Den endelige oppfatningen av Metro Exodus er at det er et utrolig spill, som kanskje kunne trengt en måned eller to ekstra.

Postapokalyptiske spill fascinerer meg, en verden som er død, full av monster på grunn av det, og grupper med mennesker som desperat prøver å overleve, der hvor Fallout fokuserer mer på action, leverer Metro på thrillerfaktoren, og resultatet blir at jeg fant meg selv sittende på kanten av stolen gjennom den 20 timer lange kampanjen til Artyom og et ødelagt Moskva.

Vi finner sted to år etter Metro Last Light og Artyom er overbevist over at de ikke er alene igjen i verdenen, de andre innbyggerne i Metroen under Moskva er ikke overbevist. Verden er ødelagt etter atomkrig, og overlevelse er alt som betyr noe. Hovedbasen din er toget Aurora, og herfra er man på et eventyr gjennom den trans sibirske jernbanen.

Ett av mange områder i Metro Exodus

Noe av det første jeg vil snakke om er hvordan det ser ut, spilt på en Xbox One X og en 4K TV er jeg over gjennomsnittet imponert over detaljene, etter en måned hvor jeg har spilt mye Resident Evil 2, leverer Metro Exodus mutantmonster som kan skremme livskiten ut av enhver. Spillet klarer også å holde gjennomsnittlig 30FPS hele tiden. Dessverre en del irriterende bugs her og dersom utvikler 4A Games gjerne kunne brukt litt mer tid på. Overalt er spillet griselekkert, og i de største åpen verden segmentene kan man lett finne seg å bare stå å nyte synet av et grafikk mesterverk.

Det narrative fungerer veldig godt, historien bæres frem av unike oppdrag, og ingen av dem føles like eller repetitive. 4A Games har gjort en god jobb med kvalitetssikringen på oppdragene, som er med å skape en nysgjerrighet rundt historien og inspirerte meg til å fortsette.

Jeg prøvde å leke meg med fotofunksjonen, for å skape noen lekre bilder, men dessverre får alle screenshots gamertaggen klistret midt på bildet i store bokstaver, noe som ødela litt av sjarmen. Gamertagen på Xboxen min er fra jeg var tretten, så den trenger ikke folk å få vite.

Store monster lurker rundt hvert hjørne

Ulikt de tidligere Metro spillene finner Exodus sted for det meste på overflaten, men dette stopper ikke skrekkfaktoren på å være skrudd opp til elleve. Her er det lett å finne seg overveldet av fiender, så om man går inn «Guns Blazing» i ekte Rambostil på oppdrag vil man komme til å angre. Samtidig som med andre skrekkspill har du minimalt med kuler, så planlegging er viktig.

Exodus har en dag/natt syklus som er helt genialt. Nå kan man koordinere når Artyom skal angripe, og når man da har natten som kamuflasje gir det hele spillet en skikkelig strategifølelse jeg liker veldig godt. Samtidig er fiender veldig mye vanskeligere å se om natten, så plutselig oppdaget jeg å ha vandret inn i en fiendekamp uten å være klar over det.

Den russiske vinteren stoppet kanskje nazistene, men mutantmonster herjer enda

Det er ikke alt for mange våpen i Metro Exodus, nesten skuffende lite, men til gjengjeld kan man tilpasse våpen på såpass mange måter at man får mye morsomme muligheter, alle våpen kan tilpasses med alt fra sikter til større magasiner så det å prøve ut forskjellig våpenkombinasjoner er en del av moroa.

Selve skytingen føles godt balansert. AI funksjonene til de menneskelige fiendene er relativt høyt fungerende, med fiender som går i dekning og gjemmer seg for kulene dine. Samtidig er zombiene mye mer rett frem, og du kan finne deg i å bli overveldet av store mengder zombier på kort tid. Siktefunksjonen er ikke hyper nøyaktig eller auto-aim, noe som er med å skape stemningen av at du ofte vil bomme, og ikke har mye kuler.

Dessverre føles Metro Exodus en smule uferdig, og det er veldig trist. Det er alt for mange bugs som kan knekke hele savefilen din, og dessverre er det ikke heller autosave på alt for ofte noe som resulterte i et par irritasjonmomenter. Bevegelsene til karakterene kan være litt tunge, og kartet kan i blant føles litt tomt.

Viktig og beskytte seg mot radiasjonen etter atomkrigen

Men det viktigste for min del i slike spill er historien og karakterene det viktigste, og man merker at man blir oppriktig glad i historien. Kjemien mellom Artyom og vennene hans mellom oppdrag får deg til å trekke på smilebånd. Alle karakterene du møter på er dype med gode bakgrunnshistorier og de overgår seg selv på kvaliteten på stemmeskuespillet. Her er et spill hvor man kan lytte på vennene dine sine håp og drømmer samtidig som man i neste øyeblikk kan bli angrepet av store mutanter.

Alt i alt er Metro Exodus bra, veldig bra, men jeg sitter dessverre igjen med følelsen at det kunne vært bedre. Spillet leverer fanservice, ser fantastisk ut, og har en god historie og karakterer. Samtidig er det mye funksjoner som mangler. Skal bli spennende å se om det å kutte Steam versjon på PC er noe utgiver Deepsilver vil angre på over den nye men populære Epic Games Store.  Bugs som kan ødelegge spillet, knappelayoten er litt merkelig, og spillet føles litt «Klumpete» som mange store AAA spill i 2019 har det nok blitt sluppet litt vel tidlig, men det er ikke tvil om at Exodus er det beste spillet i serien så langt.