En sommerfugl slår med vingene på en side av jorda, og dette fører til en storm på andre siden. Kaosteorien er en av mange temaer som tas opp i Dontnod Entertainments Life is Strange, et spill delt opp i fem episoder. Vi blir presentert for et univers som i korte trekk handler om tidsreiser og vanskelige valg. Hva ville du gjort annerledes om du kunne skrudd tiden tilbake og endret et valg du nettopp tok?

Det er nemlig dette protagonisten vår, Max Caulfield, får muligheten til, da hun plutselig oppdager at hun kan reise tilbake i tid. Hun har nemlig flyttet tilbake til barndomsbyen, Arcadia Bay, for å studere fotografi på den annerkjente skolen Blackwell Academy. Det er på skolen hun først oppdager at hun har evnene sine, og ved hjelp av disse evnene redder hun livet til en annen person. I etterkant viser denne personen seg tilfeldigvis å være Maxs barndomsvenninne, Chloe Price.

Evnene til Max legger opp til en spennende spillmekanikk. Man blir satt ovenfor mange valg iløpet av spillet, og om man angrer seg på et valg man har tatt, kan man spole tilbake og prøve noe annet. Alle valgene man tar vil påvirke historien videre, så litt betenkningstid er fint å ha, men ikke tro at valgene blir noe særlig lettere å ta selv om du kan spole tiden tilbake. Man blir heller sittende og dvele på hvilket valg som er mest gunstig i situasjonen man er i. Man kan også bruke Maxs evner til å hjelpe en karakter til å unngå et uhell, eller til å redde noens liv.

Og når du ikke bruker tiden til å redde folk eller tenke hardt over valg, bruker du tiden på å snakke med andre karakterer, utforske spillets univers, eller ta bilder av utvalgte motiv. Max er jo tross alt fotograf. Spillet har noe puzzle-preg over seg, men i all hovedsak går man for det meste rundt og utforsker de forskjellige omgivelsene eller snakker med karakterene. Stemning er stikkordet i Life is Strange, og det er absolutt et spill som liker å ta seg god tid. Det er ikke vits i å være utålmodig, for ting kommer til å skje. Alt til sin tid.

For ikke la deg lure av spillets tilsynelatende tilbakelente stemning og atmosfære, for før du aner det går den trygge stemningen over til en mørkere side. Historien i Life is Strange handler ikke bare om å ta seg til rette på skolen og mimre om gamledager sammen med Chloe, for det skjer rare ting i Arcadia Bay. Max får åpenbaringer om at en storm er på vei mot byen, og ting blir bare rarere herfra. I tillegg er den tilsynelatende perfekte jenta, Rachel Amber, sporløst forsvunnet. Rachel Amber var Chloes beste venn i tiden Max var vekk, og sammen skal Max og Chloe forsøke å finne ut av hvor Rachel ble av. Og jo nærmere du kommer sannheten, jo mer seriøst blir det.

Her gjør Dontnod en eksepsjonell jobb. De bygger opp til en historie som åpner opp for nye sjangere underveis. Det åpnes for mye spekulasjon, men til syvende og sist er historien ganske uforutsigbar. Og alle karakterene du møter har en viktig rolle i historien, direkte eller indirekte, aktivt eller inaktivt. Historien utvikler seg nemlig ut ifra hvilke valg du tar når du interakterer med karakterene du møter.

Man møter karaktertyper som den tilbakeholdne jenta, den rebelske tenåringen, skolens bølle, skolens mobbeoffer, skolens diva, den kjekke læreren, den overbeskyttende stefaren og hovedpersonens kjærlighetsinteresse, for å nevne noen historiens mest sentrale personligheter. Det høres ut som en gjeng med klisjéer, men alle karakterene har en god utvikling. De du kanskje hater til å begynne med kan være noen du får medfølelse med senere når de viser en side av seg selv du ikke har sett før, og følelsen du sitter igjen med tyder på godt skrevne karakterer. Life is Strange viser stadig nye sider ved seg selv.

Det er lite å sette fingeren på i Life is Strange. Tatt i betraktning at leppene til karakterene ikke er synkronisert til dialogen i det hele tatt, at bruken av motion capture(eller bevegelsesopptak) ofte virker litt unaturlig, og at det ungdommelige språket til tider kan virke litt påtvunget, så er det ikke nok til å ødelegge spillopplevelsen min som en helhet. Jeg ser et spill inspirert av klassikere som Twin Peaks(1990-91), Twilight Zone(1959-64, 1985-89) og X-files(1993-2002), men som klarer å lage sin egen vri på det. Og jeg har sjeldent blitt så oppslukt i et spill.

Dontnod Entertainment vet nettopp når de vil at du skal slappe av, når du skal være anspent, og når de skal spille på de rette strengene for å oppnå en følelse hos spilleren. For valgene Max tar, blir på en måte dine valg. Så de kommende konsekvensene blir du som spiller medskyldig i, og det kan fort gjøre vondt dypt inne i sjela. Og via følelser som dette, stiller spillet mange filosofiske og eksistensielle spørsmål. Hva om jeg kunne endret på fortiden? Hvor kunne jeg vært nå? Er alt tilfeldig, eller er det en mening bak alt? Jeg satt igjen med så mange tanker etter rulleteksten var ferdig rullet.

Og jeg kunne snakket i evigheter om dette spillet, men om jeg fortsetter noe lengre er jeg redd for å avsløre noe og havne i spoiler-territoriet. For dette spillet byr på en stemning og en historie som bare må oppleves. Karakterenes innerste tanker og følelser skildres fabelaktig, historien har et fantastisk tempo og overraskelsene står i kø. Denne opplevelsen fortjener all skryt, for Life is Strange omfavnet rett og slett hjertet mitt og har absolutt blitt en av mine nye favorittspill. Jeg anbefaler Life is Strange til alle på det varmeste, og jeg gleder meg virkelig til å se hva Dontnod Entertainment vil gi oss i fremtiden.

Hadde jeg hatt muligheten til å skru tiden tilbake, ville jeg publisert denne anmeldelsen for en uke siden.