Hvis du leter etter ett av årets beste actionspill, speid mot lufta!
Da Namco introduserte det første Ace Combat (også kjent som Air Combat) på PlayStation i 1995, skulle dette bli starten på en serie som lenge sto skulder mot skulder med andre store Namco-bautaer som Tekken, Ridge Racer og Soulcalibur rundt årtusenskiftet. Her har spillere kunne bryne seg på spill som stort sett foregår i Strangereal, en verden nokså lik vår egen, men hvor mangelen på atomavskrekking har ført til enorme utviklinger i alternativ våpenteknologi, inkludert fly. Seriens høydepunkt var uten tvil mellom 2004 og 2011, hvor nye spill ble lansert nesten årlig, men etter lanseringen av Ace Combat Infinity i 2014 ble det stille.
Dette endret seg i 2019, da Ace Combat 7: Skies Unknown kom til PlayStation 4, Xbox One, PC (og Nintendo Switch i 2024), og historiemessig fungerte spillet godt som en inngangsport til serien. Salgstallene var gode, men spillutvikling i dag tar som kjent tid, noe som betyr at vi har ventet hele syv år på Ace Combat 8: Wings of Theve. Heldigvis finnes det et ordtak om å vente på noe godt også videre, og det tar ikke lang tid før man skjønner at utviklerne i Bandai Namco Aces har brukt tiden godt.
Ace Combat 8: Wings of Theve begynner i 2029, ti år etter begivenhetene i forgjengeren, hvor Den sentral-useanske føderasjon (FCU) blir angrepet av den nomadiske ørkenstaten Sotoa ved hjelp av satellittvåpenet Tonitrus Spear og enorme slagskip som kjører på land. Stater og regioner som tidligere var en del av FCU faller fra, og med bare hangarskipet Endurance og et par støtteskip igjen seiler restene av FCU-kommandoen i rom sjø, hvor de plukker opp en taus pilot (deg) fra en livbåt. Her får du høre hvordan folket knytter sitt håp til den sagnomsuste luftstyrken Wings of Theve, en myte private konsulenter om bord prøver å selge for alt den er verdt. En testflyvning med stjernepiloten Cope ender imidlertid i katastrofe idet dere blir skutt ned av Sotoas elitestyrke, hvor Cope drukner og du begynner å høre stemmen hans i hodet ditt etter å ha berget ID-brikkene hans. For å ivareta myten om Wings of Theve overtar du dermed rollen som skvadronens anonyme leder, og med det begynner den lange kampen for å frigjøre hovedstaden Theve fra Sotoas okkupasjon.
Historiefortellingen i Ace Combat-spillene fungerer litt på samme måte som Metal Gear Solid- eller Armored Core-seriene: Du kan bruke timevis på å fordype deg i alle intrikate detaljer og den kreative galskapen, eller du kan bare ignorere det som bakgrunnsstøy og bare gå helt og fullt inn for den spillmekaniske moroa. I likhet med forgjengeren er det også denne gangen mulig å hoppe rett inn i handlingen uten noen forhåndskunnskaper, selv om det er noen referanser til hendelsene i Ace Combat 7 som er artige å få med seg for de som begynte flyturen der. Mens historien i Ace Combat 7 ble noe klønete fortalt gjennom perspektivene til tre birollefigurer, er perspektivet denne gangen endret til førsteperson hvor du omgås dine medpiloter og besetningen om bord Endurance. Dette fungerer langt bedre, selv om den indre monologen fra den avdøde Cope ødelegger flyten med masete støy. Likevel er det en overraskende engasjerende verdensbygging og historiefortelling som serveres her, som samlet sett føles som et steg opp fra forgjengeren. Elementer som omhandler informasjon, propaganda og private aktørers rolle i moderne krigføringer og geopolitikk løfter også den narrative kvaliteten, og bidrar til at historien treffer godt inn imot vår egen samtid uten at den knyttes altfor tett opp imot eksisterende konflikter.
En annen årsak til at historiefortellingen fungerer såpass bra denne gangen er at Ace Combat 8 har mye mer fokus på dine medpiloter, både på bakken og i lufta. Den lærde og eldre Baxter, musikeren Coster og den fargerike Tasha flyr sammen med deg i den såkalte Joker-skvadronen, og gjennom samtaler på bakkeplan og radiosamtaler i kampens hete kommer du tett på deres bakgrunn og personlighet. Dette har ikke bare en narrativ funksjon, for nå kan du også gi dem kommandoer om hva de skal gjøre. Trenger du assistanse kan du be dem flokke seg rundt deg, men har du kontroll i lufta kan du også slippe dem fri slik at dere dekker et større område.
Pilotinstruksene er ikke det eneste som er endret med Ace Combat 8. Ved første øyekast kan det se ut som at overgangen fra Ace Combat 7 ikke er like stor som seriens forrige sprang, men jo mer tid du får med spillet, jo mer ser du alt det utviklerne i Project Aces har finjustert, kalibrert og oppgradert. Fortsatt handler spillet om å identifisere fiender på lands, til vanns og i lufta med, og fortsatt får du en variasjon mellom brett der du har spesifikke fiender som skal elimineres og brett der du bare skal ødelegge mest mulig. De mulige fremgangsmetodene er imidlertid justert noe, ettersom du nå kan skape serieødeleggelser. Sprenger du for eksempel en gasstank kan denne skape en så stor eksplosjon at den smitter over på andre objekter. Dette kan være en taktisk fordel som får deg til å kalkulere hva du skal skade først, men det betyr også at du må være forsiktig i de oppdragene hvor bare helt spesifikke ting skal ødelegges med minst mulig skade på annet materiell.
Noe som kan hjelpe deg med disse taktiske presisjonsskuddene er riktig valg av fly og våpen. Oppgraderingstreet er fortsatt noe kronglete å navigere, men kommer med en rekke kjente og mindre kjente fly som F-16, MiG29, Gripen og lignende. I tillegg til standard missiler kommer også hvert fly med tre sekundærvåpen, hvor du nå kan velge to av dem om gangen mot at de får mindre ammunisjon. Hvilke fly du har tilgang på er avhengig av om de kan ta av fra hangarskip eller ikke, noe som betyr at du er låst til et begrenset antall fly når du tar av og lander om bord Endurance.
Når alt dette er gjort tar du til vingene, og det som møter deg er en actionfest pakket inn i en utsøkt audiovisuell presentasjon. Verden står sjelden stille når du flyr, og snart kretser du mellom fiender og gjør ditt beste for å ta motstanderen uten at du selv blir skutt ned. Her gjelder det både å være treffsikker, men også å styre skuta flyet skikkelig og utføre noen skikkelig luftakrobatiske øvelser for å unngå antiluftskyts og missiler. Her gjelder det å bruke terrenget til din fordel, inkludert skyene. I Ace Combat 7 var sky-teknologien (ikke lagringsskyen, men den naturlige sorten) en av det mest imponerende nyvinningene. I Ace Combat 8 er skyene om mulig enda penere, og måten de virvler rundt vingene dine mens kondensen legger seg på skjermen slutter aldri å imponere. Skyene brukes til taktisk fordel for å unngå innkommende missiler, men dette vet også fienden å utnytte, noe som betyr at du alltid må henge hakk i hæl på en slitsom fiendtlig jager.
Det hele kan høres overveldende ut, men Ace Combat 8 har en overraskende god opplæringsdel og vanskelighetsgradsøkning. I motsetning til forgjengeren kan du nå også endre vanskelighetsgraden underveis i kampanjen, så du har alltids en mulighet til å nedjustere dersom utfordringene blir for krevende. Spillet oppleves også snillere når det kommer til sjekkpunkter underveis, et punkt hvor Ace Combat 7 kunne være notorisk frustrerende. Når du så er ferdig med den omfattende kampanjen, som for øvrig gir deg mer valuta for pengene enn du skulle tro, står en like innholdsrik flerspillerdel klar og venter på deg. Oddsen er stor for at det er noe du ønsker, for kampanjen i Ace Combat 8 gjør deg sulten på mer.
Den utsøkte audiovisuelle presentasjonen er allerede bemerket og må belyses ytterligere. Visuelt sett kan spranget fra Ace Combat 7 til 8 virke mindre enn før, noe som blant annet forklares med at begge bruker Unreal Engine. Oppgraderingen til Unreal Engine 5 er likevel merkbar når du får sammenlignet de to, både med tanke på den tidligere bemerkede sky-teknologien, men kanskje spesielt når det kommer til lys, vann og teksturer. Her er både nanite- og lumen-teknologien anvendt (skjønt lumen bare i filmsekvensene), og resultatet er strålende. På bakkeplan er dette særlig merkbart, hvor detaljnivået får terrenget i Ace Combat 7 til å se ut som Bing-kartdata. Selv om du ikke nødvendigvis legger merke til det når du flyr i supersonisk hastighet høyt oppe i lufta, vil du sette pris på det når du flyr nærmere bakkeplan (eller blir en del av bakkeplanet, også kjent som krasjer). På Xbox Series X er presentasjonen svært pen, til tross for en noe lav oppløsning, og selv om du kan velge en kvalitetsmodus er det ytelsesmodus som er det foretrukne valget her. Du får likevel noen små fall i bildefrekvensen, men disse forekommer mest under filmsekvensene, og i aksjon ligger spillet mye mer stabilt rundt 60 bilder per sekund.
Som med alle andre serier med utgangspunkt i Namcos glimrende 90-tallsbibliotek er musikken ett av de største trumfkortene til Ace Combat, og Ace Combat 8 skuffer absolutt ikke. Den når kanskje ikke helt opp til det samme nivå som det avgjørende slaget i Ace Combat 7, men det er heller ikke langt unna, og det samlede lydsporet er cinematisk, engasjerende og rett og slett utrolig fengende. Komponisttrioen Keiki Kobayashi, Ryo Watanabe og Mitsuhiro Kitadani vet virkelig hvilke strenger det skal spilles på til enhver tid, og Ace Combat 8 er et spill som virkelig fortjener ros for dette arbeidet. Det samme kan også sies om det generelle lydbildet, hvor alt ifra våpen, motorer og supersoniske smell gir den perfekte auditive innlevelsen.
Da jeg var på sesjon for altfor mange år siden lærte jeg at Norge hadde rekordmange søkere til jagerflypilotutdanningen i 1987. Årsak? Top Gun gikk på kinoene året før. Jeg blir ikke overrasket om vi ser en lignende trend til neste år, for Ace Combat 8: Wings of Theve er en actionfest som virkelig vekker den gamle pilotdrømmen til live. For nykommere er dette et like godt sted å begynne reisen som forgjengeren, og for gamle veteraner vil man få en opplevelse som kan virke som et mindre innovativt sprang til å begynne med, men som gradvis imponerer deg stadig mer med alt som er finjustert og forbedret. Bandai Namco Aces leverer ett av årets beste spill, og bør være selvskrevet på spillelista til alle som liker god arkadeaction, jagerfly eller begge deler.
