Arven etter System Shock fra 1994 er å finne i mange av de største spillene som har preget spill landskapet de siste 30 årene. Nå har klassikeren fått en nytolkning som bringer sammen det beste fra det originalen var og det den med tiden klarte å inspirere.

Hvis du som meg er et barn av 90 tallet kan det godt hende System Shock kom ut litt for tidlig til at du har noen minner fra det. Men jeg husker godt alle artiklene jeg har lest opp gjennom årene som refererte til det, og gjerne mest oppfølgeren fra 1999, som en av de beste spillene gjennom tidene. Det skulle det vise seg at ikke er uten grunn.

Sammen med Ultima serien la System Shock føringene for hvordan et rollespill spill kunne gjøres, og i System Shock sitt tilfelle gjerne spesielt hard sci-fi rollespill, noe som har påvirket utviklingen av alt fra Deus Ex, Bioshock, Portal og Prey. I Bioshock skaperen Ken Levine’s ord er «Ånden til System Shock er spiller drevet gameplay. Ånden av å la spilleren drive spillet fremover, ikke spilldesigneren»

Da jeg spilte demoen til denne nytolkningen i februar falt jeg pladask, og vipps var spillet en av de jeg så mest frem til å spille i år. Og jaggu har Night Dive Studios levert nok en gang.

Vi tar på oss rollen som en hacker som etter å ha gjort et datainnbrudd hos tech-konglomoratet Tri-Optimum blir arrestert og følgelig bortført til romstasjonen Citadel Station i den mørke cyberpunk fremtiden spillet er satt i. Her får hovedpersonen oppdraget om å hacke romstasjonens kunstige intelligens SHODAN mot at alle anklager droppes og en sweet oppgradering av neuro-implantatet. Etter KIen er hacket og kontrollen over romstasjonen gitt over til sjefen av Tri-Optimum blir hackeren lagt i kunstig koma i seks måneder for å lege implantatet, Men mens hovedpersonen vår er i restitusjons drømmeland begynner skumle ting å skje på stasjonen.

Når hackeren våkner er romstasjonens beboere enten blitt slaktet, omgjort til cyborger og/eller mutanter og hele stasjonens robotbefolkning blitt fiendtlige. SHODAN sikter seg inn med laservåpen på jorden i sitt mål på å gjennskape jorden i sitt bilde, og som den tilsynelatende eneste overlevende på stasjonen blir hackeren gitt oppdraget om å stoppe den kunstige intelligensens terror-velde før alt håp er ute.

Night Dive har klart et skikkelig kunststykke med System Shock nytolkningen som jeg etter beste evne skal prøve å forklare. Siden spillet det henter fra er så pass gammelt hadde det et ganske primitivt og utdatert grensesnitt sett med dagens øyne. Men i stedet for å oppdatere spillets uttrykk til moderne standarder har Night Dive heller siktet seg inn på det tidlige 2000 tallets rollespill, ala Deus Ex, og leverer mesterlig med det. Det får spillet til å føles, i mangel på et bedre ord, gammelt, uten å virke avskrekkende eller utdatert.

Som Ocarina of Time 3D før det klarer System Shock Remake å se ut som spillene du husker, uten å faktisk se fullt så primitivt ut.

Utseendemessig har de også beholdt den klaustrofobiske utformingen orignalen og de andre spillene til LookingGlass Technologies, eksempelvis Ultima serien, hadde. Omgivelsen er bare så så høye og så så brede noe som kiler en veldig spesifikk nostalgisk nerve, den samme det fantastiske Legend of Grimrock i sin tid klarte å kile, samtidig som det holder på spenningen og den nifse stemningen originalen hadde.

Samtidig er, eller i hvert fall føles det slik ut, spillet en «shot for shot» nytolkning av originalen, noe som også hjelper på følelsen av at dette er et gammelt spill til tross for at mange av de visuelle nyvinningene som hvordan modellene i spillet ser ut eller hvordan lys og skygger oppfører seg ikke ville vært mulig verken for originalen, spillets legendariske oppfølger eller mange av dets åndelige etterkommere.

Nivåoppdelingen er også modernisert. I stedet for å være et nivå etter det andre slik spill gjerne ofte var i den tiden er hele romstasjonen åpen både fremover og tilbake så snart du finner veien gjennom de forræderske omgivelsene. Å gå fra spillets første nivå, den medisinske avdelingen, til nivå 2, forskningsavdelingen, er like «lett» som å gå tilbake.

Har du funnet en plass du kan resirkulere skrap mot penger på nivå 1, men ikke funnet det på nivå 2 for eksempel, kan du alltid gå tilbake dit du kom fra, men hvis du ikke har stoppet SHODAN sin konstante overvåking og hennes undersåtter så kan du aldri føle deg helt trygg på hva du kommer til å møte. En fin måte å se hvordan spillene som ble inspirert av System Shock nå er med på å inspirere System Shock Remake. Som en slange som spiser sin egen hale.

Måten du spiller System Shock på er også veldig klassisk PC spill. Dette er et spill som gjør seg best med mus og tastatur, selv om det også er støtte for kontroller, og hyppig bruk av hurtiglagring har vært å foretrekke for min del selv om spillet også har gjennopplivningskammer, som var inspirasjonen til Bioshock seriens Vita Chamber mekanikk.

På veien gjennom Citadel Station snubler mann over lydlogger som forteller historien om Citadel Stations siste timer før SHODAN sin overtagelse. En bit av historiefortelling i spill som nærmest har vært en selvfølge i tiden etter Bioshock, men som her fungerer som nok en påminnelse om en ting originalen gjorde lenge før det ble kult.

Hacking og cyberspace delen av spillet er også herlig oppdatert uten å gå på bekostning av spillets originale visjon. Hackingen er en komplisert utgave av rørlegger spillet Pipe Dream hvor man må lede elektrisitet fra A til B og med de rette strømnivåene, og cyberspace er en «seks grader av frihet» skytespill sekvens ala Descent, bare denne gangen i fult tegnede neon omgivelser i stedet for tråd-ramme presentasjonen fra originalen. En sann fornøyelse som minner meg på at vi trenger flere skytespill som Descent, Overload og Forsaken her i verden.

Nykommere til System Shock vil gjerne merke at spillet er vanskelig og har en viss røffhet rundt kantene når det kommer til å finne nøkler og andre ting som hindrer progresjon sammenlignet med mange moderne spill, Både jeg og tilhengere av originalen ville nok ikke hatt det på noen annen måte, for mens Night Dive Studios lett kunne ha gått på akkord med seg selv og gjort spillet enda mer tilgjengelig enn de gjør det med å oppdatere spillets uttrykk, men da ville det ikke vært System Shock lenger og som jeg gjerne har illustrert gjennom denne anmeldelsen har vi nok av åndelige oppfølgere, om ikke vi skal begynne å dumme ned System Shock,

Oppdateringene og moderniseringene til tross føles spillet så tro til originalen som det måtte være, og når vi på slutten av året skal avgjøre hvilken nytolkning fra 2023 som er best av Dead Space, Resident Evil 4 og System Shock, vil nok mange peke på de to forannevnte. Jeg for min del vil peke på System Shock

Det føles nesten litt for godt til å være sant å kunne spille et «nytt» spill som bærer arven fra spilllene som så til de grader har formet meg som spiller opp gjennom årene. På samme måte som Arkane har brakt arven til immersive sim sjangeren videre med sine tilnærminger i alt fra Dishonored til Deathloop er System Shock her for å minne oss på opphavet, og likevel gjøre det så tilgjengelig at nye spillere kan komme til denne typen spill og forelske seg i det slik jeg gjorde for over tyve år siden.

System Shock Remake gir oss et tilbakeblikk til opphavet til nesten alt jeg liker med hard sci-fi rollespill og det gjør det på en så mesterlig måte at det ikke virker avskrekkende for de som aldri har opplevd originalen i all sin eksentrisitet. Hvis du liker spill som Deus Ex, Bioshock serien eller Prey så skylder du deg selv å endelig gi System Shock en sjanse og Night Dive har nå laget den beste måten å oppleve det på.