Jeg er like overasket som de fleste, om ikke mer. Jeg har høylytt snakket ned om Pokémons mangel på innovering og forandring de siste 10-15 årene, og evne til å lage spill som reflekterer Pokémons posisjon som «mest innbringende media-franchise» noensinne. Men med Pokémon Legends Arceus har GameFreak endelig bevist at de er villig til å eksperimentere, prøve noe nytt og viktigst av alt: Bevege seg i riktig retning.

Det er mye og snakke om og ta tak i, men hvis du bare ønsker å vite om spillet er bra eller ikke kan du ta det med knusende ro, for jeg har ikke spilt et så bra Pokémon-spill siden HeartGold og SoulSilver på Nintendo DS i 2009. Kanskje er Legends Arceus enda bedre.

Gotta Catch Em all!

Historien har fått en ordentlig overhaling. Du er ikke lenger en kid fra en liten landsby som skal sloss om knappenåler og ligamesterskap. Istedenfor er du 15-åring som ankommer fortidens Hisui-region fra en rift gjennom tid og rom. Her blir du tatt imot av Team Galaxy og den lokale professoren som jobber med å studere Pokémon og lage den aller første PokéDex’en.

Du får også ett veldig enkelt men bestemt oppdrag fra en mystisk stemme: Fang alle Pokémon. På mange måter fører dette Pokémon tilbake til sine røtter. Det finnes i overkant av 200 Pokémon i denne regionen, og det er veldig overkommelig å fange alle i motsetning til spill der det finnes 500+, eller Arceus forby: 900+.

Pokémon i denne verden er ganske ville, noe som skaper kontrast siden avataren din kommer fra nåtiden og er kjent med hvordan mennesker og Pokémon lever sammen i harmoni. Plottet blir derfor ganske meta siden vi ankommer spillet med mange tanker og forventninger om hva Pokémon er og hvordan Pokémon fungerer. Jeg elsker det.

Pocket Monster Hunter

Idéen er fremdeles den samme som alltid: Gå ut i omverdenen og let etter fantastiske dyr og hvor de er å finne, men alt annet er annerledes.

Du og Team Galaxy har base i Jubilife Village, der du kan ta imot oppdrag, kjøpe nødvendige items og ønskelige klær, trene Pokémon, og generelt henge og snakke med NPC’er. Derfra kan du bevege deg ut i de forskjellige områdene spillet lar deg utforske. Spillet er IKKE en sømløs åpen verden som mange kanskje tror, men delt opp i relativt store soner.

Det er de små tingene som gjør de store forskjellene.

Det som derimot ER sømløst, er alt annet. Fra du befinner deg ute i en av områdene kan du sloss mot og fange hundrevis av Pokémon, gjøre oppdrag, samle ingredienser og løpe fra ende til annen uten en eneste lasteskjerm eller pause. Dette er en stor endring fra tidligere Pokémon-spill der de er delt opp mellom utforsking og slåssing.  Her er det ingen egen kampskjerm. Du møter en Pokémon, kaster ut din egen og kampen finner sted umiddelbart der du er. Du kan også bevege avataren under kamper, og kan fritt fysisk løpe vekk fra kampen fremfor å trykke på knappen som sier «run away». Det er de små tingene som gjør de store forskjellene.

Du må ikke sloss mot Pokémon for å fange dem engang. Du kan finne en liten samling av Bidoof, og kaste baller etter alle sammen, uten å måtte vente på at den første er bekreftet fanget før du prøver å fange den siste.

Og du må fange Bidoof og alle andre i flertall for å fylle ut Pokédex’en. Tenk på deg selv mer som en Pokémon-forsker enn trener. Pokédex’en er fylt av flere oppdrag og lister du kan og til en viss grad må fylle ut. Det kan innebære å fange 25 eksemplarer av en bestemt Pokémon om natta, eller se den samme Pokémon bruke et bestemt angrep opptil 40 ganger. For alle som ønsker å fullføre spillet 100% kan dette være din våte drøm eller verste mareritt avhengig av hvordan du ser på det. Jeg opplevde dette mye bedre og morsommere enn å fange én Pokémon og være ferdig med PokéDex’en.

Bare det å kaste baller i seg selv er også mer tilfredsstillende nå, siden du må aktivt sikte og «skyte» mot Pokémon. Du får også en liten bonus om du klarer å kaste en Pokéball i ryggen på den du prøver å fange. Pokémon reagerer også forskjellig på deg. Noen reager nesten ikke i det heletatt og lar deg gå helt opptil dem, mens andre vil sanse deg på flere meters avstand for så å enten løpe vekk eller angripe deg. Hvis du tar for mye skade fra ville Pokémon får du en «black out», og du mister en god del items du bærer på. Hvis en Pokémon har oppdaget deg kan det hende du ikke lenger kan fange den uten å angripe den eller kaste noe som kan stunne den.

Let’s Rumble

Morsomt nok er ikke slåssing et like stort fokus som før, men likevel er det gjort helt massive endringer i kampsystemet for å gjøre det mer spennende og engasjerende.

Kamper er fremdeles tur-baserte, men henter inspirasjon fra andre rollespill og gir deg en oversikt over tur-orden. På den måten vet du at når du velger angrep så går ditt angrep alltid først. Hvis din Pokémon har nøy nok speed-stats kan det også hende du kan gå inn to angrep før motstanderen får en.

Pokémon har personlighet og liv i seg.

Når en Pokémon har kunnet et angrep lenge nok «mestrer» de angrepet, som gir deg to nye valg. Du kan nå angripe med Agile Style eller Power Style. Når du velger Agile Style gjør du angrepet raskere og øker sannsynligheten for å få inn et ekstra angrep, men angrepet blir svakere. Power Style er naturlig nok omvendt. Angrepet gjør enda mer skade, men det øker også sannsynligheten for å gi motstanderen en ekstra tur. Ved å introdusere Agile- og Power Style på denne måten får du både bedre kontroll over kampen, i tillegg til å gi deg et «high risk, high reward» system i ett.

Som om det ikke var nok så har nå alle Pokémon et «move pool» du kan velge angrep fra til enhver tid. Du trenger ikke lenger samle TM’s, eller være engstelig for å bytte ut et angrep. Du kan når som helst gå inn i menyen og endre hvilke angrep du vil din Pokémon skal ta med seg inn i kamp. Dette åpner for mye større mulighet for å eksperimentere, fordi om du angrer og savner et tidligere angrep kan du alltid finne det frem igjen.

MEN!

Noen topp-score får likevel ikke Legends Arceus. Jeg elsker historien og gameplay-loopen, men åpenbart nok så ser ikke spillet spesielt bra ut. Grafikken er veldig sjeldent distraherende dårlig, men etter hvert får du muligheten til å bevege deg litt raskere, og da opplever du mye pop-in av trær og deler av landskapet.

Jeg hører mange si at man ikke kan forvente særlig god grafikk Nintendo, og jeg sier heller ikke at jeg forventer Pokémon og ligne på et PS5 flaggskip som Ratchet & Clank eller Horizon Forbidden West, men selv Zelda: Breath of the Wild på Wii U presterer å gi deg et aldri så lite «wow-øyeblikk» i det du ser utover verden for første gang. Det får du aldri Legends Arceus. I spill som Super Smash Bros Ultimate kan 8 spillere spille samtidig i 60 bilder i sekundet, mens her ser du tydelig Pokémon og figurer i bakgrunnen bevege seg i ned til 2-4 bilder i sekundet.

Jeg lurer jo også litt på hvorfor vi ikke får Nintendo-spill som kan stille likt med Sony når det gjelder grafikk. Selvfølgelig vil ikke Nintendo Switch kunne takle det, men la oss nå inderlig håpe at neste konsoll igjen kanskje er det. Nintendo sier de ikke er opptatt av grafikk, men det er utrolig skuffende å spille spill i 2022 som ser ut som noe fra 2006.

Selv om grafikken ikke er helt par, så er i det minste animasjonene det denne gangen. Pokémon har personlighet og liv i seg, både i omverdenen og kamper. Noen er til og med nokså fryktinngytende. Jeg var bra svett et øyeblikk som intet mindre enn fire forskjellige Gyarados begynte å lade sine Hyper Beams i min retning. 

På rett vei

Jeg er storfornøyd med Pokemon Legends Arceus. Dette er mer eller mindre nøyaktig hva jeg mener Pokémon trengte for å få de som meg som har gått litt lei det «same old, same old». Spillet brillierer med en frisk gameplay-loop der å fange Pokémon er både essensielt og effektivt, samtidig som det er gjort store endringer i spillets kampsystem og struktur.

Det eneste negative går på det grafiske, og selv om jeg ikke har nevnt det tidligere har spillet noen bosskamper som kunne oppleves noe så som så. Jeg tror at hvis GameFreak lager en oppfølger eller nytt Legends-spill og bygger videre på opplevelsen på lik linje som Pokémon Gull og Sølv gjorde etter Rød og Blå, så kan vi virkelig begynne å snakke om et potensielt beste Pokémon-spill noensinne.