Ja, dette er en anmeldelse av Pokémon Omega Ruby og Alpha Sapphire, men først halvveis rørende og noe relevant bakgrunnshistorie. Game Boy Advance var den første spillkonsollen som var helt og holdent min egen. Søskenflokken hadde tidligere delt en original Game Boy på biltur (noe som var dømt til å alltid skape konflikt), og vi hadde en Playstation på stua en periode. Men det sølvgrå håndholdte vidunderet lå under juletreet en julaften på tidlig 2000-tall, med bare mitt navn på gavelappen.
Et av de spillene jeg husker best fra min tid med GBA’en er selvfølgelig Pokémon Sapphire, og det er et spill jeg med glede mimrer tilbake til. Dette var det gikk opp for meg at jeg kunne søke på internett etter hvilken level en bestemt Pokémon ville utvikle seg, og ofte visste jeg ikke en gang om den i det hele tatt var i stand til å utvikle seg. Tredje generasjon kom med mange mysterier, og det var med overraskelse og spenning jeg oppdaget at den ganske stygge Shroomish utvikla seg til den nokså stilige Breloom. Dette er med andre ord en remake jeg har sett fram til, og jeg beklager derfor den veldig patostunge introduksjonen. Tidvis er jeg en sentimental tosk.
Som en remake er ORAS meget tro mot originalene, og jeg kan ofte vite nøyaktig hva en trener kommer til å si og hvilken Pokémon vedkommende sender ut for å bli knust ubarmhjertig av mitt elegante lag. Samtidig er det lagt inn noen nye sekvenser, blant annet får man en Lati@s i løpet av historien, og det er lagt til en ekstra «Delta Episode» etter at du har slått Pokémon-ligaen. Du mottar også en Mega Stone til startermonsteret ditt, samt at mange andre Pokémoner også har fått en ekstra evolusjon. Swampert ser for eksempel ut som om han er pumpet full av steroider, noe som kler han overraskende godt.
Selv om jeg selvfølgelig setter pris på disse nye inklusjonene, hender det at de føles litt malplasserte, og jeg får inntrykk av at det ikke har vært en enkel oppgave å finne ut hvor disse delene skal passe inn i historien. Andre ganger må det dog sies at det har vært et vellykket forsøk på å skape litt mer innhold mellom noen gymkamper.
Noen av problemene med de gamle spillene vises også her i nyutgaven, og gjengen i Game Freak har åpenbart forbedret seg på noen punkt de siste ti årene. Blant annet er oppbyggingen av historien noe av det som jeg personlig synes fungerer bedre nå, særlig i fjorårets X og Y, og jeg får i ORAS litt mer følelsen av at jeg tråkker fra gym til gym, mens alt som skjer i mellom kun er en distraksjon fra min neste destinasjon.
På internett har det vært en del oppstyr rundt at det er mye vann i ORAS, og det stemmer. Det var også mye vann i originalene, noe de tidvis har blitt kritisert for. Regionen i spillet, Hoenn, er basert på Sør-Japan. Ikke bare den store øya Kyushu, men også øygruppen Okinawa, og når man reiser fra øy til øy i en øygruppe, er det nødvendigvis ganske mange liter vann i området. Dette er heldigvis ikke et stort problem. Pust lettet ut. Surfingen i ORAS holder et høyt tempo, og det tar ikke så lang tid å komme seg fram. I tillegg er det blitt lettere å unngå alt for mange Pokémon-kamper på det våte element, om man sakker ned farten litt. Dersom man har det ekstra travelt, kan man også velge å fange en Sharpedo, som kan surfe ekstra fort. Vannet er altså ikke en særlig stor hindring, men mer som en motorvei med bølger.
Regionen er for øvrig en av de stilistisk mest interessante i Pokémon-serien, og både rurale japanske landsbyer med tradisjonell japansk arkitektur og større byer med mer moderne, men like ikoniske funksjonalistiske bygg blir besøkt, noe som maler et flott bilde av et fantasi-Japan. Disse ideene og parallellene til det virkelige området Hoenn er basert på blir enda tydeligere takket være den forbedrede grafikken i nyutgavene, som er på samme nivå som Pokémon X og Y hadde. Bildeoppdateringsfrekvensen er fremdeles litt guffen i noen kampsekvenser, særlig når man møter mange Pokémoner i en horde, men for det meste kjører spillet fint. 3D-effekten er dog fortsatt skrudd av i mesteparten av spillet, utenom kamper og enkelte områder i spillet. Jeg anbefaler deg likevel å spille med 3D-slideren opp, ettersom effekten virkelig gir en ekstra punch der den er tillatt.
Det er vanskelig å peke på det jeg liker best med ORAS. Den vakre nostalgien, konkurransedelen som er gjeninnført, nye historiesekvenser eller det faktum at man mottar en Pikachu man kan kle opp i ulike kostymer. På samme måte er det vanskelig å peke på hva det er som gjør at jeg ikke synes ORAS når helt til topps, slik jeg ikke var i tvil om at X og Y gjorde da jeg anmeldte disse spillene i fjor. Det er en udefinerbar faktor som spiller inn, kall det gjerne med klisjéfrasen «det lille ekstra», og dette udefinerbare «noe» er ikke helt til stede, selv for en som med kjærlighet tenker tilbake på tiden med sin barndoms sølvgrå GBA. Likevel er dette et veldig godt spill, og absolutt blant årsbeste for 3DS. Måtte alle nostalgikere nyte ORAS, og jeg håper nye spillere kan oppdage det jeg forelsket meg i for et tiår siden.