apr 07
Spill.no
Når Tigeren er borte, danser ballene på matten. Og hører musikken.
Det er en del spill for tiden som høster ubehagelige konnotasjoner, og i likhet med det kommende (?) Motorstorm-spillet har årets golfspill med Tiger Woods i hovedrollen definitivt potensiale for klein stemning. Det er vanskelig å ignorere svære elefanter i rommet, særlig når det står “hovedpersonen i yndlingsspillet ditt er en douche” langs hele snabelen. Det har i praksis ført til en freidig nyformulering av seriens tittel, nå med et prangende MASTERS over hele coveret, selv om det formelt sett er en undertittel. Hvorvidt den golfende, bittelille mannen langt inne i coverets dybdeillusjon er Tiger Woods, blir opp til enhver å tolke. Innad i selve spillet er Tiger sjøl ikke lenger universets sentrum, men har beveget seg mer i retning av en gudfar-rolle a la John Madden, noe som egentlig bare er naturlig i seriens trettende år.
Elefanter og markedsføring på nåleputer til tross , årets Tiger Woods- spill beviser ettertrykkelig at utviklingsavdelingen hos EA Sports har andre ting å tenke på enn trivielle Se&Hør – banaliteter. Spillet er overhalt og spritet opp i år også, selv om både fjoråret, og året før der, og det før der igjen, ga oss Tiger-spill med ganske ulike og hver for seg ytterst velfungerende spillmodeller. Ikke fiks det som ikke er ødelagt, sier noen. Hold kjeft, sier EA Sports, og suser videre til stående ovasjoner fra hvertfall denne anmelderen.
Designet og presentasjonen generelt er med hell endret nok en gang, noe jeg syns er flott ettersom Tiger Woods 11 så ut som et bilspill. Årets design inspirerte faktisk samboeren min til å installere Sims 2 igjen, med sine lune, grønne menyer og behagelige muzak. Perfekt stemning før noen 18-hullsrunder. Menyvalgene er i år også litt ryddigere, og unngår, i motsetning til de fleste EA Sports- serier, å skremme nybegynnere ved å kun presentere valget mellom Road to the Masters og Quickplay før det hele naturligvis grener seg ut til et inferno av forskjellige moduser.
Fokuset er denne gang åpenbart på den prestisjetunge Masters-turneringen, hvor greenene er humpete og trærne høye, og hvor kun de aller beste får ta turen. Det var med andre ord en kronglete vei for min egenkomponerte golfer før han fikk spise gress med de største kuene. Invitasjon får man først ved å komme blant de 100 beste i en egen EA Sports-rangering, noe som henger tett sammen med prestasjonene dine i både FedEx-cupen og den alminnelige PGA-Touren, eller klare en rekke dritvanskelige utfordringer hvor man etterligner legendariske golfpartier. Jeg måtte faktisk gå gjennom en hel sesong før jeg rakk å bevise meg god nok, noe som i seg selv setter gjenspillingsverdien i en egen liga.
Likevel er caddien årets største nyvinning. De lange, ensomme stundene med nifse 64-bits zombietilskuere og en senil kommentator som eneste selskap er over, og det endrer svært mye av opplevelsen. Caddien presenterer som regel to valg for hvert slag, basert på beregninger man tidligere gjorde selv. Man føler seg som en real golfregent der man nå kan lene seg tilbake og velge den beste måten å angripe hullet på. I tillegg får man en gratis sniktitt på hvordan ballen vil oppføre seg om man skulle slå det projiserte slaget helt etter boka, akkurat som Putt Preview- funksjonen. Dette kunne selvfølgelig gjort spillet i overkant simpelt, men har man hengt med noen år merker man at de fleste alternativene caddien gir deg er løsninger du ville kommet frem til selv uansett. Caddien er imidlertid en lunefull fyr, og han kan finne på å gi deg forslag som virkelig står til den lave lønna dere har tidlig i karrieren. I spesielt vriene situasjoner hender det rett og slett at han står fast, og da straffer det seg om du ikke er like god selv uten støttehjul. Det blir som å få utdelt en ferdig utfylt matteprøve; man leverer den helst ikke uten å sjekke svarene. Man kan alltids skreddersy et helt eget slag hvis man er misfornøyd med caddien, men det er sjelden mye å oppnå med det. Det skjer imidlertid ikke sjelden at caddien er noen hakk mindre ambisiøs enn jeg skulle ønske, og jeg river meg i håret når han foreslår å satse på to slag når man endelig har sjansen til en 30 fots-putt. Min nye rådgiver kan dessuten opplyse om at jeg har spilt feil i alle år, ved å presentere alle valg som presisjonsskudd hvor man gjerne skal gi ballen 56% svingkraft eller lignende. Dette blir en stor omstilling siden jeg som regel heller går ned en klubbe og gir full kraft hvis det designerte jernet krever for mye finsliping av stikkekunstene. De første timene føltes egentlig caddien som et fremmedlegeme som golfhjernen min febrilsk ville kvitte seg med, men etter stund gikk skepsisen over i en vellykket og fruktbar symbiose. Han er dessuten ganske kjekk, og merkelig godt stemmelagt. Den konstante snakkingen hans fjerner alle tendenser til ensomhet på fairwayen, og han blir etter hvert som en nær venn som (nesten) alltid er der når man trenger ham.
Caddien representerer også en økt tilgjengelighet i menysystemet, hvor han ryddig opplyser om neste hendelse på plakaten, nye gjenstander i butikken eller nyervervede trofeer, alt sammen akkompagnert av en hendig snarvei. Glemt å bruke Club Tuner? Gidder ikke manøvrere deg frem til FedEx-rangeringen? Caddien fikser.
Tiger Woods PGA Tour 12: The Masters går enda lenger i å putte tradisjonelt spill-heroin inn i serien, med et lass av belønninger for å klare spektakulære ting som hole in ones og 18 birdier på rad, samt medaljerangeringer for en rekke forskjellige utfordringer på hver golfbane, egne sponsorutfordringer i samme gate og selvfølgelig XP-grindingen som avløste den fascistiske dynamiske skill-sporingen i fjor. Jeg er fortsatt fornøyd med denne overgangen, og medaljejuletreet fungerer utmerket som gulrot gjennom de mange timene med golf for å nå The Masters. Det er likevel et par potteskår i julegleden, for medaljene man får av “Course Mastery”, det vil si gjennomføringen av en rekke kriterier for å oppnå bronse, sølv og gullrangering på hver golfbane, samt en hakket mer kompetent caddie, er ikke helt knirkefritt utførte. For eksempel må man gjennom hele bronserekka før man kan prøve seg på neste nivå, så man må uansett spille gjennom de 18 hullene minst tre ganger. Det skal man nok uansett, men det er kjipt å få to hole in ones på rad uten noen belønning bare fordi du hadde bronsenivå på den banen og måtte klare to eagles på rad først. Dessuten virker putte-utfordringene litt mot sin hensikt ettersom man normalt prøver å unngå en plassering femti meter unna hullet på greenen. Jeg kjenner jeg kvier meg litt å spille dårlig golf med vilje bare for å hanke inn en hersens gullmedalje. Videre synes jeg vanskelighetsnivået er litt ubalansert, ettersom jeg spiller altfor bra på vanlig Pro-modus og mister all nubbesjangs på Tour Pro. Ettersom Tour Pro innebærer å slå av Focus og alle andre støttehjul (unntatt caddien), blir både strabasene etter medaljer og pins mye vanskeligere og XP-profitten fra hver runde mindre. Man får riktignok flere erfaringspoeng f.eks per birdie på Tour Pro, men antallet birdies og andre meritter minker jo dramatisk. Ønsker man å spille online med en noenlunde dugelig hjemmelaget golfer, eller vil ha achievements, blir man dermed nærmest tvunget til å spille på for lett vanskelighetsgrad. En ny mulighet er å stille på ferdighetene til de andre golferne i Touren, men også her er skillet for bratt. Ikke engang jeg spiller gjennomsnittlige runder på 25 under par, men alternativet er å konkurrere mot femåringer som jeg knuser lett. Jeg sier ikke at det noe galt med en utfordring, men det burde for det første vært en adekvat belønning for å svette seg gjennom en hel sesong mot rabiate maskingolfere, og det burde finnes en mellomting.
Ellers er spillet slik vi kjenner og forventer av serien, og bra er det. Det håpløse TrueAim-opplegget fra i fjor er heldigvis borte, og samtidig er publikumsreaksjonene blitt dynamiske etter hva som skjer med ballen underveis. Det kunne ødelegge stemningen å slå et gullslag som akkurat bommet på bunkeren, som ble røpet på forhånd av vill jubel. Det er ingen harry reprise av slagøyeblikket når man klemmer til med en 120%+ drive, og Eagle-sjanser blir problematisert av en helsikes puls og en HUD som fader raskt ut. Alt dette er gode steg i retning hyperrealisme, satt på spissen av den livaktige caddien og de smålekre lyseffektene. Når gjelder grafikken, så merker man at den kjører på teknologi om har sett sine beste dager, men som absolutt gjør jobben. Plenene og himmelen er idyllisk og fin, lysbruken er penere enn før, figurmodellene har nok blitt litt mykere i kantene, og Tiger ligner enda mer på seg selv (er det en ny bekymringsrynke i pannen jeg ser?), men det er litt vrient å se noen markant forskjell siden, tja, hvertfall tre spill tilbake. Jeg klager imidlertid ikke når den utsøkte lage-selv-funksjonen lar meg modellere både Heath Ledgers Joker og kongen av ondskap sjøl, Ganondorf.
Integreringen med det store Internett er selvsagt på plass, uten at det egentlig har skjedd noe som helst med det sosiale aspektet. Jeg er fortsatt en sucker for bruken av dynamisk vær via Weather Channel, og jeg føler meg definitivt som en del av det store bildet når de fleste hull har en dagsfersk Gamernet-utfordring jeg kan bryne meg på. Modusmessig har det blitt større muligheter for å delta i turneringer og slikt, men faktum er at antallet spillere på nett med akseptabel DNF gjør det vanskelig å være kresen. For meg går det imidlertid veldig fint ettersom jeg ikke fikser trollene som sikter etter tilskuerne i vanlige moduser uansett, og kun spiller den geniale Stroke Simultaneous-varianten.
Men internett kan også brukes til andre ting; jeg blir stadig forbløffet over hvor kjapt og effektivt betalingssystemet til Microsoft er. Dette blir liflig demonstrert i Masters, hvor man virkelig får golfkulturen i trynet når man ikke bare til stadighet blir prakket på seg digital J.Lindeberg, men også må betale for å spille på halvparten av golfbanene i spillet. Dette er selvfølgelig meget realistisk i en sport hvor man ikke kommer seg forbi driving-rangen uten å bli aksjonær i klubben, men den småsjarmerende ironien holder ikke til at jeg finner det noe annet enn smakløst. Fy og fy. DLC er selvfølgelig greit, men ikke når det fremstilles som obligatorisk og hvertfall ikke når materialet ikke er nytt, og like godt kunne vært inkludert på disken.
Det har allerede blitt noen timer blant nynnende enger og brumlende skoger, og det kommer til å bli flere. Tiger Woods-serien klarer fortsatt å innovere over en nisje man skulle tro ville kjøre seg fast ganske fort, og det er imponerende. Av de endringene jeg ser i Masters kan jeg konstatere at utviklerteamet følger med på fansen, fjerner fordums feilgrep og finner på friske fiksfakserier (det var åtte! Slå den!). Innførelsen av en caddie gjør radikale endringer i spillestilen, som nå dreier seg mindre om å slå ballen i riktig retning og mer om å få til de små justeringene som utgjør de store forskjellene. Sammen med de andre små kosmetiske endringene er resultatet en sunn og frisk spillserie som har beveget seg enda nærmere duften av ekte fairway, men uten trælene i håndflaten og kjedsommelig golfbilsafari
Det er et par spill for tiden som høster ubehagelige konnotasjoner, og i likhet med Motorstorm: Apocalypse har årets golfspill med Tiger Woods i hovedrollen definitivt potensial for klein stemning. Det er vanskelig å ignorere elefanten i rommet, særlig når det står “hovedpersonen i yndlingsspillet ditt er en douche” langs hele snabelen. Det har i praksis ført til en freidig nyformulering av seriens tittel, nå med et prangende MASTERS over hele coveret, selv om det formelt sett er en undertittel. Hvorvidt den golfende, bittelille mannen langt inne i coverets dybdeillusjon er Tiger Woods, blir opp til enhver å tolke. Innad i selve spillet er Tiger sjøl ikke lenger universets sentrum, men har beveget seg mer i retning av en gudfar-rolle a la John Madden, noe som egentlig bare er naturlig i seriens trettende år.
Heismusikk og grønne skoger
Elefanter og markedsføring på nåleputer til tross, årets Tiger Woods-spill beviser ettertrykkelig at utviklingsavdelingen hos EA Sports har andre ting å tenke på enn trivielle Se & Hør-banaliteter. Spillet er overhalt og spritet opp i år også, selv om både fjoråret, og året før der, og det før der igjen, ga oss Tiger-spill med ganske ulike og hver for seg ytterst velfungerende spillmodeller. Ikke fiks det som ikke er ødelagt, sier noen. Hold kjeft, sier EA Sports, og suser videre til stående ovasjoner fra denne anmelderen.
Designet og presentasjonen generelt er med hell endret nok en gang, noe jeg syns er flott ettersom Tiger Woods 11 så mest ut som et bilspill. Årets design inspirerte faktisk samboeren min til å installere The Sims 2 igjen, med sine lune, grønne menyer og behagelige muzak. Perfekt stemning før noen 18-hullsrunder. Menyvalgene er i år også litt ryddigere, og unngår, i motsetning til de fleste EA Sports- serier, å skremme nybegynnere ved å kun presentere valget mellom Road to the Masters og Quickplay før det hele naturligvis grener seg ut til et inferno av forskjellige moduser.
En hjelpende hanske
Fokuset er denne gang åpenbart på den prestisjetunge Masters-turneringen, hvor greenene er humpete og trærne høye, og hvor kun de aller beste får ta turen. Det var med andre ord en kronglete vei for min egenkomponerte golfer før han fikk spise gress med de største kuene. Invitasjon får man først ved å komme blant de 100 beste i en egen EA Sports-rangering, noe som henger tett sammen med prestasjonene dine i både FedEx-cupen og den alminnelige PGA-Touren. Alternativt kan man må klare en rekke dritvanskelige utfordringer hvor man etterligner legendariske golfpartier. Jeg måtte faktisk gå gjennom en hel sesong før jeg rakk å bevise meg god nok, noe som i seg selv setter gjenspillingsverdien i en egen liga.
Caddien er årets største nyvinning. De lange, ensomme stundene med nifse 64-bits zombietilskuere og en senil kommentator som eneste selskap er over, og det endrer svært mye av opplevelsen. Caddien presenterer som regel to valg for hvert slag, basert på beregninger man tidligere gjorde selv. Man føler seg som en gammel golfkakse der man nå kan lene seg tilbake og velge den beste måten å angripe hullet på. I tillegg får man en gratis sniktitt på hvordan ballen vil oppføre seg om man skulle slå det projiserte slaget helt etter boka, akkurat som i Putt Preview– funksjonen.
Dette kunne selvfølgelig gjort spillet i overkant simpelt, men har man hengt med noen år merker man at de fleste alternativene caddien gir deg er løsninger du ville kommet frem til selv uansett. Caddien er imidlertid en lunefull fyr, og han kan finne på å gi deg forslag som virkelig står til den lave lønna dere har tidlig i karrieren. I spesielt vriene situasjoner hender det rett og slett at han står fast, og da straffer det seg om du ikke er like god selv uten støttehjul. Det blir som å få utdelt en ferdig utfylt matteprøve; man leverer den helst ikke uten å sjekke svarene. Man kan alltids skreddersy et helt eget slag hvis man er misfornøyd med caddien, men det er sjelden mye å oppnå med det. Det skjer imidlertid ikke sjelden at caddien er noen hakk mindre ambisiøs enn jeg skulle ønske, og jeg river meg i håret når han foreslår å satse på to slag når man endelig har sjansen til en 30 fots-putt. Min nye rådgiver kan dessuten opplyse om at jeg har spilt feil i alle år, ved å presentere alle valg som presisjonsskudd hvor man gjerne skal gi ballen 56% svingkraft eller lignende. Dette blir en stor omstilling siden jeg som regel heller går ned en klubbe og gir full kraft hvis det designerte jernet krever for mye finsliping av stikkekunstene.
De første timene føltes egentlig caddien som et fremmedlegeme som golfhjernen min febrilsk ville kvitte seg med, men etter stund gikk skepsisen over i en vellykket og fruktbar symbiose. Han er dessuten ganske kjekk, og merkelig godt stemmelagt. Den konstante snakkingen hans fjerner alle tendenser til ensomhet på fairwayen, og han blir etter hvert som en nær venn som (nesten) alltid er der når man trenger ham.
Caddien representerer også en økt tilgjengelighet i menysystemet, hvor han ryddig opplyser om neste hendelse på plakaten, nye gjenstander i butikken eller nyervervede trofeer, alt sammen akkompagnert av en hendig snarvei. Glemt å bruke Club Tuner? Gidder ikke manøvrere deg frem til FedEx-rangeringen? Caddien fikser.
Ring Hjelpelinjen: 800 800 40
Tiger Woods PGA Tour 12: The Masters går enda lenger enn før i å putte tradisjonelt spill-heroin inn i serien, med et lass av belønninger for å klare spektakulære ting som hole-in-ones og 18 birdier på rad, samt medaljerangeringer for en rekke forskjellige utfordringer på hver golfbane, egne sponsorutfordringer i samme gate og selvfølgelig XP-grindingen som avløste den dynamiske (og småfascistiske) skill-sporingen i fjor. Jeg er fortsatt fornøyd med denne overgangen, og medaljejuletreet fungerer utmerket som gulrot gjennom de mange timene med golf for å nå The Masters.
Det er likevel et par potteskår i julegleden, for medaljene man får av “Course Mastery”, det vil si gjennomføringen av en rekke kriterier for å oppnå bronse, sølv og gullrangering på hver golfbane, samt en hakket mer kompetent caddie, virker litt forhastede. For eksempel må man gjennom hele bronserekka før man kan prøve seg på neste nivå, så man må uansett spille gjennom de 18 hullene minst tre ganger. Det skal man nok uansett, men det er kjipt å få to hole in ones på rad uten noen belønning bare fordi du hadde bronsenivå på den banen og måtte klare to albatrosser på rad først.
Dessuten virker putte-utfordringene litt mot sin hensikt ettersom man normalt prøver å unngå en plassering femti meter unna hullet på greenen. Jeg kjenner jeg kvier meg litt for å spille dårlig golf med vilje bare for å hanke inn en hersens gullmedalje.
Videre synes jeg vanskelighetsnivået er litt ubalansert, ettersom jeg spiller altfor bra på vanlig Pro-modus og mister all nubbesjangs på Tour Pro. Ettersom Tour Pro innebærer å slå av Focus og alle andre støttehjul (unntatt caddien), blir både strabasene etter medaljer og pins mye vanskeligere og XP-profitten fra hver runde mindre. Man får riktignok flere erfaringspoeng f.eks per birdie på Tour Pro, men antallet birdies og andre meritter minker jo dramatisk. Ønsker man å spille online med en noenlunde dugelig hjemmelaget golfer, eller vil ha achievements, blir man dermed nærmest tvunget til å spille på for lett vanskelighetsgrad. En ny mulighet er å stille på ferdighetene til de andre golferne i Touren, men også her er skillet for bratt. Ikke engang jeg spiller gjennomsnittlige runder på 25 under par, men alternativet er å konkurrere mot femåringer som jeg knuser lett. Jeg sier ikke at det noe galt med en utfordring, men det burde for det første vært en adekvat belønning for å svette seg gjennom en hel sesong mot rabiate maskingolfere, og det burde finnes en mellomting.
Game over. Return of Ganon
Ellers er spillet slik vi kjenner og forventer av serien, og bra er det. Det håpløse TrueAim-opplegget fra i fjor er heldigvis borte. Samtidig er publikumsreaksjonene blitt dynamiske etter hva som skjer med ballen underveis. Det kunne tidligere ødelegge stemningen å slå et gullslag som akkurat bommet på bunkeren, som ble røpet på forhånd av vill jubel. Det er ingen harry reprise av slagøyeblikket når man klemmer til med en 120%+ drive, og Eagle-sjanser blir problematisert av en helsikes puls og en HUD som fader raskt ut. Og: endelig en slope-indikator. Alt dette er gode steg i retning hyperrealisme, satt på spissen av den livaktige caddien og de smålekre lyseffektene.
Når gjelder grafikken, så merker man at den kjører på teknologi om har sett sine beste dager, men som absolutt gjør jobben. Plenene og himmelen er idyllisk og fin, lysbruken er penere enn før. Figurmodellene har nok blitt litt mykere i kantene, og Tiger ligner enda mer på seg selv (er det en ny bekymringsrynke i pannen jeg ser?), men det er litt vrient å se noen markant forskjell siden, tja, hvertfall tre spill tilbake. Jeg klager imidlertid ikke når den utsøkte lage-selv-funksjonen lar meg modellere både Heath Ledgers Joker og kongen av ondskap sjøl, Ganondorf.
Integreringen med det store Internett er selvsagt på plass, uten at det egentlig har skjedd noe som helst med det sosiale aspektet. Jeg er fortsatt en sucker for bruken av dynamisk vær via Weather Channel, og jeg føler meg definitivt som en del av det store bildet når de fleste hull har en dagsfersk Gamernet-utfordring jeg kan bryne meg på. Modusmessig har det blitt større muligheter for å delta i turneringer og slikt, men faktum er at antallet spillere på nett med akseptabel DNF gjør det vanskelig å være kresen. For meg går det imidlertid veldig fint ettersom jeg ikke fikser trollene som sikter etter tilskuerne i vanlige moduser uansett, og kun spiller den geniale Stroke Simultaneous-varianten.
Åger og griskhet
Men internett kan også brukes til andre ting; jeg blir stadig forbløffet over hvor kjapt og effektivt betalingssystemet til Microsoft er i 360-versjonen. Dette blir liflig demonstrert i Masters, hvor man virkelig får golfkulturen i trynet når man ikke bare til stadighet blir prakket på seg digital J.Lindeberg, men også må betale for å spille på halvparten av golfbanene i spillet. Dette er selvfølgelig meget realistisk i en sport hvor man ikke kommer seg forbi driving-rangen uten å bli aksjonær i klubben først, men den småsjarmerende ironien holder ikke til at jeg finner det noe annet enn smakløst. Fy og fy. DLC er selvfølgelig greit, men ikke når det fremstilles som obligatorisk og hvertfall ikke når materialet ikke er nytt, og like godt kunne vært inkludert på disken.
Det har allerede blitt noen timer blant nynnende enger og brumlende skoger, og det kommer til å bli flere. Tiger Woods-serien klarer fortsatt å innovere over en nisje man skulle tro ville kjøre seg fast ganske fort, og det er imponerende. Av de endringene jeg ser i Masters kan jeg konstatere at utviklerteamet følger med på fansen, fjerner fordums feilgrep og finner på friske fiksfakserier. Innførelsen av en caddie gjør radikale endringer i spillestilen, som nå dreier seg mindre om å slå ballen i riktig retning og mer om å få til de små justeringene som utgjør de store forskjellene. Sammen med de andre små kosmetiske endringene er resultatet en sunn og frisk spillserie som har beveget seg enda nærmere duften av ekte fairway, men uten trælene i håndflaten og kjedsommelig golfbilsafari.
Se flere bilder fra spillet på neste side!
Tiger Woods PGA Tour 12: The Masters er utviklet av EA Sports og utgis av Electronic Arts. Spillet er lansert på Xbox 360, Playstation 3, Wii og iPhone.
Les også:
