted i utviklingsprosessen.

Noe som kunne fungert fint, hadde det ikke bare vært for at jeg føler jeg løper rundt i omgivelser jeg kjenner fra Killzone, Call of Duty, Crysis, Homefront og Resistance. Her er ødelagte lekeplasser, raserte kjøpesentre og mørke skogsområder. Spillet virker desperat etter å vise oss galskapen og terroren Alma genererer, men våger aldri å utfordre vår estetiske sans ved å servere originale nivåer, i stedet er vi redusert til å slåss i tradisjonelle krigsområder vi har fått servert i utallige skytespill før.

Flerspillermoro

Muligens har presset om å selge flest mulig enheter ført til at utviklerne har strukket seg etter Call of Duty-seriens formel, i stedet for å våge å tro på sine egne idéer, som jo var grunnlaget for suksessen i det første F.E.A.R.-spillet. Men misforstå meg rett. Selv om jeg er skuffet over at F.E.A.R.-serien har blitt redusert til nok et generisk skytespill, snakker vi om et skytespill der det er lite å utsette på det tekniske. Lyd, grafikk, kontroll og nivådesign er alt langt over snittet, men F.E.A.R. 3 mangler identitet.

Identiteten jeg savner i enspillerdelen finner jeg mer spor av i spillets flerspillerdel. I motsetning til majoriteten av skytespill på markedet, våger F.E.A.R. 3 å pløye ny mark i spillets flerspillerdel. Vi får ikke bare en obligatorisk samarbeidsmodus og en håndfull team deathmatch-kart, i stedet får vi en samarbeidsmodus der de to spillerne har vidt forskjellige krefter. Point Man er soldaten, Fettel er spøkelset som kan overta fiender og bruke overnaturlige krefter. Det er to vidt forskjellige spillestiler som utfyller hverandre godt. Samtidig ligger det et konkurranseelement over samarbeidet.

I tillegg til denne modusen kan man boltre seg i en håndfull spesiallagde flerspillerkart med ulike regler og tematikk. Alt fra å kjempe mot spøkelser i slummen til å flykte fra en grusom dødsvegg som ruller som en tsunami gjennom landskapet. Flerspillerdelen til F.E.A.R. 3 er leken og morsom, og flere skytespillutviklere burde bite seg merke i hvordan man kan bruke kildematerialet i spillet til å lage noe mer enn generiske lagbaserte skytespillkart.

F.E.A.R. 3 både skuffer og gleder meg. Jeg er skuffet over hvor lite skremt jeg blir av spillet, og jeg er skuffet over den tidvis uoriginale og repeterende enspillerdelen som føles som hundre andre skytespill. Men samarbeidsmodus og onlinekampene trekker opp.

Se flere bilder fra F.E.A.R. 3 på neste side.

F.E.A.R. 3 er utviklet av Day 1 Studios og utgis av Warner Interactive. Spillet er lansert på Xbox 360, Playstation 3 og PC.

About Spill.no

Spill.no ble stiftet i 2009 og har siden oppstarten utviklet seg til å bli Norges største uavhengige spillnettside. På Spill.no kan du lese spillnyheter, anmeldelser og mer om spill til Playstation, Xbox, Nintendo, PC, mobil og andre plattformer.