Vi befinner oss i høysesongen for skrekk og gru, og i anledningen at det sammentreffer med lanseringen av det nyeste tilskudde i antologi serien The Dark Pictures fant jeg ut at det endelig var på tide at jeg stupte ut i det nyeste skrekkprosjektet til folkene bak strålende Until Dawn.
Interaktiv drama sjangeren har virkelig fått ben å gå på etter at britiske Supermassive Games tok opp fakkelen etter at Quantic Dream la føringene med klassikere som Fahrenheit og Heavy Rain. Men hvor David Cage sine spill lett kan beskyldes for å være både pretensiøse og overbærende i sin iver til å takle de «tøffe temaene», har Supermassive valgt å gå for et lettere bytte i skrekksjangeren, uten å antyde at de tar lett på oppgaven for det.
House of Ashes er den tredje episoden av den første sesongen til The Dark Pictures Anthology, hvor hvert spill fungerer som sin egen seperate historie vi som spiller får innsyn og delvis kontroll over. Fortelleren, som såvidt jeg forstår er den eneste som går igjen i alle spillene, har gitt oss formynderskap over skjebnen til karakterene som befinner seg i historien og gjennom valgene vi tar for dem og hvor raskt vi reagerer på det som skjer i løpet av historien vil bestemme hvordan historien utspiller seg.
Historien som fortelles i House of Ashes er satt til Irak i de første dagene av Irak krigen på begynnelsen av 2000 tallet. Ikke en tradisjonell setting for en skrekkfilm, men likevel en som fungerer utmerket godt. Her møter vi en gruppe marinesoldater, deres etteretningsoffiser og et team som mener de har funnet nøkkelen til å avdekke hvor Saddam Hussein har gjemt masseødeleggelsesvåpnene sine.
På den andre siden av konflikten møter vi alenefaren Salim, som til tross for den overveldende militære overmakten de amerikanske styrkene har vist seg å ibesitte, blir tvunget ut i tjeneste for å forsvare regimet han har levd under. Men den irakiske ørkenen holder hemmeligheter begravd som raskt vil få den militære konflikten til å blekne ved sammenligning.
Som nevnt er det sjelden man ser skrekksjangeren satt til Irak krigens tidlige dager, og det at House of Ashes faktisk spiller på landets historie, hvor meningsløs Irak krigen var, og hva slags bagasje menneskene som kjempet den tok med seg inn i konflikten og arrene de forlot den med, viser at det i aller høyeste grad kan fungere.
I likhet med resten av The Dark Pictrues spillene kan House of Ashes spilles enten alene eller med andre lokalt og over internett. Jeg ser for meg at det kan være spesielt gøy sammen med andre foran samme skjerm, men verken svigermor eller sønnene mine på 8 og 4 føltes ut som naturlige kandidater.
Spillet har noen tekniske skavanker her og der, modeller som forsvinner midt i klipp for så å dukke opp igjen i mellomsekvenser, og historien hopper litt vel mye rundt til tider, spesielt når mange av karakterene fortsatt er i live, men ingenting som effektivt legger en demper på det som er en en skikkelig morro skrekkhistorie.
House of Ashes gav meg definitivt mersmak for å se resten av hva The Dark Pictures Anthology har å by på.
