Saints Row – Skuffende lite ambisiøst
0

Saints Row – Skuffende lite ambisiøst

aug 22 Anders Lønning  

Rebooten har hjertet på rett sted, men klarer ikke å imponere særlig.


Jeg vil si jeg er en stor forkjemper for det man kaller B-spill. Jeg har tidligere gått så langt som å si at jeg langt på vei før foretrekker et ujevnt, klossete spill med store ambisjoner enn de storslåtte og velpolerte, såkallede AAA-spill, fordi utviklerne bak B-spill ofte våger å satse på en ide som gjerne eksisterer litt utenfor rammene av hva et gigantisk budsjett og sultne investorer tillater.

Derfor er jeg så indelig glad for at utgivere som THQ Nordic, Plaion og Deep Silver eksisterer. Og selv om jeg ikke vet 100% hvem av dem som gir ut Volition sin siste tittel, Saints Row, da alle er eid av det nå gigantiske medie konglomeratet som heter Embracer, sier jeg meg uansett fornøyd med at spill som dette har en, eller flere, utgivere som våger å gi dem en sjangs. For selv om det nærmest fløt over med denne typen spill på slutten av PS2 og Xbox generasjonen og så gjennom så å si hele 360/PS3 generasjonen har de blitt sjeldnere og langt i mellom

Med Saints Row, det femte spillet i serien hvis man ikke teller med Gat out of Hell og Enter The Dominatatrix, gir Volition hele serien en en ny start, for la oss være ærlige med oss selv. Det er vanskelig å fortsette et spill etter at det siste som skjedde var at hele gjengen bestemte seg for å gjenskape jorden og vekke forfatter Jane Austen ut av kryogenisk nedfrossenhet fordi hovedpersonen var en fan av bøkene hennes. (Jeg fant ikke på noe av det der forresten).

Du spiller som Sjefen. En ikke ellers navngitt skyteglad person som jobber for et privatmilitærselskap ved navn Marshalls og som bor i et kollektiv sammen med sine tre kamerater. En av kameratene er en bilmekaniker/gatekunstner som er medlem av den lokale latino-amerikanske gjengen Los Panteros, en annen er en biseksuell muskelbunt som utelukkende går rundt i barissen og er medlem av en svært pretensiøs gjeng som kaller seg for The Idols, og den tredje er en spirende forretningsmann som selv mener han bare er en selvhjelp bok borte fra å finne suksessen.

Kjernen av spillets historie handler rundt denne vennegjengen og historien er overraskende godt skrevet. Satiren sitter løst når spillet konfronterer hverdagslige utfordringer for millennials sett gjennom filteret av disse fire gjengmedlemenes bizarre hverdag. Her er ingenting hellig, men spillet trår varsomt der det varsomt bør trøs, og i mine øyne gjør de en langt bedre jobb på satirefronten enn hva Rockstar har fått til de siste årene.

Spillet er satt i den fiktive byen / delstaten Santo Ileso som løslig er basert på Arizona og Nevada med sine sterke latin-amerikanske røtter og et glossy gambling-fylt sentrum. Sammenlignet med andre spill i samme sjanger blir mye av spillverdenen dessverre litt tom med sine flerfeltsmotorveier som nesten ikke har biler på seg, sporadiske bygningsmasse som ikke kan utforskes noe mer enn overfladisk og nesten tilfeldige sammensetning av omgivelser som kan ødelegges og ikke.

Men dessverre stopper ikke skuffelsen der. Saints Row føles også veldig gammelt ut i sitt design, noe som heller ikke er hjulpet over hvor teknisk svakt og fult av bugs det er. Da tenker jeg spesifikt på hvordan de fleste oppdragene er lett gjenkjennelige i sin struktur og begrensninger. Oppdragene er også svært lineære og det er så og si ingen rom for improvisering fra spilleren, selv ikke i de større oppdragene.

Dette er ikke noe nytt innen sjangeren for å si det sånt. Det er tross alt en av grunnene til at Red Dead Redemption 2 ikke falt i så god jord hos meg. Oppdragene er så nøysommeligt designet at ethvert avvik fra hva utvikleren har tiltenkt at du skal gjøre på et gitt oppdrag leder til en Game Over skjerm.

Jeg føler ikke at det blir riktig å legge hele fremtiden til Åpen Verden Sandkasse spillene på skuldrene til Saints Row, men hvis vi ser bort fra det tekniske finner jeg de samme svakhetene her som jeg gjør i de som påståelig skal være best i klassen innen sjangeren. Mens noen av oppdragene riktignok slår på stortrommen med sin oppbygging og hvordan de utspiller seg, finner jeg oppdragene på det jevne som svært restriktive og at de følger den samme oppskriften sjangeren har gjort de siste tyve årene.

Skytingen i Åpen Verden Sandkasse spill pleier sjeldent å være best i klassen, men her er et kampsystem som i utgangspunktet har en god følelse over seg ødelagt av at fiendene alle er kulesvamper med gjenværende rustning og helse fremstilt over hodet på dem. Dette er nok gjort slik siden spillet også har støtte for co-op, men det føles desverre ikke helt ferdig tunet ut.

Og når de tekniske svakhetene er såpass utbredte som de er i Saints Row, så vises bare spillets mangel på ambisjon i sitt design enda mer. Fiender som spawner utenfor oppdragets opptegnede soner. Våpen som ikke kan skiftes når du går tom for ammunisjon. Oppdrag som må gjentas helt fra starten fordi oppdragets forhåndsdefinerte øyeblikk ikke blir trigget på riktig måte, og et helt forferdelig upålitelig checkpoint system er bare noen av feilene jeg fant underveis i min tid med spillet.

Og det er så inderlig synd, for konseptuelt liker jeg dette Saints Row universet så mye bedre enn jeg likte hvor Saints Row IV eller Agenst of Mayhem endte opp. Og spillet er sikkert enda gøyere når man spiller det i co-op modus, men dette fikk vi aldri til å teste i løpet av anmeldelsesvinduet. Jeg vet ikke om dette var deaktivert eller gjort vanskelig av at spillet ikke var ute, men vi fikk i hvert fall ikke testet det.

Saints Row sliter under vekten av både forventningene bygget opp av de svært populære forgjengerene og utviklerens nesten dogmatiske tendens til å lage spillet slik de fleste Åpen Verden Sandkasse spillene «alltid» har blitt laget. Mens jeg føler den mer jordnære tilnærmingen og kvasse satiren treffer bra, avdekker spillets tekniske svakheter hvor grunt, uferdig og lite ambisiøst det hele dessverre er.

About Anders Lønning

Tobarnsfar fra Haugesund med dagjobb som elektriker/automatiker i oljebransjen. Har skrevet om spill i et tiår nå, og er over gjennomsnittet glad i filmen Dredd fra 2012.