Vi føler med 107% sikkerhet at vi kan si at det aldri tidligere har vært knyttet så store forventninger til et iOS-spill som «Infinity Blade». Sammen med «Puzzle Quest 2» og «Dungeon Hunter 2» utgjør det et trekløver av storspill som denne uken blir omhørig omtalt, veid og tildelt terning. I tillegg til disse storkanonene får en usjarmerende liten rotte, og en aldrene bok sin endelige dom.

Infinity Blade

Utvikler: Chair
Versjoner: iPhone, iPad
Pris: 35,- (universal)

Det var flere enn meg som fikk hakeslipp når «Epic» tidligere i høst demonstrerte sin Unreal motor på iTouch-plattformen. I demoen «Epic Citadel» fikk vi vandre rundt i et fantastisk realisert middelalderslott, og måpe av at det faktisk var en telefon som presset ut det vakre bylandskapet. I samme slengen ble vi lovet et fullverdig spill i løpet av året, og her er det: Chairs «Infinity Blade».

Forventningene har mildt sagt vært store, og første gang man fyrer opp spillet er skuffelsen umiddelbar. For hele opplevelsen forløper på skinner. Omgivelsene er fortsatt like imponerende som i demoen, men denne gangen får du ikke selv bestemme hvor du vil gå. Spillet leder deg fra den ene rustningkledde slemmingen til den neste. Du har ingen interaksjon med omgivelsene utover å plukke opp myntposer og helsedrikker som ligger og slenger. 

Jeg starter ut lite imponert og spiller litt fordi jeg må. Tar meg selv i å tenke at dette er sløve greier, Chair. Jeg deler ut slag i hytt og gevær ved å dra fingeren i forskjellige retninger over skjermen, og dukker unna nesten alle slag ved å trykke på en og samme knapp. I rask rekkefølge hamrer jeg ned et titalls slemminger og møter gudekongen, spillets ultraslemming. Han økser meg ned i en symfoni av sverdsvinging, og spillet begynner på nytt.

Jeg kontrollerer nå sønnen til stakkaren jeg akkurat har ført inn i den visse død. Sønnen har arvet alt ustyret og ferdighetene jeg allerede har opparbeidet, og han skal hevne sin far. Gudekongen har befolket slottet sitt med nye fysaker. Det er altså bare å sette i gang på nytt. Dette gjentar seg et par ganger. Lakeiene dør som fluer for mine tankeløse triks, og gudekongen valser over meg.

Så begynner jeg å møte litt motstand. Etter hvert blir jeg nedkjempet et par ganger av de tidligere hodeløse lakeiene. Hmm, disse gutta har tydeligvis også plukket opp noen triks over de tre siste generasjonene. Da åpner «Infinity Blade» seg. Ikke som i at man får interagere noe mer med omgivelsene, spillet er fortsatt kun interessert i kampene, men selve kampene åpner seg og blir mer spennende. Jeg begynner å se angrepsmønstre, kommer opp med mottaktikker. Noen slag må pareres, noen dukkes unna og atter andre kan kontres rett før de treffer. Fra å være fullstendig uengasjerende, sitter jeg nå på kanten av stolen, og tør nesten ikke blunke. Fightene blir intense, og hvert møte blir et lite minispill som krever et forsøk eller to for å overvinnes.

Legg til lette rollespillelementer i form av en hel masse utstyr du kan kjøpe for gullmyntene du tjener på veien, og karakterutvikling gjennom erfaringspoeng, og vi sitter igjen med et spennende og til tider utfordrende spill. Alti alt er det en smule repetitivt, og skuffelsen over å ikke kunne bevege seg rundt i de flotte omgivelsene henger fortsatt ved, noe som hindrer spillet å få toppkarakter. «Infinity Blade» kan uansett trygt anbefales. Et mer grafisk imponerende spill finner du i hvert fall ikke på appstoren.

Rat on a Skateboard

Utvikler: Donut Games
Versjoner: iPhone
Pris: 6,-

Donut Games har over en tid oversvømt appstoren med mer eller mindre kompetente spill. Samtlige i sjangeren bruk-og-kast moro. Hovedperson i flere av disse er en rotte med det fantastisk kreative navnet: Ratty. En rotte som lever opp til navnet ved å være en av spillhistoriens minst sjarmerende spillmaskoter. Uansett, Ratty har denne gangen funnet frem et skateboard, og med det under beina legger han ut på livets betonggrå og uendelig lange landevei i full fart fra venstre mot høyre.

Dette er nok et spill i den etter hvert overfulle «Canabalt-sjangeren». Oppkalt etter et av de første spillene der spillfiguren din turer avgårde inn i et uendelig langt tilfeldig generert brett. Cluet denne gangen er skateboardet, som gjør den lille rotta i stand til å hoppe over bananskall, slimmonstre og annet skrot som ligger i veien. I tillegg kan Ratty trikse på skateboardet når han befinner seg i lufta, noe som resulterer i mer poeng. Alt munner ut i at du til slutt ikke greier mer, faceplanter, og forhåpentligvis blir belønnet med en highscore.

Spillet har tre moduser. Hvorav to er variasjoner over uendelig lang bane-gimmicken. Den tredje og klart mest interessante, Challenges, er kort fortalt en serie brett der Ratty må greie en eller annen form for utfordring. Hoppe over alle tønnene på brettet, gjøre minst femten triks før mållinjen eller grinde tre rails. I denne modusen er det mer variasjon enn andre «Canabaltkloner», noe som teller positivt i min bok.

Men når alt kommer til alt er dette en variasjon over noe vi allerede har sett utallige ganger i løpet av appstorens relativt korte levetid. Greit å slå i hjel et par minutter med, men har du ikke allerede flust av slike spill på iTouch-maskinen din?

Fighting Fantasy: The Warlock of Firetop Mountain

Utvikler: Big Blue Bubble
Versjoner: iPhone
Pris: 17,-

Da jeg var liten hadde jeg et par interaktive bøker der jeg selv måtte gjøre valg. Små fantasyfortellinger der jeg inntok rollen som helten på sin reise. Jeg tok viktige beslutninger om veivalg, utstyr og hvordan og hvilke monstre som skulle bekjempes. Det fungerte ved å presentere leseren for valgmuligheter som hver hadde et sidenummer. Velger du den høyre døra, bla til side 194. Går du for den grønne døra, bla til side 32. Så var det bare å lese hva som skjedde bak døra man valgte. På veien støtte jeg på monstre som måtte bekjempes. Kampene ble avviklet med terninger, og det hele var veldig artig for en liten gutt på åtte.

Nå i det 21. Århundre velger altså Big Blue Bubble og gi ut eksakt de samme bøkene i digital ”spill” versjon på iOS. Og hjelpe meg, det fungerer dårlig.

I denne versjonen foregår alt som i de gamle bøkene, så du kan lese denne anmeldelsens første del en gang til om du har noen spørsmål. Eneste forskjellen er at terningkastene også gjøres digitalt på skjermen. Terningene ruller sakte over skjermen, jeg må vente på at de stopper, og de beveger seg som om de skulle vært laget av gummi. Spesielt irriterende er det å se på de trege terningene når goblin-kreket jeg skal ta livet av har så lave kampferdigheter at terningkastet uansett ikke gjør noe utslag. Fordelen med den gode gamle boka var at jeg da kunne bla rett videre. Her er det ingen bønn. Terningene skal kastes ti ganger, og jeg må pent finne meg i å se på, og trykke på den latterlig stygt designede ”kast-terningene-knappen” for hver bidige gang. Om ikke det var nok at terningene og alle logoer er bælstygge, gjør den grusomme ”gammelt-papir-effekten” teksten lite lesbar. Hvorfor?! Originalbøkene klarte seg helt fint med vanlig hvitt papir. Og hvorfor i all verden skal de trykke bla-i-boka·animasjonen i trynet på meg hver gang jeg tar et valg. Ja, det er en bok! Jeg har fått med meg det! Aaaaaagh!

Et annet poeng er hvorfor i huleste «BigBlue Bubble» ser seg nødt til å ta 17 kroner for dette makkverket. Det er ingen ting som tilsier at det har krevd store ressurser for å overføre dette kriseproduktet til iOS. Det finnes allerede på DS i en langt mer teknisk avansert versjon. Eneste lyspunkt er en håndfull greie illustrasjoner hentet fra originalverkene, her spritet opp med farger. På slutten av denne anmeldelsen er det bare et alternativ: Ønsker du å slippe høre mer om dette takraset av et iTouch-spill, vend om til neste side.

Puzzle Quest 2

Utvikler: Infinite Interactive
Versjoner: iPhone/iPad
Pris: 55,-

«Puzzle Quest» er et spill som ble ugitt på mer eller mindre alle plattformer, og solgte en drøss. Det var en ny vri på det gamle ”match tre edelstener og de forsvinner”-gameplayet vi kjenner fra «Bejeweled». Vrien bestod i en hel haug rollespillelementer som knyttet forskjellige varianter av juvel matchingen sammen til en reise i et eventyrland, med medfølgende karakterutvikling, intriger og det hele.

Nå har «Puzzle Quest 2» landet på appstore etter å ha vært ute nesten et halvt år på DS, Xbox live og PSstore. Edelstenmatchingen, tre på rad er den samme, mens rollespillelementene er endret en smule.

I eneren turet man rundt på et stort oversiktskart, kapret slott, reddet landsbyer fra monstre, smidde egne våpen, temmet dyr og så videre og så videre, alt ved hjelp av variasjoner over tre på rad-mekanikken. Denne gangen turer man rundt i grotter, skauer og slott, redder landsbyen fra monstre, leter etter feller, sanker inn gullmynter og så videre, alt illustrert ved hjelp av variasjoner over tre på rad mekanikken. Stort sett det samme nok en gang altså. Avhengighetsskapende er det fortsatt. En runde til, en runde til, bare litt flere erfaringspoeng nå så åpnes neste ferdighet, en runde til. Så langt så vel, men den observante leser har vel allerede merket seg det heller lave terningkastet. For her er det en hel del problemer.

Først av alt skal det bemerkes at jeg ikke har spilt mer enn fem minutter på iPhonen min. Menyene er små og kronglete, og det er så vanskelig å treffe det man forsøker trykke på at det er helt på grensen til uspillbart. Skuffende. Heldigvis har jeg en iPad, og heldigvis er dette en universell app som er kodet for å fungere like bra på Paden som Podene. Men dessverre løser ikke iPaden alle problemer.

Menyene er fortsatt elendig utformet. Som sagt for små på iPhone, og selv på iPadens betydelig større skjerm viser de seg å fungere langt under pari. For å sjekke hva en magiformel eller noe av utstyret ditt gjør må de trykkes på og holdes inne i et sekund eller to. Da først spretter det opp en rute som viser informasjonen. Tidkrevende og kludrete når man skal sjekke hvilket sverd som er best av de to man har i baggen, og de fem kjøpmannen selger. Når disse tekstboksene i tillegg av og til dekker over annen tekst du skal sammenligne med er idiotien komplett.

Kjedelig er det også at spillet en sjelden gang låser seg, og tvinger spilleren til å begynne kampen på nytt. Områdene du beveger deg rundt i er designmessig gørrkjedelig, og fantasyklisjeene har infisert samtlige karakterer, monstre og settinger. At ikke Infinite Interactive har tatt tak i noen av disse punktene er merkelig. For å fortsette i dette positive hjørnet så er egentlig hele vandre rundt-mekanikken en smule unødvendig, lite responsiv og treig. Slik det fremstår tjener det liten hensikt ut over å trekke ut tiden mellom edelsteinmatchingen. Alt i alt fungerte de fleste av disse rollespillelementene bedre i eneren enn de gjør her. Et steg tilbake er ikke det en forbinder med en vellykket oppfølger.

På mange måter gjennomsyrer den tilsynelatende litt slurvete stilen hele «Puzzle Quest 2». Åpenlyse feil hindrer «Puzzle Quest 2» i å bli det avhengighetsskapende monsteret av et spill du hadde trengt på iTouch-dingsen din. Spesielt skuffende, når flere av disse problemene også var til stede i eneren. Når prisen i tillegg er så stiv, blir alle feilene ekstra vanskelige å svelge.

Dungeon Hunter 2

Utvikler: Gameloft
Versjoner: iPhone/iPad
Pris: 39,-/55,-

«Dungeon Hunter» er en av de største RPG-suksessene så langt på iTouch-plattformen. Grunnet min nærmest fobiske angst for onscreen-joysticker våget jeg meg aldri inn i «Dungeon Hunters» katakomber. Etter ett år med eksponering for denne (fortsatt nokså ubrukelige) formen for kontroller, er jeg litt mindre engstelig, og tar med det fatt på «Dungeon Hunter 2s» mørke grotter og skau.

For gjennom grotter og skau fylt av en evig strøm fiender må vi, i dette som trygt kan beskrives som en «Diablo»-klone. Egentlig er det ikke så mye å si om «Dungeon Hunter 2» ut over at det er et forbasket bra iOS-spill. Historien er gørr kjedelig og uinteressant, men monsterslaktingen er underholdene, om enn aldri utfordrende. Masse forskjellig utstyr, og evner låses opp etter hvert som karakteren din utvikler seg. Det være seg den tradisjonelle soldaten, tyven eller magikeren.

Grafisk er det pent, og det er nok variasjon i både motstandere og omgivelser til å gjøre dette til en fornøyelig erfaring. Kast inn en samarbeidsmodus som lar deg spille igjennom historien med opptil tre venner, stemmeskuespill sånn helt midt på treet, og vi sitter igjen med et solid stykke arbeid. Som så ofte før i Gamelofts spill er det lite nyskapende, men det som serveres fungerer godt.

Ja og forresten, helt til slutt, kontrollene: De funker helt greit de. Kurert føler jeg meg dog ikke.