apr 20
John-Edvard Genius
South of Midnight på Switch 2 er et spill jeg faktisk synes det er litt vanskelig å fortelle om. Det er et spill proppfullt av gode ideer, som også delvis klarer å underbygge disse ideene med solid gjennomføringsevne. Dessverre er det også en del mekanikker som aldri blir mer enn “helt greie,” og Switch 2-versjonen av spillet kjører tidvis plagsomt dårlig under både kamper og historiesegmenter. Alt dette resulterer i en pakke jeg kanskje kan anbefale under andre omstendigheter, men som dessverre ikke traff meg på Nintendo-konsollen jeg spilte det på.
I South of Midnight spiller man som Hazel, en jente som bor i sørstatlige strøk da en stor treffer hjemstrøket hennes. Hazels mor blir dratt langs en voldsom elv, og spillet er Hazels reise for å redde henne og finne ut av om hun i det hele tatt lever eller ei. Denne historien er definitivt spillets høydepunkt, og det er noe jeg vil si for det meste er ivaretatt i Switch 2-utgaven. Solide skuespiller-prestasjoner, godt animerte karaktermodeller og vel regisserte scener fører oss trygt gjennom en historie som er både kreativ og fin. Jeg skulle bare så gjerne ønske at å spille spillet var like kjekt som det var å oppleve historien.
Hvis jeg skal beskrive dette spillet mekanikk-messig, så vil jeg kalle det et action-eventyr-spill fra PlayStation 2-eraen. Bevegelsesmekanikken føltes som en videreutviklet 3D-plattformer, mens kampmekanikken prøver å være et velflytende action-spill. Dessverre er det meste av mekanikk preget av at spillet i seg selv er litt seigt, spesielt på Switch 2. Kontrollene føles til tider lite responsive, enkelte mekanikker som skal gi deg nye muligheter aktiveres kun i veldig spesifikke scenarioer, og alt dette preges som sagt av at spillet ikke kjører noe godt på Switch 2. Det er vanskelig å si hvor mye av dette er på grunn av dårlig grunnmekanikk og hvor mye som stammer fra dårlig optimalisering, men konklusjonen er at mekanikken i South of Midnight ikke holder mål.
En delvis reddende engel i dette spillet er muligheten til å skreddersy opplevelsen din. Du kan blant annet velge hvor lett eller vanskelig kampene skal være, tilgang på uendelig med liv, og hvis du vil kan du rett og slett få opp valget om å hoppe over utfordrende sekvenser om ønskelig. Alt dette er tiltak jeg gjør honnør for, selv om jeg er usikker på hvor positivt det er at spillet blir bedre av å hoppe over det meste av mekanikk det består av…
Uttrykket til spillet er også et tydelig offer for Switch 2-versjonen. Hvert kapittel i historien begynner med en sekvens hvor man får oppsummert historien fra en historiebok, og her henger ofte deler av bildet igjen, som gjør at bildet så å si hver gang blir ødelagt av tekniske problemer. Historiesekvenser har også et forsøk på en stop-motion-stil, men i et spill hvor maskinen allerede sliter med å få det til å kjøre jevnt blir man usikker på når spillet forsøker på en stil-effekt, og når det rett og slett ikke klarer å kjøre bedre. Teksturer har ofte lav oppløsning, lys-effekter slår inn akkurat så sent at man ser lys dukke opp og endre seg midt i scener, og generelt er det forstyrrende å prøve å oppleve denne gode historien. Heldigvis er lydsporet til spillet så å si uberørt, og det er bra, for denne musikken er nok den største fulltrefferen spillet har å by på.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om denne reisen gjennom South of Midnight. Jeg likte historien, skuespillerprestasjonene og musikken godt, men det ble et herk å komme seg gjennom, delvis på grunn av grunnmekanikk som aldri blir bedre enn grei, og delvis fordi spillet ikke kjører godt nok på Switch 2. Jeg vil nok anbefale interesserte å prøve dette, men gjør det et annet sted enn Switch 2 hvis det er mulig.
