Hvis man blander storslåtte fantasy-landskaper med de enorme drapsrobotene fra War of the Worlds så får man noe som minner om estetikken i Planet of Lana. Kort fortalt så er dette et plattformspill med oppgaveløsning fra de svenske utviklerne i Wishfully.
De debuterer i en sjanger hvor det gis ut veldig mange spill, hvor toppene er svært høye (Se Limbo og Gris). Mye i spillet minner også om fjorårets Somerville, som jeg likte veldig godt. Selv om Somerville ikke var et rent 2D-spill så baserer begge seg på enkle oppgaver og minimalistisk historiefortelling. Dessuten ligner robotinvaderne på hverandre.
Kompanjong
Planet of Lana er historien om Lana som ser folket sitt, inkludert søsteren, bli invadert og kidnappet av roboter. Hun starter derfor en desperat jakt for å finne og redde søsteren sin. På veien må hun snike seg forbi patruljerende roboter, klatre, hoppe og trykke på knapper. Underveis redder hun også et kattelignende vesen, som hun kaller Mui. Denne hjelper deretter Lana med utfordringene de møter underveis. Og er selvfølgelig supersøt.
Oppgavene du må løse er av den enkle sorten. Kanskje litt for enkle til og med. Flytte en kasse her, få Mui til å trykke på en knapp der. Du lærer noen nye ferdigheter underveis som gir en viss variasjon i det minste. Det er imidlertid ingen av oppgaven i Planet of Lana du ikke har støtt på i andre spill. Det er ikke det at de trenger å være så fryktelig vanskelig, alle spill må ikke være Dark Souls, men litt mer kreativitet hadde jeg satt pris på.
Et annet irritasjonsmoment når det kommer til oppgaveløsing og plattformsekvenser er at Lana er noe upresis å styre. Det er åpenbart at spillet har hentet inspirasjon fra Another World, men hadde ikke trengt det på akkurat dette punktet.
Visuell historiefortelling
Jeg er imidlertid veldig fan av hvordan Planet of Lana forteller historien sin. Det er ikke noe tekst, ikke noe forståelig tale, det er kun visuelle markører. Det er mer enn godt nok for å fortelle en engasjerende historie, selv om avslutningen ikke er like emosjonelt treffende som utviklerne åpenbart ønsker. Samtidig gir spillet oss et godt innblikk i både mytologi og bakgrunnshistorie.
Dette leder oss til høydepunktet i Planet of Lana. Presentasjonen. Det visuelle utrykket er slående, med sterke farger og flotte omgivelser. Spesielt de håndmalte bakgrunnene er nydelige og kan minne om noe Studio Ghibli-aktig. Selv om figurene er relativt simple så ligger det så mye tanker bak uttrykk og bevegelse. Også har vi soundtracket til Takeshi Furukawa da. Det emosjonelle sentret til Planet of Lana. Selv om historien ikke vekket sterke følelser så gjør musikken definitivt det. Det er ikke mange spillsoundtrack jeg hører på, men Planet of Lana havner fort i rotasjonen.
Planet of Lana er mye atmosfære og slående presentasjon. Jeg setter pris på at spillet både er relativt kort, ferdig på drøyt fem timer, og lineært. Det jeg kunne ønske meg var litt mer kreative oppgaver underveis. For det gjør at siste akt blir mer et pliktløp når både historien og oppgavene begynner å miste piffen. Til tross for dette vil jeg påstå at dette er en spillopplevelse det er umulig å mislike.
