– Jamen det er ikke et EKTE Metal Gear-spill! skriker Metal Gear-fansen til meg.

At Hideo Kojima valgte å samarbeide med Platinum Games om et lite sidesprang i Metal Gear-serien kalt Metal Gear Rising har opprørt flere Metal Gear-fans. Å putte kontroversielle Raiden fra Metal Gear Solid 2 i hovedrollen hjalp ikke akkurat saken. Metal Gear-fans har gjerne et bedre forhold til gamlefar Snake enn de har til sin egen far, og et sverdkampspill med Metal Gear-navnet på trosser det meste av det de forbinder med sin høyst elskede snikeserie.

Synd for dem.

Metal Gear Rising: Revengeance er kanskje Metal Gear Solid på speed, en adrenalindrevet actionorgie som ofrer sniking og planlegging for frenetisk presisjon og milisekundreaksjoner, men fy så gøy det er.

Kyberninja

Jeg er Raiden. Ikke den obstanasige unge klysa fra Metal Gear Solid 2, men en kybernetisk krigsmaskin – like mye robot som menneske. Raiden jobber for et sikkerhetsselskap – et privat militærforetak – som beskytter et afrikansk land. Når et konkurrerende selskap foretar et attentat i landet som nesten tar livet av Raiden drar han ut på hevntokt.

Dette er starten på et globalt eventyr med en historie i ekte Metal Gear-ånd. Fansen kan puste lettet ut, her er lange codec-samtaler med Raidens team og plenty av tid til filosofiske anekdoter og eviglange utredninger om private armeer, teknologipjatt og dagligdagse observasjoner.

Men det er ikke Metal Gear Solid. Borte er snikingen, observeringen, taktikkene. Raiden har et sverd og et sidevåpen og er ikke redd for å bruke dem. Han er en moderne ninja, en drapsmaskin som sløyer seg gjennom fiender – roboter og kyborger – for å nøste opp et mysterium.

Fartsfylt

Kampsystemet er strålende. Ved å holde inne en knapp går Raiden inn i ninja-modus, her løper han ekstra fort (mens han blokkerer skudd fra skytevåpen med sverdet sitt) og kan også glidetakle eller slå fiender mens han løper. To angrepsknapper angriper med primær og sekundærvåpen. En blokkeknapp finnes ikke, og det tar litt tid å venne seg til at man må parere motstandernes angrep med et eget motangrep.

Spillet har et vanvittig tempo og kampene – når man først har mestret systemet – blir vakre voldsballetter. Nye våpen og kampteknikker kan læres underveis, blant annet et nyttig sidestegtrekk som kan brukes i stedet for parering, og man må lære seg disse tingene på egen hånd.

Jeg liker denne egenlæringen. Etter å ha vist spilleren de mest fundamentale teknikkene er du på egen hånd. Det er opp til deg å lære deg de ulike fiendenes angrepsmønster. Det er opp til deg å lære deg de beste mottrekkene eller de optimale angrepsrekkene mot ulike fiender. Jeg digger den kompromissløse holdningen, at jeg blir tvunget til å lære meg spillet på egen hånd i stedet for å bli holdt i hånda gjennom hele spillet.

Det eneste slitsomme med kampsystemet er at det til tider går så kjapt at kameraet sliter med å henge med. Man kan låse kameraet på en fiende med et knappetrykk, men når man slåss mot flere blir det av og til rimelig kaotisk og uoversiktlig, dessverre.

Se Hideo Kojimas egen trailer fra Metal Gear Rising her:

Partering

Et annet viktig element i spillet er partering. Raidens sylskarpe sverd kan kutte fiender i fillebiter. En egen energimåler viser ladningen til sverdet, når denne er på topp kan man holde inne en knapp og via førstepersonsperspektiv hugge fiender i biter som man selv vil. Den analoge spaken velger retningen for huggene, og med litt finesse kan du lett hugge av armer og bein og gjenskape brovokter-scenen fra Monty Python & The Holy Grail.

Det er ikke bare blodig underholdning i disse parteringsscenene. Fiendene har gjerne energichipper gjemt i kroppen, og får du hugget av riktig kroppsdel og plukket opp chippen før den treffer bakken får du en solid bonus tilbake. Det er merkelig tilfredsstillende å hugge lemmer av fiender for å få helse og oppgraderingspoeng. Ikke minst kan parteringen brukes taktisk for å uskadeliggjøre fiendeangrep og mobilitet.

Parteringen brukes også utenom kamper, dører og porter og gjenstander kan hakkes opp og deles og parteres. Gøy.

Fantasifullt

Som med Bayonetta er Metal Gear Rising: Revengeance et mestringsspill som krever sin mann. Det handler ikke bare om å klare å bekjempe fiendene og komme seg gjennom spillet, det handler om å bekjempe de med stil og finesse og få en høy rangering på kampene. Hver kamp i spillet blir gradert, og spillets egentlige natur handler om ens egne ferdigheter og mestring av spillsystemet.

Som i alle Metal Gear-spill er figurgalleriet fargerikt med en rekke minneverdige slemminger og spektakulære bosskamper. Platinum Games og Kojima har i fellesskap kommet frem til hendelser som føles som en del av et Metal Gear-spill, selv om spillet har en helt annen identitet enn Solid Snakes snikespill.

Jeg digger Metal Gear Rising: Revengeance. Jeg liker nådeløsheten, det ferdighetsbaserte kampsystemet som oppfordrer til eksperimentering og egenutvikling av teknikker og ferdigheter. Jeg liker den visuelle stilen, de ulike fiendene med sine egne adferdsmønstre og angrepsteknikker. Og jeg liker historien, Kojimas filosofiske babbel om moderne krigføring og krigsindustriens makt. Metal Gear-serien er en av få actionspillserier med et klart antikrigsbudskap, og jeg er glad for at tradisjonen holdes ved like i Rising.

Metal Gear Rising: Revengeance er nådeløst og brutalt, både visuelt og spillteknisk, og en fryd å temme. Jeg rakk aldri å savne gamlefar Snake, Raiden er den nye kongen av Metal Gear!

Se flere bilder fra spillet på neste side!

Metal Gear Rising: Revengeance er utviklet av Platinum Games og utgitt av Konami. Spillet er lansert på Playstation 3 og Xbox 360 og en PC-versjon er planlagt.